Digitale sentralbankpenger er sluttspillet

0

Iain Davis, Off-Guardian, 7. mars 2023

Digitale sentralbankpenger (DSP) vil være slutten på menneskelig frihet. Ikke la deg lure av forsikringene om sikkerhetstiltak, løftene om anonymitet og databeskyttelse. De er alle bedrag og avledninger for å skjule den ondsinnede hensikten bak den globale utrullingen av DSP.

Digitale sentralbankpenger er den mest omfattende, vidtrekkende, autoritære sosiale kontrollmekanismen som noen gang er utviklet. Dens «interoperabilitet» vil gjøre det mulig for DSP-er utstedt av forskjellige nasjonale sentralbanker og kobles sammen for å danne et sentralisert globalt DSP-overvåkings- og kontrollsystem.

Skulle vi tillate det å vinne frem, vil DSP overføre den globale styringen av menneskeheten til bankfolkene.

DSP er ulikt noen form for «penger» som vi er kjent med. Den er programmerbar og «smarte kontrakter» kan skrives inn i koden for å kontrollere vilkårene og betingelsene for transaksjonen.

Politiske beslutninger og bredere politiske agendaer, som begrenser livene våre etter forgodtbefinnende, kan håndheves ved hjelp av DSP uten behov for lovgivning. Demokratisk etterrettelighet, allerede et farseaktig konsept, vil bokstavelig talt bli meningsløst.

DSP vil muliggjøre overvåking på et et helt nytt nivå, ettersom hver transaksjon vi gjør vil bli overvåket og kontrollert. Ikke bare produktene, varene og tjenestene vi kjøper, til og med transaksjonene vi gjør med hverandre vil bli overvåket av sentralbanksjefene i den globale styringsstaten. Datainnsamling vil utvides til å omfatte alle aspekter av våre liv.

Dette vil tillate sentrale planleggere å konstruere samfunnet nøyaktig slik bankfolkene ønsker. DSP kan og vil bli knyttet til våre digitale ID-er og, gjennom våre DSP-«lommebøker», knyttet til våre individuelle karbonkredittkontoer og vaksinesertifikater. DSP vil begrense vår frihet til å streife rundt og gjøre det mulig for programmererne våre å justere oppførselen vår hvis vi avviker fra vår utpekte teknokratiske funksjon.

Formålet med DSP er å etablere tyranniet til et diktatur. Hvis vi lar DSP bli vårt eneste middel for pengeutveksling, vil det bli brukt til å slavebinde oss.

Ha ingen illusjoner: DSP er sluttspillet.

Hva er penger?

Å definere «penger» er ikke vanskelig, selv om økonomer og bankfolk gjerne gir inntrykk av at det er det. Penger kan ganske enkelt defineres som:

Et produkt som med bred enighet er akseptert som et medium for økonomisk utveksling. Det er mediet som priser og verdier uttrykkes i. Det sirkulerer fra person til person og land til land og letter handel, og er den viktigste målestokken for rikdom.

Penger er et «medium» – en papirseddel, en mynt, en kasinobrikke, en gullklump eller en digital polett osv. – som vi godtar å bruke i byttetransaksjoner. Det er verdt den verdien vi tilskriver det, og det er den avtalte verdien som gjør det mulig for oss å bruke det til å handle med hverandre. Hvis verdien er sosialt akseptert «ved generelt samtykke», kan vi bruke det til å kjøpe varer og tjenester i en større økonomi.

Vi kan bruke alt vi liker som penger, og vi er perfekt i stand til å administrere et pengesystem frivillig. Det berømte eksemplet med amerikanske fanger som brukte bokser med makrell som penger, illustrerer både hvordan penger fungerer og hvordan de kan manipuleres av «myndighetene» hvis de kontrollerer utstedelsen av dem.

Makrellbokser er små og robuste og kan tjene som perfekte byttetegn (valuta) som er enkle å bære og lagre. Da røyking ble forbudt innenfor det amerikanske straffesystemet, ble fangenes foretrukne valuta, sigaretten, umiddelbart tatt ut av sirkulasjonen. Ettersom det var en jevn, kontrollert tilførsel av makrellbokser, med hver fange tildelt maksimalt 14 per uke, ble fangene enige om å bruke den hermetiske fisken som et «medium for økonomisk utveksling» i stedet.

Fullstendig brukbare «penger»

Fangene kalte bokser som ikke hadde gått ut på dato for EMAK [edible mackerel = spiselig makrell] da denne hadde «egen» nytteverdi som mat. Utdatert fisk gjorde det ikke, men ble likevel verdsatt utelukkende som et byttemiddel. De innsatte skapte en valutakurs på 4 uspiselige MMAK-er [money mackerel = pengemakrell] til tre EMAK-er.

Man kunne kjøpe varer og tjenester på ‘fangemarkedet’ [Inmate Run Market IRM] som ikke var tilgjengelig på Administration Run Market (ARM). Andre fengselspopulasjoner tok i bruk det samme pengesystemet, og gjorde dermed det mulig for innsatte å lagre verdier i form av MAK-er. De kunne bruke sine lagrede MAK-er i andre fengsler hvis de ble overført.

Fanger ville akseptere betaling i MAK for å lage pizza, reparere klær, vaske celler osv. Disse tjenesteleverandørene drev effektivt IRM-virksomheter. Fangene hadde frivillig konstruert en fungerende økonomi og pengesystem.

Hovedproblemet deres var at de var avhengige av en pengepolitisk myndighet – den amerikanske fengselsadministrasjonen – som utstedte valutaen deres (MAKs). Dette ble gjort med en konstant inflasjonshastighet (14 bokser per fange per uke), noe som betyr at inflasjonsdevalueringen av MAK-ene opprinnelig var konstant og derfor stabil.

Det er ikke klart om det var bevisst, men fengselsmyndighetene etterlot til slutt store mengder EMAK-er og MMAK-er i fellesarealer, og økte dermed pengemengden betydelig. Dette destabiliserte MAK, og forårsaket hyperinflasjon som ødela verdien.

Med en overflod av tilgjengelige MAK-er kollapset kjøpekraften. Det trengtes enorme mengder for å kjøpe en hårklipp for eksempel, noe som gjorde IRM-økonomien fysisk og økonomisk upraktisk. Om bare midlertidig.

Bankers mareritt

I juni 2022, som en del av sin årsrapport, publiserte Den internasjonale oppgjørsbanken [Bank for International Settlements BIS] The future monetary system. Sentralbankene (BIS-medlemmer) fremhevet effektivt sine bekymringer om potensialet for at desentralisert finans (DeFi), felles for «kryptouniverset», kan undergrave deres autoritet som utstedere av «penger»:

[DeFi] søker å replikere konvensjonelle finansielle tjenester innenfor kryptouniverset. Disse tjenestene er aktivert av innovasjoner som programmerbarhet og komponerbarhet på lisensfrie blokkjeder.

BIS definerte DeFi som:

[…] et sett med aktiviteter på tvers av finansielle tjenester bygget på lisensfri DLT [Distributed Ledger Technology] som blokkjeder.

Hovedspørsmålet for sentralbankfolk var «lisensfritt».

En blokkjede er en type DLT som enten kan være lisensfri eller lisensiert. Mange av de mest kjente kryptovalutaene er basert på «lisensfrie» blokkjeder. Den lisensfrie blokkjeden har ingen tilgangskontroll.

Både brukerne og «nodene» som validerer transaksjonene på det lisensfrie blokkjedenettverket er anonyme. De nettverksdistribuerte nodene utfører kryptografiske sjekksummer for å validere transaksjoner, hvor hver søker å gå inn i neste blokk i kjeden i retur for en utstedelse av kryptovaluta [mining]. Dette betyr at de anonyme – hvis de ønsker – brukere av kryptovalutaen kan være trygge på at transaksjoner er registrert og validert uten behov for en bank.

Uansett hva du synes om kryptovaluta, er det ikke de utallige myntenhetene og modellene av «penger» i «kryptouniverset» som angår BIS eller dets sentralbankmedlem. Det som opptar dem er den underliggende «lisensløse» DLT, som truer deres evne til å opprettholde finansiell og økonomisk kontroll.

BIS innrømmer dette mer eller mindre:

Krypto har sin opprinnelse i Bitcoin som introduserte en radikal idé: en desentralisert måte å overføre verdi på en lisensfri blokkjede. Enhver deltaker kan fungere som en validerende node og ta del i valideringen av transaksjoner på en offentlig hovedbok (dvs. den lisensfrie blokkjeden). I stedet for å stole på pålitelige mellomledd (som banker), blir journalføring på blokkjeden utført av en mengde anonyme, egeninteresserte validatorer.

Mange vil hevde at Bitcoin var en skapelse av den dype staten. Kanskje for å legge grunnlaget for DSP, eller i det minste gi den påståtte begrunnelsen for det. Men bare det faktum at dette er en «konspirasjonsteori» som medstrømsmedia er villige til å fremme burde kanskje være grunn til skepsis.

Selv om dette er interessant nok i seg selv, er det et sidespor fordi det ikke er Bitcoin, eller noen annen kryptoaktiva bygget på lisensfri DLT som truer menneskelig frihet. De foreslåtte modellene til DSP vil derimot definitivt gjør det.

DSP & slutten på det delte pengeomløpet

Sentralbanker er private selskaper akkurat som kommersielle banker er. Som vi bruker kommersielle banker, bruker kommersielle banker sentralbanker. Vi blir fortalt at sentralbanker har noe med staten å gjøre, men det er en myte.

I dag bruker vi «fiat-valuta» som penger. Kommersielle banker skaper disse «pengene» ut av løse luften når de gir et lån (eksponert her). I bytte mot en låneavtale oppretter banken et tilsvarende «bankinnskudd» – fra ingenting – som kunden da kan få tilgang til som nye penger. Disse pengene (fiat-valuta) eksisterer som kommersielle bankinnskudd og kan kalles «brede penger».

Forretningsbanker har reservekontoer hos sentralbankene. Disse opererer med en annen type fiat-valuta kalt «sentralbankreserver» eller «basispenger».

Vi kan ikke veksle «basispenger», og det kan heller ikke «ikke-bankvirksomheter». Bare kommersielle og sentralbanker har tilgang til basispenger. Dette skaper det John Titus beskriver – på sin utmerkede kanal Best Evidence – som det delte pengeomløpet.

Før pseudopandemien var det ingen «lekkasje» av basispenger inn i den brede pengeomløpet. I stedet skal økende kommersielle bankers «reserver» ha oppmuntret dem til å låne ut mer og dermed angivelig øke økonomisk aktivitet gjennom en uklar mekanisme kalt «stimuli».

Etter det globale finanskrakket i 2008, som ble forårsaket av kommersielle bankers ville spekulasjoner i verdiløse finansielle derivater, «reddet» sentralbankene de konkursrammede kommersielle bankene ved å kjøpe deres verdiløse eiendeler (verdipapirer) med basispenger. De nye grunnpengene, også skapt fra ingenting, forble bare tilgjengelige for forretningsbankene. De nye basispengene skapte ikke direkte nye brede penger.

Alt dette endret seg takket være en plan presentert for sentralbankene av det globale investeringsselskapet BlackRock. På slutten av 2019 støttet G7-sentralbanksjefene BlackRocks foreslåtte «going-direct» pengestrategi.

BlackRock sa at de monetære forholdene som rådet som et resultat av bankredningene hadde etterlatt det internasjonale monetære og finansielle systemet (IMFS) «nedtappet». Derfor foreslo BlackRock at en ny tilnærming ville være nødvendig i neste nedgangsperiode hvis «uvanlige omstendigheter» oppsto.

Disse omstendighetene ville rettferdiggjøre «ukonvensjonell pengepolitikk og enestående politisk koordinering». BlackRock mente at:

Å gå direkte betyr at sentralbanken finner måter å få sentralbankpenger direkte i hendene på offentlige og private brukere.

Bare et par måneder senere kom tilfeldigvis nøyaktig de «uvanlige omstendighetene» spesifisert av BlackRock som en påstått konsekvens av pseudopandemien. «Going Direct»-planen ble implementert.

I stedet for å bruke «basispenger» til å kjøpe verdiløse eiendeler utelukkende fra kommersielle banker, brukte sentralbankene basispengene til å opprette «brede penger»-innskudd i kommersielle banker. De kommersielle bankene fungerte som passive mellomledd, og gjorde det effektivt for sentralbankene å kjøpe eiendeler fra ikke-banker. Disse private selskapene og finansinstitusjonene som ikke er banker, ville ellers ikke vært i stand til å selge sine obligasjoner og andre verdipapirer direkte til sentralbankene fordi de ikke kan handle med sentralbankpenger.

Den amerikanske sentralbanken (Fed) forklarer hvordan de implementerte BlackRocks «going direct»-plan:

En bemerkelsesverdig utvikling i det amerikanske banksystemet etter utbruddet av COVID-19-pandemien har vært den raske og vedvarende veksten i samlede bankinnskudd [brede penger]. […] Når Federal Reserve kjøper verdipapirer fra en ikke-bankselger, oppretter den nye bankinnskudd ved å kreditere reservekontoen til innskuddsinstitusjonen [basispenger] som selgeren utenfor banken har en konto på, og deretter krediterer innskuddsinstitusjonen innskuddet [brede penger] kontoen til ikke-bankselgeren.

Denne prosessen med sentralbanker som utsteder «valuta» som deretter finner veien direkte til private hender, vil finne sitt ultimate uttrykk gjennom DSP. Transformasjonen av IMFS, foreslått av BlackRocks «going direct»-plan, fungerte effektivt som en forløper for det foreslåtte DSP-baserte IMFS.

DSPs «essensielle» offentlig-private partnerskap

DSP vil bare bli «utstedt» av sentralbankene. Alle DSP er «grunnpenger». Det vil avslutte det tradisjonelle pengesystemet med delt krets, selv om tilhengere av DSP liker å late som om det ikke vil gjøre det, og hevder at «to-lags banksystemet» vil fortsette.

Dette er tull. Det nye «to-lags» DSP-systemet ligner ingenting på sin fjernere forgjenger men mye mer på å «gå direkte».

DSP kutter potensielt kommersielle banker ut av svindelen «skape penger fra ingenting». Behovet for noen motprestasjoner mellom sentralbanken og forretningsbankene ble fremhevet i en fersk rapport fra McKinsey & Company:

Den vellykkede lanseringen av en DSP som involverer direkte forbruker- og forretningskontoer kan fortrenge en vesentlig andel av innskuddene som for tiden holdes på kommersielle bankkontoer og kan skape en ny konkurransedyktig front for leverandører av betalingsløsninger.

McKinsey bemerket også at for at DSP skal lykkes, må det tas i bruk bredt:

Til syvende og sist vil suksessen til DSP-lanseringen måles ved brukeradopsjon, som igjen vil være knyttet til de digitale myntenhetens aksept som en betalingsmetode med et verdiforslag som forbedrer eksisterende alternativer. […] For å lykkes, må DSP-er bli betydelig brukt, og delvis fortrenge andre betalingsinstrumenter og verdilagring.

I følge McKinsey vil velfungerende DSP måtte erstatte eksisterende «betalingsinstrumenter». For å oppnå dette må de private «leverandørene av betalingsløsninger» være med. Så hvis de skal tåle forskyvning av sin «materielle andel av innskudd», trenger kommersielle banker et insentiv.

Uansett hvilken modell DSP til slutt tar, hvis sentralbanksjefene ønsker å minimere kommersiell motstand fra «eksisterende alternativer», er såkalt offentlig-privat partnerskap med forretningsbankene avgjørende. Selv om sentralbanker også er private selskaper, vil kanskje «bedrift-privat partnerskap» være mer passende.

McKinsey uttaler:

Kommersielle banker vil sannsynligvis spille en nøkkelrolle i storskala DSP-utrulling, gitt deres evner og kunnskap om kundenes behov og vaner. Kommersielle banker har de dypeste evnene innen klientadopsjon (adopsjon av DSP betalingssystemer) […] så det virker sannsynlig at suksessen til en DSP-modell vil avhenge av et offentlig-privat partnerskap (PPP) mellom kommersielle og sentralbanker.

Accenture, det globale IT-konsulentselskapet som er et grunnleggende medlem av ID2020 Alliances globale partnerskap for digital identitet, er enig med McKinsey.

Accenture erklærer :

La det være klart: Kommersielle banker har en sentral rolle å spille og en unik mulighet til å forme kursen til DSP ved stiftelsen. […] DSP utvikler seg i et mye raskere tempo enn andre betalingssystemer. […] I det minste i USA vil utformingen av DSP sannsynligvis involvere den private sektoren, og med det todelte banksystemet satt til å forbli på plass, må kommersielle banker nå melde seg på og stake ut en vei fremover.

Hvilken modell av DSP?

Ved å lage det nye konseptet «engros-DSP», kan villfarelsen om to-lagsystemet opprettholdes av de som tror dette betyr noe. Ikke desto mindre er det sant at engros-DSP ikke nødvendigvis vil erstatte brede penger.

Den internasjonale oppgjørsbanken – sentralbanken for sentralbanker – tilbyr en definisjon av engros-DSP-varianten:

Engros-DSP er for bruk av regulerte finansinstitusjoner. Det bygger på den nåværende tolagsstrukturen, som plasserer sentralbanken i grunnen for betalingssystemet mens de tildeler kundevendte aktiviteter til PSP-er [leverandører av betalingstjenester som ikke er banker]. Sentralbanken gir kontoer til forretningsbanker og andre PSP-er, og innenlandske betalinger gjøres opp i sentralbankens regnskap. […] Engros-DSP og sentralbankreserver fungerer på en veldig lik måte.

Engros-DSP har noen svake likheter med dagens sentralbankreservesystem, men, avhengig av den ekstra funksjonaliteten til DSP-designet, øker sentralbankens evne til å kontrollere alle investeringer og påfølgende forretningsaktivitet. Dette alene kan ha en enorm sosial innvirkning.

BIS fortsetter:

[…] en mer vidtrekkende innovasjon er introduksjonen av detaljhandels-DSP. Disse modifiserer det konvensjonelle to-lags pengesystemet ved at de gjør sentralbankers digitale penger tilgjengelig for allmennheten, akkurat som kontanter er tilgjengelige for allmennheten som et direkte krav på sentralbanken. […] En detaljhandels-DSP er beslektet med en digital form for kontanter. […] Detaljhandels-DSP-er kommer i to varianter. Ett alternativ gir en kontantlignende design, som gir mulighet for såkalt pollett-basert tilgang og anonymitet i betalinger. Dette alternativet vil gi individuelle brukere tilgang til DSP basert på en passordlignende digital signatur ved bruk av privat-offentlig nøkkelkryptering, uten å kreve personlig identifikasjon. Den andre tilnærmingen er bygget på å verifisere brukernes identitet («kontobasert tilgang») og vil være forankret i en digital identitetsordning.

Det er «detaljhandel-DSP» som utvider sentralbanktilsyn og gjør det i stand til å styre alle aspekter av livene våre. Detaljhandel-DSP er det ultimate marerittscenarioet for oss som individuelle «borgere».

Mens BIS skisserer det grunnleggende konseptet med detaljhandel-DSP, har det villedet publikum grundig. Å antyde at detaljhandel-DSP er brukernes «krav til sentralbanken» høres mye bedre ut enn å erkjenne at DSP «eies» av DSP.

Dvs. at sentralbanken godtar å betale dersom dens fastsatte «smart kontrakt»-betingelser er oppfylt. En detaljhandels-DSP er faktisk sentralbankens «krav» på det som er i DSP-lommeboken din.

BIS-påstanden om at DSP er «beslektet med en digital form for kontanter», er en løgn. DSP er ingenting som «kontanter», bortsett fra i fjernest mulig forstand.

Både kontanter slik vi forstår det og DSP er forpliktelser til sentralbanken, men sammenligningen slutter der. Sentralbanken, eller dens forretningsbank-«partnere», kan ikke overvåke hvor vi veksler kontanter eller kontrollere hva vi kjøper med dem. DSP vil gi mulighet til å gjøre begge deler.

For øyeblikket er det i utgangspunktet anonymt å bruke penger i en detaljhandel – uten biometrisk overvåking som ansiktsgjenkjenning. Mens «pollett-basert tilgang» detaljhandel-DSP teoretisk sett kan opprettholde vår anonymitet, er dette irrelevant fordi vi blir alle drevet inn i et detaljhandels-DSP-design som har «røtter i et digitalt identitetssopplegg».

Den britiske sentralbanken – Bank of England (BoE) – har nylig publisert sin planlagte tekniske spesifikasjon for sin DSP som den villedende kaller Digital Pound. BoE uttaler kategorisk:

DSP ville ikke være anonym fordi evnen til å identifisere og verifisere brukere er nødvendig for å forhindre økonomisk kriminalitet og for å oppfylle gjeldende juridiske og regulatoriske forpliktelser. […] Ulike nivåer av identifikasjon vil bli akseptert for å sikre at DSP er tilgjengelig for alle. [… ] Brukere bør kunne variere sine personvernpreferanser for å passe deres personvernbehov innenfor rammene fastsatt av loven, banken og myndighetene. Forbedret personvernfunksjonalitet kan føre til at brukere får større fordeler ved å dele sine personlige data.

Igjen er det viktig å forstå at DSP ikke er som kontanter. Kontanter kan være foretrukket av «kriminelle», men det er mer utbredt foretrukket av folk som ikke ønsker å dele alle sine personlige data bare for å drive handel eller kjøpe varer og tjenester.

Det digitale pundet vil avslutte denne muligheten for briter. Akkurat som DSP-er i alle andre land vil avslutte det for befolkningen deres.

BoE-modellen forutsetter ingen mulig utvei. Selv for de som ikke kan presentere statlig godkjente «papirer» på forespørsel, vil «varierende nivåer av identifikasjon» bli håndhevet for å sikre at DSP-kontrollnettet er «for alle». BoE, den utøvende myndigheten og rettsvesenet danner et partnerskap som vil bestemme de akseptable «parametrene» for BoEs, ikke brukernes, «personvernpreferanser».

Jo flere personlige identifikasjonsdata du deler med BoE og dets statlige partnere, desto enklere vil din tillatte bruk av DSP være. Alt avhenger av din vilje til å etterkomme. Unnlatelse av å overholde vil føre til at du ikke kan fungere som borger og sikre at du effektivt blir utestengt fra det vanlige samfunnet.

Hvis vi bare aksepterer utrullingen av DSP, vil konseptet om det frie mennesket være et fjernt minne. Bare de første par generasjonene etter DSP vil ha noen forståelse av hva som skjedde. Hvis de ikke takler det, vil menneskehetens fremtidige DSP-slaveri være uunngåelig.

Dette kan høres overdrevent ut, men det er det dessverre ikke. Det er det diktatoriske marerittet til detaljhandel-DSP som vi vil utforske i del 2, sammen med de enkle trinnene vi alle kan ta for å sikre at DSP-marerittet aldri blir en realitet.


Denne artikkelen ble først publisert av Off-Guardian:

Central Bank Digital Currency Is the Endgame – Part 1

Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.

Del 2 av artikkelen kan leses her.


Les også: I 2019 la BlackRock fram planen for den kommende krisa: – En finansiell operasjon uten sidestykke

Forrige artikkelØrefik for Macron
Neste artikkelCDC-rapport: Vaksinene har ført til 50% økning i overdødelighet
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.