Den vestlige politiske/medieklassen har plutselig gjenoppvekket uttrykket «ondskapens akse» de siste dagene for å referere til den økende intimiteten mellom Russland og Kina, akkurat i tide til 20-årsjubileet for invasjonen av Irak.
Den beryktede cheerleaderen for Irakkrigen, Sean Hannity, ser ut til å ha startet opp det hele i forrige uke, og sa på showet sitt at «en ny ondskapsakse er i ferd med å dukke opp» mellom Kina, Russland og Iran, et slagord som siden har blitt gjentatt flere ganger denne uka.
Tirsdag sa tidligere FN-ambassadør Nikki Haley til Fox News at Vladimir Putin og Xi Jinping er «to diktatorer som har sagt at de er ubegrensede partnere,» og hevdet at «Dette er den nye ondskapens akse, med Iran som deres juniorpartner.»
Tirsdag tvitret også representant Mike Lawler: «Xis møte med Putin i Moskva er dypt bekymrende og fremhever de økende truslene som denne nye ondskapens akse utgjør,» og torsdag tvitret han: «Vi har å gjøre med en ny akse for ondskap, og dersom vi mislykkes i å stoppe Putin i Ukraina vil det ha vidtrekkende implikasjoner ettersom Russland presser seg lenger inn i Øst-Europa og Kina beveger seg mot Taiwan.»
Onsdag publiserte The Telegraph en artikkel med tittelen «Xi og Putin bygger en ny ondskapsakse», som blander inn setningene «Kina-Russland-aksen» og «Beijing-Moskva-aksen» for godt mål.
Også onsdag tvitret representant Brian Mast «Dette er den nye ondskapens akse» med et bilde av Xi og Putin som håndhilser.
Torsdag publiserte den britiske tabloiden The Sun en artikkel med tittelen «WHO’S THE BOSS? Kroppsspråkeksperter avslører Putin og Xis skjulte meldinger i møtet deres ‘ondskapens akse’ og hvem som EGENTLIG har makten,» med uttrykket «ondskapens akse» som ikke dukker opp noe sted i selve teksten.
Slagordet «Ondskapens akse» ble først gjort beryktet av George W Bush i en jingoistisk (krigersk, o.a.) tale han holdt noen måneder etter 11. september, og refererte den gang til nasjonene Irak, Iran og Nord-Korea. Året ble Irak lagt i ruiner da det amerikanske imperiet innledet en ny æra med verdensomspennende militær ekspansjonisme og sjokkerende aggressiv intervensjonisme i hele Midtøsten.
Bush (og taleskriveren som hjalp ham med uttrykket, den nykonservative krigspropagandisten David Frum) brukte ordet «Axis» for å mane fram minnet om aksemaktene fra andre verdenskrig som kjempet mot de allierte styrkene, hvorav USA var en del. Vestlige krigshissere har en omfattende historie med å sammenligne hver krig de ønsker å kjempe med den andre verdenskrigen, og framstille hvem som enn måtte være dagens fiende som den nye Adolf Hitler, den som ønsker å kjempe mot ham som den nye Winston Churchill, og den som er imot krigen som den nye Neville Chamberlain.
Ideen er å få alle til å tenke i termer av Good Guys versus Bad Guys som barn som ser på et tegneserieprogram, i stedet for som modne voksne som er engasjert i komplekse analyser av det virkelige liv slik det faktisk eksisterer. Fordi det amerikanske imperiet har brukt generasjoner på å utforme andre verdenskrig som en ren Good Guys versus Bad Guys-konflikt, kan nå propagandister si at hvert Pentagon-mål er Hitler og at USA og dets allierte er de modige heltene som kjemper mot Hitler.
Og det ser ut til å være intensjonen bak denne nylige gjenoppstandelsen til merkelappen «Ondskapens akse»: ikke å minne om George W Bushs krigerske slagord på 20-årsdagen for Irak-invasjonen, men å minne om andre verdenskrig. Dette virker sannsynlig fordi vi også ser en enorm økning i bruken av begrepet «akse» for å referere til Russland, Kina, Iran og noen ganger andre nasjoner som Nord-Korea, uten den morsomme delen «det onde».
Folkemordhvalrossen John Bolton har prøvd å få «akse» til å skje en stund nå; han brukte det begrepet for å referere til forholdet mellom Russland og Kina forrige måned i et intervju med The Washington Post, hvor han også hevdet at vi allerede er i «en global krig» mot disse nasjonene. I et intervju med The Telegraph tidligere denne uken refererte Bolton til «Kina-Russland-aksen», som han hevdet har «utløpere som Iran og Nord-Korea».
Mandag twitret representanten Jamie Raskin om «autoritarismens akse som forbinder Russland, Kina og Iran».
Onsdag tvitret representanten Lisa McClain: «Xi og Putin søker en ny verdensorden som utgjør en bekymringsfull global trussel. Vesten bør være bekymret for denne Kina-Russland-aksen og hva den betyr for frihet.»
(Kan jeg bare ta en pause her for å legge merke til at det er litt rart for de andre gutta å bli stemplet som «aksen» når USA nå er på linje med alle andre verdenskrigs aksemakter?)
På en høring i Husets utenrikskomité torsdag, kastet komitéleder Michael McCaul litt mer lys over det verdensbildet som driver dette perspektivet i sin åpningsreplikk.
«Historien viser at når du projiserer styrke får du fred, men når du projiserer svakhet inviterer det til aggresjon og krig; du trenger bare å se tilbake til Neville Chamberlain og Hitler, og tidens gang har virkelig bevist dette aksiomet,» sa McCaul og la til , «I min vurdering begynner vi å se denne alliansen som veldig lik det vi så i andre verdenskrig: Russland, Kina, Iran og Nord-Korea.»
Problemet med McCauls tenkning er selvfølgelig at han later som USA bare er et passivt vitne til dannelsen av denne onde «aksen» av fiendtlige nasjoner i stedet for den enestående drivende faktoren bak den. Russland, Kina og andre regjeringer har alle blitt drevet nærmere og nærmere hverandre av USAs fiendtlighet mot dem alle, og nå overvinner de noen betydelige forskjeller for raskt å gå inn i stadig mer intime strategiske partnerskap for å beskytte sin nasjonale suverenitet fra et verdensomspennende imperium som krever total underkastelse fra enhver regjering på jorden.
Imperiets ledere har lenge spådd anskaffelsen av det post-sovjetiske Russland som en imperialistisk lakeistat som kunne bli våpen mot den nye fienden nummer én i Kina, men i stedet skjedde det stikk motsatte. Hillary Clinton fortalte Bloomberg New Economy Forum i 2021 at hun som innsider i den amerikanske maktstrukturen hadde «hørt i årevis at Russland ville bli mer villig til å bevege seg mot vest, mer villig til å engasjere seg på en positiv måte med Europa, Storbritannia, USA, på grunn av problemer på grensa, på grunn av Kinas framvekst.» Men det var ikke det som skjedde.
«Vi har ikke sett det,» sa Clinton. «I stedet er det vi har sett en samlet innsats fra Putin for å omfavne Kina mer.»
Kanskje ville det vært brukt mer krefter på å vinne over Russlands vennskap hvis denne uriktige prognosen ikke hadde blitt gjort. Hvis amerikanske imperiumforvaltere ikke hadde vært så sikre på at Moskva ville komme krøllende på beina for å kysse den keiserlige ringen, ville de kanskje ikke ha følt seg så komfortable med å utvide NATO, slå tilbake Putins tidlige gester av velvilje mens administrasjonen etter administrasjonen forsikret ham med sine handlinger at den ikke vil akseptere noe annet enn total underordning, og engasjere seg i aggressivt brinkmanship på sin grense.
Men de hadde en annen samtale, så nå må vi lytte til grufulle kalde krigere som Michael McFaul sine stønn om at Moskva bestemmer seg for å gå med Beijing i stedet for Washington.
«Etter Sovjetunionens kollaps hadde et demokratisk Russland sjansen til å bli en stor, respektert europeisk makt», klaget McFaul nylig på Twitter. «Putin har imidlertid presset Russland i en annen retning, og gjort Russland (nok en gang) til en vasal av en asiatisk autokratisk makt. En så bortkastet mulighet. Nåvel.»
Som selvfølgelig bare er McFauls måte å si, «Russland skulle være vår vasall, ikke Kinas!»
Egentlig er alt dette oppstyret ikke noe annet enn fremveksten av en multipolar verden som krasjer hodestups inn i den imperiedoktrinen om at USAs unipolare hegemoni må opprettholdes for enhver pris. Hvis ikke for det siste, ville det amerikanske imperiet slutte å dominere planeten og ikke være noe stort problem, men fordi det er en ivrig tro på at alle forsøk på å overgå USA må behandles som fiendtlige aggresjonshandlinger. Å se verdensmakter splittes i to stadig mer fiendtlige alliansegrupper med mer og mer snakk om varm global konflikt.
Dette er galskap, og det må stoppe.
Se også Moon of Alabama: The Rebirth Of The Axis of Evil
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Caitlin Johnstone.