oss 100 kroner!
Med rike naturressurser og geostrategisk plassert, er Arktis raskt i ferd med å bli en militarisert sone for maktpolitikk i den nye kalde krigen, bestridt av USA og Europa, Russland og Kina.
Av Renate Bridenthal 1. mars 2023
Arktis var stort sett en fredelig sone som huset samarbeidende internasjonal vitenskapelig forskning. Men i dag er det raskt i ferd med å bli en av militarisert maktpolitikk.
Tungt bevæpnede nasjoner omgir det smeltende ishavet, med sitt ustabile miljø med eroderende strandlinjer, tilgjengelige naturressurser og omstridte maritime passasjer.
I februar lanserte USA lite publiserte, månedlange militærøvelser i Arktis, arrangert av Finland og Norge.
Pentagons europeiske kommando beskrev øvelsene – kalt Arctic Forge 23, Defense Exercise North og Joint Viking – som en måte «å demonstrere beredskap ved å utplassere en troverdig kampstyrke for å forsterke makten i NATOs nordlige flanke».
Øvelsene samlet mer enn 10 000 militært personell fra USA, Storbritannia, Tyskland, Nederland, Danmark, Finland og Norge.
Faktiske fiendtligheter kunne potensielt ha brutt ut tidligere i februar, da det amerikanske militæret skjøt ned en uidentifisert gjenstand over Alaska, like etter at et amerikansk jagerfly brakte ned en påstått kinesisk spionballong over Atlanterhavet.
Ballongen over Alaska viste seg å tilhøre en amerikansk hobbyklubb, men en følelse av trussel vedvarte.
En måte folk blir oppmerksomme på forestående konflikter på er gjennom underholdningsindustrien, som er en viktig del av prosessen med å forme opinionen.
Akkurat nå gjør en dansk serie kalt «Borgen – Power & Glory» nettopp det, og avslører den økende betydningen av Arktis som et «geopolitisk brennpunkt i verdenspolitikken».
Borgen tar opp temaet naturressurser i Arktis som skaper strid mellom USA, Russland og Kina.
Serien sentrerer seg om Grønland, en dansk eiendom med en uavhengighetsbevegelse som vokser etter oppdagelsen av en viktig ressurs. I dramaet er det olje. I virkeligheten er det sjeldne jordartselementer.
I dramaet skaper dette spenning for den danske regjeringen, fanget i en stor maktkamp mellom USA, Kina og Russland. I realiteten er Grønland bare en del av en gryende konflikt i Arktis, ikke bare om ressurser, men også om passasje gjennom havet som har blitt mer farbart på grunn av akselererte klimaendringer.
Den skumle presentasjonen av Kinas representant i Borgen skaper frykt for Kinas faktiske tilstedeværelse i Arktis. Det handler om et samarbeidsprosjekt for gruvedrift av uran og sjeldne jordarter med Australia i Sør-Grønland, som lar to kinesiske firmaer lede i prosessering og markedsføring av materialene. Kina utforsker også sink-, jern- og oljeforekomster på Grønland.
Ikke bare har denne aktiviteten skapt bekymring for konkurransedyktig tilgang til sjeldne jordarter, men i tilfellet med Grønland har den reist sikkerhetsspørsmål for Danmark, et medlem av NATO.
Som et resultat har Danmark revidert sin sikkerhetspolitikk, i det magasinet Foreign Policy beskrev som en ny «geopolitisk slagmark».
Som et ekko av amerikanske sikkerhetsbekymringer har Danmark også økt sitt militærbudsjett med en såkalt «arktisk kapasitetspakke» for å forbedre overvåkingen med droner, satellitter og radar.
Grønland er relativt autonomt fra Danmark hvor de deler sete i Arktisk Råd, men har en uavhengighetsbevegelse som kan oppfylle sitt mål med rikdommen som gruvene tilbyr.
Dette vil koste Danmark setet i Arktisk råd, og med det tilstedeværelsen av et NATO-medlem.
Arktisk råd, etablert i 1996, definerer seg selv som «det ledende mellomstatlige forumet som fremmer samarbeid, koordinering og samhandling mellom de arktiske statene, arktiske urfolk og andre arktiske innbyggere om felles arktiske spørsmål».
Dermed ble et tilbud fra Kina om å bygge en flyplass på Grønland forhindret av den danske regjeringen. Dette til tross for at Grønlands fiskerinæring var åpen for markedsføringsmulighetene den ga, og for et eventuelt løfte om uavhengighet.
Kina, som har sine egne bekymringer over utenlandsk intervensjon i Tibet, Xinjiang og Taiwan, er imidlertid ikke villig til å blande seg politisk i Grønland.
Videre var intervensjon fra USA sannsynlig – som dramatisert i Borgen – gitt den amerikanske flybasen på Thule, som er hjemsted for US Space Force og et globalt nettverk av missilvarslingssensorer.
En vellykket uavhengighetsbevegelse på Grønland vil føre til at Danmark mister sin status som arktisk stat, samt potensielt true Washingtons fortsatte bruk av basen.
Klimaendringer påvirker geopolitikken i Arktis
Foruten spørsmålet om Grønland, har farbarheten i Polhavet på grunn av tining skapt flere geopolitiske spørsmål. Det forkorter nå Kinas handelsrute med Europa og tilbyr et alternativ til Malakkastredet, som amerikanske krigsskip kan blokkere i tilfelle en konflikt.
Faktisk foretok en kinesisk isbryter full transitt gjennom Arktis til Island i 2012. Og i 2023 utførte Kina sin tredje reise gjennom farvannene for å bevise sin handelsevne og styrket også det vitenskapelige samarbeidet mellom de to landene.
Selv om Kina ikke i seg selv er en arktisk stat, har det uttrykt sine internasjonale krav i sin arktiske politikk fra 2018: «Situasjonen i arktis går nå utover dens opprinnelige regionale natur, og har en vital betydning for interessene til stater utenfor regionen… med globale implikasjoner og internasjonale konsekvenser».
Beijing hevder «rettigheter med hensyn til vitenskapelig forskning, navigasjon, overflyvning, fiske, legging av undersjøiske kabler og rørledninger i åpent hav og andre relevante havområder i Polhavet, og rettigheter til ressursutforskning og utnyttelse i området».
Den hevder videre at geografisk sett er Kinas klimasystem og økologiske miljø påvirket av arktiske hendelser, og fortjener derfor å bli konsultert i spørsmål om sikkerhet og global styring.
Mer selvhevdende, forventer Kina nå å spille en viktig rolle i å utvide nettverket av skipsruter i Arktis i form av en polar silkevei «for å lette tilkobling og bærekraftig økonomisk og sosial utvikling av Arktis».
Disse ambisjonene har skremt vestlige land, til tross for Kinas erklærte hensikter : respekt, samarbeid, vinn-vinn-resultat og bærekraft.
På den annen side aksepterer noen vestlige militære observatører Kinas interesse for og bidrag til ressursutvikling og vitenskapelig samarbeid i Arktis. Det demper frykten for Kinas bruk av passasjeretten gjennom arktiske farvann.
Videre har Kina ennå ikke investert i noen russisk arktisk havn i Russland, og ingen felles marineøvelser har blitt holdt i russisk farvann i Arktis.
Til sist vil Kinas posisjon som en akkreditert observatør til Arktisk råd begrense alle politiske utfordringer det måtte skape. Som en akademisk artikkel fra 2022 publisert av det amerikanske flyvåpenet sa det: «Kina er ikke en likeverdig konkurrent i Arktis».
Partnerskapet Kina-Russland
Den økende tilnærmingen mellom Kina og Russland reiser likevel nye spørsmål om en skiftende maktbalanse i regionen.
Russlands nordlige grense okkuperer over halve kystlinjen av polarhavet, noe som gir landet krav på offshoreressurser som olje. Nordøstpassasjen, som omkranser lengden av Russlands nordlige grense, tilbyr en skipsleie for kinesisk handel med Europa.
Historisk sett har Russland sett på ruten som innenfor sin innflytelsessfære og har ikke akseptert Kinas betegnelse på en polarsilkevei.
Ukraina-krigen har imidlertid gjort Russland mer avhengig av Kina. Partnerskapet deres kan endre maktbalansen i regionen.
Fra og med 2021 ledet Russland Arktisk råd for en periode på to år. Men rundebordsmøtene for de arktiske forsvarssjefene og de arktiske sikkerhetsstyrkene har ekskludert Russland, etter at en demokratisk folkeavstemning med mer enn 90 % godkjenning førte til annekteringen av Krim i 2014.
NATO hevder å oppfatte en trussel, og har gjenopplivet et gammelt uttrykk for den kalde krigen, med henvisning til den «nordlige flanken» for dette området, og utforsket dets potensielt konfliktfylte forhold til Russland i den sammenheng.
For Moskva er forsvar av dens nordlige grense et viktig sikkerhetssak. Men med gjenopplivingen av spenningen i den kalde krigen, anser USA og NATO Russlands militarisering som en trussel, og de remilitariserer også.
Som Vijay Prashad har vist, bringer NATOs såkalte «Center of Excellence – Cold Weather Operations», basert i Norge, vestlige allierte sammen for halvårlige militærøvelser i Arktis.
Skulle Finland og Sverige bli med i NATO, ville Russland bli konfrontert med en falanks av motstandere i Arktisk råd og bli omringet nord og vest av fiendtlige styrker.
Følgelig er stabiliteten i den arktiske regionen nå truet.
Arktis: en skattekiste av naturressurser
I tillegg til sin geostrategiske plassering er Arktis avgjørende for sine naturressurser.
90 prosent av Russlands nåværende gassproduksjon og 60 prosent av oljeproduksjonen foregår i Arktis. Regionen har svimlende 60 prosent av Russlands gass- og oljereserver.
Det russiske Arktis har også store forekomster av kull, petroleum og naturgass, samt diamanter, gull, nikkel, kobolt, kobber, palladium, platina, sink og sjeldne jordmetaller.
I tillegg ønsker Russland å gjøre regionen mer gjestfri, til og med turistvennlig. Den planlegger å bygge nye byer, samt havner, flyplasser og utvikle IT-kommunikasjon.
Disse planene inkluderer måter å forhindre de negative virkningene av denne utviklingen på klimaendringer, som Arktis er svært sårbart for.
Til slutt er den nordlige sjøveien, gjort farbar av den russiske flåten på 40 isbrytere, inkludert fire atomdrevne og flere som er på beddingen, en konfliktsak i havretten.
Russland anser dette som en nasjonal farled. Men hvis utenlandske skip skal passere gjennom for handel, må det bli en internasjonal rute, muligens åpen for fiendtlige krigsskip også.
Konflikten i Øst-Europa, på Russlands vestlige grense, har økt Moskvas frykt for omringing, også i nord.
USA og NATO truer med å forstyrre balansen i Arktis
Danmark, med sin selvstyrte region Grønland, manøvrer sammen med Norge for stillingsfordel i Arktis. Som medlemmer av NATO har de deltatt i manøvrer de anser som en form for avskrekking.
Skulle Finland og Sverige også bli med i NATO, vil Russlands nordlige grense møte en militarisert front inkludert Canada, USA og Island.
En hårfin balanse for å unngå krig har så langt blitt opprettholdt i Arktisk råd. Imidlertid blir denne likevekten i økende grad utfordret av en økt diplomatisk og militær tilstedeværelse av USA i Arktis, som har skapt stillingen som «Ambassador-At-Large for the Arctic Region», og som utvikler Army Arctic Special Operations Forces.
Et uttalt oppdrag til disse amerikanske spesialstyrkene er å utnytte den spesialiserte arktiske kunnskapen til urfolk til militære formål og for å forhindre deres «sårbarhet for andre påvirkninger».
Gitt den skadelige omsorgssvikten som inuitter fra Alaska og Canada og samer i de andre arktiske nasjonalstatene er utsatt for, er dette en reell bekymring.
Et dokument fra den amerikanske hæren fra 2021 kunngjorde at Washington må «gjenvinne arktisk dominans» og «vinne» i regionen.
Stabssjefen forutså nordlige ruter hvorfra tropper kunne utplasseres fra Alaska til punkter rundt om i verden. Den anerkjente også viktigheten av arktiske ressurser, som sjeldne mineraler hvilket trengs for komponenter til flymotorer og avanserte våpen.
En ny NATO Arctic Command forventer å etablere et formelt arktisk sikkerhetsforum som inkluderer den USA-ledede militæralliansen.
Mens sivile observatører anerkjenner Russlands rett til å forsvare sin nordlige grense, og oppfordrer til individuell saksbehandling av uenigheter for å opprettholde stabilitet, anbefaler det amerikanske militæret en militærstrategisk linje i Arktisk Råd sammen med sine NATO-allierte, som snart kan omfatte Sverige og Finland.
Ikke bare er den nordlige sjøveien langs Russlands kyst omstridt i havretten, men det er også Nordvestpassasjen i det vestlige Arktis, som grenser til Canada, Grønland og Alaska.
I dette tilfellet er Canada enig med Russland i at å opprettholde nasjonal kontroll er et spørsmål om suveren rett.
Andre stater med stor kommersiell sjøtrafikk, som Tyskland, Japan og Sør-Korea, krever imidlertid internasjonal passasjerett under FNs havrettskonvensjon.
Kina kan også kreve denne retten når det gjelder Nordøstpassasjen, selv om det ville være i konflikt med russiske interesser.
Rettighetene til urfolk i Arktis
Den økte spenningen over Nordvestpassasjen har fått den kanadiske regjeringen til å fri til sin inuittbefolkning, hvis bosettingsområde omfatter de fleste rutene for Nordvestpassasjen.
Jordkravsavtalen fra 1993 gir imidlertid ikke urbefolkningen myndighet over havområder, kun konsultasjon.
Denne avtalen ble med hell brukt i inuittenes uttalelse til støtte for Canadas tilbakevisning til den tidligere amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo, som bryskt fordømte Ottawas krav over Nordvestpassasjen som «illegitim».
Miljøspørsmål og urfolks liv får oppmerksomhet i denne politiske virvelen, men er hovedsakelig av retorisk betydning.
Skadene forårsaket av fossilbrenselindustrien og av nye teknologier innen «grønn» gruvedrift fortsetter å presse urbeflokningen lenger bort fra deres land og setter deres naturlige matforsyning i fare, men de får en sterkere politisk stemme i de kommende rivaliseringene mellom deres respektive nasjonalstater.
Både inuitfolket i det vestlige Arktis og samene i det østlige Arktis har utviklet sirkumpolare organisasjoner som deltar i styringen av Arktis.
Statene som koloniserte dem og der de nå er minoriteter, interesserer seg i større grad for å opprettholde sin lojalitet og tilegne seg kunnskap om arktiske forhold i tilfelle konflikter.
Inuittene i den vestlige regionen av USA, Canada og Grønland har til sammen anslagsvis 180 000 innbyggere.
16 500 er i Alaska, organisert i Alaska Federation of Nations. Resolusjonene fra årsmøtet i oktober 2022 gjenspeiler harme over mange vanskeligheter: nedgangen i bestanden av fiskerier som truer matsikkerheten; en narkotikaepidemi av fentanyl, heroin og amfetamin; en høy forekomst av vold i hjemmet, seksuell vold og savnede og drepte personer; avfall og forurensninger etterlatt av militæret og andre offentlige etater; pågående beslagleggelse av innfødte land; og utilstrekkelig tilgang til utdanning og næringsliv.
Spesielt gripende er en resolusjon «som ber staten Alaska om å avslutte sin praksis med å kreve fraskrivelser av suveren immunitet som en betingelse for å motta tilskuddsmidler».
De mer enn 70 000 inuittene i Canada er i stor grad urbanisert, på grunn av en lang historie med tvungen assimilering. Med høy arbeidsledighet, lave lønninger og dårlige boliger har de betydelig matusikkerhet, høye nivåer av fengsling og ungdomsselvmord.
På 1970-tallet ble det dannet en organisasjon av inuitter for å beskytte deres individuelle og kulturelle rettigheter, samt landkrav. Det er en del av Inuit Circumpolar Council, som representerer et samarbeid mellom inuitter i Alaska og Grønland, og har kobling til FN.
Samene er et historisk nomadisk gjeterfolk som en gang vandret fritt og nå er delt med cirka 20 000 i Sverige, 50 000 i Norge, 8 000 i Finland og 2 000 i Russland.
I alle disse statene lider de av pågående landovertakelser som forstyrrer reinbeiteveiene; diskriminering; og voldelig rasisme. Forsettlig avliving av reinflokker har plaget samene i Sverige, til tross for regjeringens forsøk på forsoning og noe finansiering.
Samene i Finland lider på samme måte tap av jord, hemming av reindriften og mangel på makt over tilgang til ressurser på deres gjenværende land. Finland hyller nå samisk kulturturisme.
Samene i Norge har organisert seg mot infrastrukturprosjekter som truer enda mer jordtap, til liten nytte.
Samene i Russland, den minste gruppen, gjenopprettet kontakten med de andre i 1991. Byforholdene deres er ikke bedre enn samenes andre steder, men reindriften deres har et unikt problem.
De hadde blitt organisert i kooperativer som nå har vanskeligheter med å omstille seg til nye forhold for pågående industrialisering. Som andre steder fortsetter denne utviklingen å tilrane seg beitemarkene deres. I tillegg har turistfiske redusert mattilgangen.
I likhet med inuittene har samene en sirkumpolar organisasjon for felles interesser, et samisk råd bestående av tre parlamenter som representerer urbefolkningen i Sverige, Norge og Finland. De russiske samene er representert av frivillige organisasjoner.
Krigen i Ukraina har skapt splittelse blant samene. I april 2022 suspenderte rådet det formelle forholdet til den russiske gruppen, som støttet den russiske føderasjonen, noe som varslet inntrengningen av subarktisk politikk i polarområdet.
De relativt fredelige dagene i Arktis er over. Oppvarmingen øker den geopolitiske varmen i polarområdet, og bringer tankene til et gammelt ordtak: «Det som skjer i Arktis forblir ikke i Arktis».
Denne artikkelen ble først publisert av GeopoliticalEconomy:
Eurasia
The Arctic is the next frontier in the new cold war
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Renate Bridenthal er pensjonert professor i historie som underviste ved Brooklyn College fra 1967 til 2001. Hun var medredaktør av en mye brukt lærebok om kvinners historie i Europa og har medredigert og vært medforfatter av mange flere bøker, inkludert The Hidden History of Crime, Corruption, and States (2013). Hun er også mangeårig medlem av redaksjonen for det akademiske tidsskriftet Science & Society.
