oss 100 kroner!
Av Steppeulven.
Jeg kjørte mellom 70 og 80 turer med fisk og andre spiselige saker fra havet, mesteparten fersk laks, til Italia fra 1985 til 1994. Området vi lossa begrensa seg vanligvis fra Trento og Sondrio i nord, Torino og San Remo i vest, småbyene øst for Venezia i øst og Ancona i sør.
Men en av de siste turene før jul i åttini fikk jeg beskjed om også å losse Roma. Uvanlig og underlig, kun seks paller, på en trailer med 33 palleplasser. Slike småpartier blei vanligvis lossa på tollplassen i Verona, og sendt videre med en italiener. Nå var det bare 300 kilometer fra Ancona til Roma, hvor jeg lossa et annet parti, men fra Verona var det neste 700 kilometer og problemet var at jeg ikke blei tom på mandag, slik vi alltid gjorde. Lossing tirsdag formiddag. Og tom i Roma.
– «Så dumt da», sa Torunn på importen, «jeg har lass til deg i Fano, men det rekker du ikke, for det må lastes mandag. Vi snakkes når du er tom.»
Mottakeren i Roma kom og henta meg på en parkplass litt utafor byen, og kjørte foran inn til lageret. Pallene blei trilla av i en fei, jeg blei påspandert en Cappuccino og en liten Sambuca, og fikk så spørsmål om jeg kunne ta med hjem noen julepresanger til avsenderen av fisken, en av de store eksportørene på Vestlandet? Lærøy antagelig, hvis jeg ikke husker feil. Gavene var små, avlange trekasser som lagde klukkelyder når man bevegde på dem. Dette var en type «forespørsler du ikke kan si nei til». Dermed hadde jeg lass, fire – fem flasker vin, men desverre ikke like godt betalt som et komplett lass med cavolfiore, blomkål nå like før jul, og ikke noe å legge i vei med.
Vi hadde aldri lass i Roma-distriktet, Syd-Italia var bare å glemme, der var det slutt på druesesongen, og Nord-Italia var støvsugd for lass til Norge på mandag. Mer bil og lass sydover enn nordover.
– «Det blir vel ei råd»! Tja?
Det blei ingen råd tirsdag.
«Bort herfra, det er mitt mål» Franz Kafka
Venting i Italia på slutten av åttitallet var det samme som å finne seg en telefonboks, kjøpe stadig nye telefonkort, og ringe, ringe, ringe. NMT mobiltelefonene vi hadde i bilene slutta å virke på toppen av broa over Kielkanalen, eller Nord-Ostsee-Kanalen som den heter offisielt.
– «Desverre. Ring igjen om to timer».
– «Desverre. Like stille. Ring igjen om to timer.»
– «Beklager. Stadig null og nix.»
– «Det blir ikke noe mer i dag. Ring igjen i morra».
Venting var ikke fritid. Vi jobba som druetråkkere. Gikk i ring. Håpte. Klødde. Men venting var en del av jobben. Det var aldri full balanse i markedet. Enten var det mer fisk eller kjøtt ut av Norge, eller mer grønnsaker og frukt inn. Som innleid bil, såkalt leiebil venta jeg over hele Europa, men mer i andre land enn i Italia, for der gjorde CEMTene* våre at vi kjørte rute. Og gjerne også mindre enn andre leiebilsjåfører etter hvert som erfaringen økte, årene gikk, og jeg blei kjent med de fleste kontorene i Sties systemet. Bileieren var dessuten flink til å ordne opp.
Det første døgnet gikk som regel greit. Sove. Ta seg inn fra en hard tur med lite søvn nedover. Spise hvis man fant seg en god kafe.
Andre døgnet var litt avhengig av hvor man befant seg og hvordan formen var. Var været slik at man kunne sole seg? Var det for varmt til å være ute? Sto man aleine på en parkplass ved Comosjøen, eller var det andre sjåfører i nærheten man kunne holde selskap med? Var det badeferie i Rimini, med besøk på Svarte Katten eller Bull & Bush? Hadde man overskudd til å finne på noe? Eller var man bare et slakt? På denne tida hadde jeg ikke begynt å ha med bøker i bilen slik jeg begynte med seinere. Da kunne leseformen hjelpe på ventinga.
Ekstra ille nå var at alle de andre var på tur hjemover. Fortjenesten fra turen nedover var nå også i ferd med å bli spist opp. Dag for dag sank dagsnittet, ikke bare fordi jeg ikke tjente penger når bilen sto stille og vi hadde rein akkordbetaling, hver dag blei deler av lønna omgjort til diett. Jeg tapte feriepenger for hver dag jeg sto. Og pensjonspoeng. Som merkes i dag. Disse åra, hvor jeg kjørte mest kilometer og dro inn relativt mye penger, er ikke blant de 20 åra som gir pensjonspoeng, fordi deler av lønna kom ut som skattefri diett. Og framfor alt, jeg visste at jeg kunne vært på hjemtur, hvis jeg ikke hadde fått de forbanna pallene til Roma.
– «Det kan være noen på gang i Jugoslavia, det kan bli et lass der. Men det er både usikkert om de får klar papirer, og om vi eventuelt får det til en pris det er verd å kjøre for.» Så det var bare å fortsette vente.
Torsdag. – «Det ser dårlig ut. Reis opp til Milano, mulig vi kan få til noe der.» Når man står og står, venter og venter, begynner det å slite på humøret. Å få kjørt noen mil, selv om man ikke tjener ei krone, er tross alt framgang. Hvis det ikke blei lass i begynnelsen av uka, brukte det normalt sett å kunne bli noe mot slutten.
Fredag var bursdagen min.
– «Vi får ikke til noen ting Geir. Kjør til Bremerhaven. Der laster du bananer på mandag, så kommer du deg i alle fall hjemover.»
Det var to iskalde varmegrader i Milano, jeg hadde parkert utenfor kafeen hvor friskeforhandlerne holdt til nord for sentralstasjonen. Nå tok jeg trikken ned til området rundt La Scala og hutra meg en tur rundt Domkirka før jeg fant en dyr restaurant hvor jeg spiste bursdagsmiddag.
Hadde jeg blitt tom i Ancona, kjørt 80 kilometer til Fano, trykka inn et fullt lass blomkål, lossa Oslo et par dager seinere, kunne jeg nå ha lasta et nytt fiskelass ut og feire bursdag sammen med gutta på ei ferge, og likevel fått med meg bananene fra Bremerhaven mandag. I stedet satt jeg aleine på en restaurant i Milano og filosoferte. Blomkål fra Fano til Oslo, og fisk fra Oslo til Tyskland hadde fort gitt meg 8000 kroner i lønn og bileieren 40 000 kroner i frakt. I tillegg blei altså 2500 kroner av lønna jeg tjente nedover omgjort til diett mens jeg venta og under tomkjøringa gjennom Sveits og Tyskland. Lastebileieren mista ikke bare frakta, i tillegg han fikk dieselutgifter på 150 mil fra Fano til Bremerhaven via Milano. Med tre og en halv liter på mila snakker vi om over 500 liter.
Men dette regnestykket hadde to sider. Årsaken til hele misæren var nokså opplagt. For fiskeimportøren i Roma var det langt enklere å sende julegavene med sjåføren enn å ordne forsendelse av alkohol fra Roma til Bergen. Han sparte nok også noen hunderlapper i frakt.
For eksportøren var det enkelt å be transportøren sende en av bilene til Roma hvis importøren ønska det, i stedet for å sende de seks pallene med den italienske transportøren slik man pleide. Og for transportøren gikk regnestykket i null, han kunne til og med tjene på det så lenge man brukte en leiebil. Og kunden blei fornøyd. Hvilket betydde mest av alt.
Det blei en minneverdig bursdag, men blant en rekke flotte og morsomme opplevelser på landeveien var det også noen man ikke husker med like stor glede.
Vinflaskene blei levert tirsdag i Oslo sammen med bananene og deretter sendt over fjellet med Bergensbilen. Vi får håpe sjefene i Lærøy fikk en lykkelig julefeiring.
* En CEMT-tillatelse gir rett til å utføre såkalt tredjelandskjøring, internasjonal godstransport på vei mellom to eller flere land som er/ var tilsluttet Den europeiske transportministerkonferansen (CEMT).
