Et forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige

0
Dette er ikke en glassmanet

Dr. philos. Knut Erik Aagaard

Knut Erik Aagaard.

(Oversettelse og kommentar 18.02.23)

Torsdag (16.02.23) var det sen kveldsdebatt i statskanalen Rossija 1, som det er fire kvelder i uken. Hele året utenom Nyttårsferien. Da er det nemlig ti dager kommentatortørke for oss som sitter utenfor og prøver å beskrive det ugjennomtrengelige. Denne debatten innledes med noen videoclips fra inn- og utland.

Programleder Vladimir Soloviev: Vi har ingen grunn til å trøste oss med illusjoner. Vesten har ingen planer om fredelig sameksistens. De sier rett ut at de forbereder en mangeårig strid med oss. Når det er slutt i Ukraina, kommer de med et nytt land i rollen som forvarer av den vestlige verden mot Russland. De utstyrer allerede Polen. Men det finnes reserveløsninger. Til våren gjennomføres en NATO-øvelse, kanskje med forsterkede militære komponenter. Tsjekkiske medier skriver at USA allerede har lovt å sende 200 millioner euro til oppgradering av den tsjekkiske hæren. Ved hjelp av pengegaver planlegger Washington å gjøre Europa til et instrument i krigen mot Russland. En bit av denne planen er terroraksjonen mot Nordstrøm 1 og 2. Hør bare [hva Seymour Hersh sa for noen dager siden]:

Hersh: Her er det som Biden gjorde, og resultatene av denne historien. Hvorfor er så mange bekymret over dette, inkludert folk i etterretningen? Biden sa:

Jeg har en stor krig på hånden i Ukraina. Dette [med Nordstrøm] vil ta seg dårlig ut. Jeg vil forvisse meg om at jeg har ryggdekning fra Tyskland og Vesteuropa. Jeg vet at vinteren er nær og at det blir tungt [i Europa]. Jeg vil ikke høre fra Tyskland at de melder seg ut av spillet med en slik begrunnelse: «Vår økonomi går på dunken. Det blir katastrofe uten billig drivstoff. Vi trekker oss fra dette spillet og tar i bruk gassrørledningen».

Hvilket de kunne ha gjort. Så Biden utelukket den muligheten. Biden har snakket om dette helt siden Nordstrøm 1 ble tatt i bruk i 2011, ja faktisk i et år før den ble bygget. Dette går helt tilbake til perioden med den eldre Bush og Cheyney [1988-1992].

Som dere vet, har jeg gjort mange reportasjer for The New Yorker om disse folkene, om denne konkrete gruppen. Det var på den tiden de begynte å snakke om trusselen, trusselen om billig energiforsyning av Europa. Vi har alltid ansett en slik mulighet for en trussel, at Europa skulle få mer lyst til å handle med Russland. Vi har alltid ønsket å isolere Russland. Dette har vært et tema de siste tiårene. Frykten var at Europa skulle trekke seg fra krigen [altså operere uavhengig av USA].

 CIA brakte inn et de-kompresjonsfartøy som de brukte til ubåtjakt. Fartøyet befant seg på 79 meters dyp. Nordmennene fant det grunneste passende området i Østersjøen, mellom Sverige og Danmark, som de kalte «øya», og der trente de. Dykkerne oppholdt seg på en dybde av 79 meter, hvor de hadde overflatekontakt. Gassrørledningen er dekket av stål og også av betongplater. Så en slik sprengning er en seriøs utfordring. Bare så dere vet det, dette var en briljant operasjon sett fra et operativt synspunkt, for dette slapp de unna med.

Soloviev: Jeffrey Sachs holder seg heller ikke på sidelinjen, og har gitt sin analyse av det inntrufne:

Jeffrey Sachs

Jeffrey Sachs [ledende amerikansk økonom og systemkritiker, spesialist på Østeuropa og «nye demokratier»]: For å være ærlig, så har det vært klart fra begynnelsen. Dette var ikke en enkel operasjon, men CIA og andre skjulte organer under regjeringen utfører slike skjulte operasjoner temmelig regelmessig. De sprenger en mengde infrastruktur og bestreber seg på å holde det hemmelig. Men det var vanskelig å holde akkurat denne operasjonen hemmelig.

USA er nemlig praktisk talt det eneste landet som hadde motiv og kompetanse til å utføre en slik operasjon, og dessuten, temmelig oppsiktsvekkende, på forhånd hadde annonsert og garantert at det ikke ville bli noe av Nordstrøm 2 dersom Russland invaderte Ukraina. Så aksjonen var temmelig klart annonsert på forhånd, og det foreligger en mengde indirekte indisier, det er svært liten tvil om hvem som sto bak.

Seymour Hersh har bidratt med mange viktige detaljer, slik han har gjort gjennom hele sin karriere, ved å få insidere til å fortelle, hvilket ikke kan ha vært så vanskelig. Legg til at den polske statsministen [Morawiecki] straks meldte på Twitter, illustrert med bobler strømmende fra havet: «Takk, USA!» Å ikke forstå alt dette, er mulig bare for den som utelukkende leser hovedstrømsmedier. I min fjerne ungdom var The New Yorker en avis som avslørte maktmisbruk, for eksempel The Pentagon Papers:

[Det amerikanske forsvarsdepartementets interne rapport om innsatsen i Vietnam 1945-1967. Mindre deler av rapporten ble i 1971 lekket til pressen av Daniel Ellsberg, som av den grunn ble tiltalt for landsforræderi med en strafferamme på 115 år, en tiltale som ble frafalt i 1973. En redusert og sensurert utgave av innholdet, redigert av bl.a. Noam Chomsky, ble utgitt i bokform. Mange hoder falt. Den usensurerte rapporten ble ikke offentliggjort før i 2011].

Artikkelforfatteren og Noam Chomsky.

Nå fungerer avisen som et talerør for regjeringen [og avslører ikke lenger maktmisbruk]. Avisen presterte faktisk å ikke engang offentliggjøre Hersh´ avsløringer. For nå er spillet redusert til følgende prinsipp: Hvis du ikke rapporterer om det, så har det heller ikke skjedd. Dét er jo ikke sant, så vi befinner oss nå i en fantasiens verden. Jeg føler meg hensatt til Trollmannen fra Oz [en film fra 1939, der den onde trollmannen blir grepet i svindel, men uanfektet fortsetter å svindle]. En slik trollmann er den amerikanske regjeringen i dag.

Soloviev: Det er interessant at Sergej Ivanov, ga en svært poengtert kommentar på dette punktet:

Sergej Ivanov (Føderasjonsrådets spesialrådgiver og tidligere Russlands forsvarsminister): Hvis USA i virkeligheten ikke hadde noe med denne aksjonen å gjøre, så er jeg, etter alle sjangerkonvensjonene og logikkens lover, helt overbevist om at Hersh etter disse påstandene ville blitt rettsforfulgt for injurier med erstatningskrav på mange millioner dollar. Dette er vanlig rettspraksis både i USA og alle andre land: Injurier rettsforfølges, og straffes strengt ved fellende bevis. Og det ser jeg ikke noe galt i. Jeg ville ikke hatt innvendinger om bakvaskelser også hos oss ble straffet, hvilket dessverre ikke er tilfelle. (Dét var en lyrisk digresjon). Men når den amerikanske administrasjonen først unnlater å trekke Hersh for retten, så er det fordi den forstår at i løpet av en judisiell prosedyre vil også CIA-agenter bli stevnet og må vitne under ed. Administrasjon forstår at den vil kunne tape tape en slik sak. Og hvorfor utsette seg for slikt? Det er mye enklere å late som om ingenting har hendt.

Dmitrij Jevstafiev (professor, politolog/amerikanist, her i konsentrat): Seymour Hersh ble til å begynne med avvist som en gammel tulling, en 80-åring uten bevis og håndfast materiale. Men nå er det åpenbart at han har, og får, flere kilder [bl.a. gjennom John Mark Dougan, flyktning fra FBI], folk fra annen rekke i spesialtjenestene, som frykter represalier etter stevning for kongress-høring, som for eksempel i forbindelse med Iran/Contras-skandalen, der høytsittende tjenestemenn ble kompromittert. Derfor lyttet jeg med interesse til Jeffrey Sachs, som minnet om The Pentagon Papers, spesielt om hvordan høytstående tjenestemenn ble gjort til syndebukker etter denne berømte skandalen [hvor mange hoder rullet]. Men her vil det ikke lykkes å kvele strømmen av lekkasjer. Og alle sikter på de viktigste mistenkte, den aldrende Biden, en marionett, og den sterke mann i hans administrasjon, Jake Sullivan [nasjonal sikkerhetsrådgiver for Biden siden januar 2021. Sullivan ble da (i dette programmet) av Iakov Kedmi (se nedenfor) umiddelbart utpekt som arkitekten bak USAs utenrikspolitikk i kontrast til utenriksminister Anthony Blinken]. Så disse lekkasjene kan føre til intern maktkamp i Washington, kanskje verre enn Watergate.

Det andre viktige momentet er hvor langt USA kan tenkes å gå i sin eskalering av konflikten. Det slår meg meg at USA inntil høsten 2022 vurderte hvor langt de kunne tillate seg å gå i Ukraina, i en lokal konflikt, mens de nå må bestemme seg for hvor langt de kan gå i en konflikt rundt Ukraina. For hvis støtten til Ukraina spinner over til andre konflikter, da står vi overfor en krise av helt andre dimensjoner, med helt andre implikasjoner.

Så lenge denne konflikten utspilte seg i Ukraina, var prisen ikke så høy, da hadde amerikanerne et vidt spillerom i forhold til situasjoner de opplevde som problematiske. Gikk det dårlig, kunne de velge å gjøre gode miner til slett spill og fortsette, ble det kritisk, kunne de fortsatt velge å trekke seg ut. De hadde et valg.

Men fra den dag konflikten endte opp rundt Ukraina, ble prisen brått mye høyere. Vi har nå nye kilder [Times] som vurderer kriteriet for at NATO nå må velge Polen som konfliktens viktigste kraft. Kriteriet er fanatisme. Kjernen i den europeiske politikken som ligger til grunn for USAs sikkerhetsarkitektur, er nå fanatisme. Ikke rasjonalitet, ikke fornuft, ikke økonomiske ressurser, men fanatisme, polsk fanatisme. Det de nå forsøker å etablere på ett år, det er en ny strategisk forsvarslinje. Den nye linjen går ikke i Ukraina, men rundt Ukraina og Polen.

NATO forbereder en større konflikt. De er moralsk forberedt. Derfor Polen og ikke den finansielle-logistiske hub’en i Tyskland. Og dette er en temmelig alvorlig utfordring for oss. NATO forbereder seg på en lang krig, de er forberedt på en lang krig. Spørsmålet er hvor NATO vil åpne neste front front mot oss, og hvor den kommer, [for eksempel i Sentralasia eller Sør-Kaukasus]. Men vi i Russland har også mulighet til å åpne, eller gjenåpne, en ny front, og perspektivene er gode. Der har vi sterk støtte i samarbeid med våre gode partnere i Kina. Kina har alltid reagert forsiktig på Vestens aggresjon, men nå har pipen fått en annen lyd, med sterke symmetriske sanksjoner, for eksempel mot to amerikanske selskaper. For amerikanerne er det samtidig begynt å frese på tre stekepanner. Hvis vi kan presentere enda en stekepanne, en fjerde, så har vi endelig noen å snakke med [en hentydning til enda tettere miltær koordinasjon med Kina]. Og det er Kina klar for.

Sergeij Mikhejev

Sergeij Mikhejev (politolog, revolverpredikant, kan stanse et møtende tog med det blotte ordets makt): Kan amerikanerne tillate seg et nederlag? Ja, det kan de. Noen nevner Vietnam, men hvorfor gå så langt tilbake. Nylig hadde vi nederlaget i Afghanistan. Var det en seier? Selvfølgelig ikke. Problemet er at alle glemmer så fort. Det tok slutt i Afghanistan, men så fikk vi Ukraina. Blir det slutt i Ukraina, så dukker det opp et nytt stridens eple. Det vil de også glemme, for det rammer ikke Amerika. Amerikanerne anser seg usårlige og alt annet er uinteressant. Uansett hvordan det går, vil amerikanerne kalle det en seier. Og den suksessen er reell.

Den seieren er konsolideringen av euro-atlantisk enhet, Europa bundet til masten, omdirigering av gassforsyningen, økt spenning langs grensen, utmatte Russland med sanksjoner. De vil alltid finne en formel for å definere en seier. Både Russland og USA må definere sin suksess.

Men hvor blir det av Ukraina, som vi kjenner det, mellom disse suksessene? Og hvordan blir dette Ukraina, med hvilken makt, på hvilket territorium, med hva slags styre? Hvor skal denne linjen gå, om det overhodet blir noen linje? Det er bare ett viktig spørsmål: Blir det noe igjen av Ukraina, og hvem blir igjen der? Uansett: Kan amerikanerne kalle det en seier? Ja, utvilsomt, fordi det allerede i noen grad er en seier.

Når det gjelder Polen, så har vi ikke på noen måte til hensikt å gå inn i Polen, uavhengig av om polakkene går inn i Ukraina eller i Hviterussland, hvilket jeg tviler på [for da tar vi dem der]. Men at amerikanerne utnytter polakkenes fanatisme og russerhat, det er jo åpenbart. De gjør jo det over hele verden, de kloner alskens fanatiske grupper for deretter å spille på de idiotiske kompleksene deres. Og at russerhat er Polens største kompleks, det bekreftet jo nylig statsminister Morawiecky, som sa «Meningen med den polske statens eksistens er å svekke Russland». Så Polen har ingen bruk for, bare det går ille med Russland. Hadde ikke Polen hatt en slik misjon, ville ingen hatt noe bruk for Polen. Holdningen er nedverdigende for det polske folket.

Århundrene går og polakkene blander seg i den ene historien etter den andre. Den store russiske nabo i øst irriterer dem grenseløst. De pretenderer å være noe annet og større enn de faktisk er. De blander seg inn i kriger og trekker Vesten inn i disse krigene, og hver gang får de en på trynet. Hvor mange år har de ikke ynket seg over at alle fornedrer dem og kaster dem på båten? Og så begynner de på nytt igjen hver gang. Det har skjedd mange ganger, og nå skjer det igjen.

Og så til disse gassrørledningene. Hersh har sagt det, vi befinner oss bare på første trinn, så ikke skift kanal enda! Det kommer et par trinn til. Det kommer et vell av ny informasjon. Hersh peker på to ansvarlige, USA og Norge. Vi kan antagelig legge til Tyskland, for dette kunne neppe skjedd om ikke Scholtz var informert, altså tre land, tre administrasjoner, tre sikkerhetstjenester, en haug med folk. Titalls, hundrevis av informerte. Av dette vil det komme et lass av informasjon. Informasjonen vil flyte, men noe av den vil være plantet.

Det viktige for oss er at denne informasjonen tilflyter Europa og ikke minst Tyskland. Ja, de har mistet selvstendighet. Ja, de får ikke til noen ting, men jeg er overbevist om at denne informasjonen vil interessere visse kretser i Tyskland. For hvor fordervede de enn er, så har de for det første tapt enorme pengesummer.

For det andre har de sine indrepolitiske stridigheter. Scholtz har vist seg som en Tysklands fiende. Hvis Hersh har rett, har Scholtz oppgitt alt han hadde å gi opp, forrådt alt han kunne forråde. Han er bare et null, uansett hva de kaller ham [«leverpølsa»], og spankulerer rundt og later som ingenting. Det er mange i Tyskland som vil være interessert i denne informasjonen, og de vil få den.

Amerikanerne demonstrerer for det første at de uhindret kan gjøre absolutt hva de vil, og vår kritikk vil de kansellere. På den annen side virker denne provokasjonen litt nervøs. Denne gangen har de gått litt for langt, tror jeg. For sannheten kan ikke hemmeligholdes i lengden, den vil gradvis nå inn i Europa. I dag sprengte de gassrørledninger i Europa. Tidligere gjorde de slikt et eller annet sted langt borte. I morgen tar de og sprenger et atomkraftverk eller noe sånt, neste gang foretar de [eller tillater de] en eller annen terroraksjon i sentrum av europeiske byer, med titalls, hundretalls døde og sårede.

For hvorfor ikke? De har alltid sprengt og bombet et eller annet sted langt borte, og ingen gjør noe særlig vesen av det. Men nå skjer det i Europa. Det vil gradvis gå opp for europeerne. De sitter der og blir fortalt om Libya, eller Irak og så videre, til og med Ukraina, men nå er det her. Og det er ikke russere eller kinesere, men men våre venner amerikanerne som står bak. Og amerikanerne vil selv si at nå skjer det visst i Europa, men vi vet ikke hvem som står bak [kanskje det er russerne selv?]. Sannheten vil trenge inn og den vil gi Scholtz svært store problemer. Dette er en skandale, og ikke en liten en, men en skandale av globalt format.

Soloviev: Dette er en skandale av samme format som World Trade Center.

Mikhejev: Selvfølgelig. Selv om antall døde foreløpig er minimalt. Men tenk på Watergate. Watergate var en verdenssensasjon, men nesten ingenting sammenlignet med Nordstrøm 2. Noen brøt seg inn, noen papirer ble stjålet, og hva så? [En populær teori i Russland, og ikke bare der, er at Watergate var en provokasjon mot Nixon for å hindre ham i å avslutte Vietnam-krigen. Nixon måtte trekke seg i 1974, men USA klarte likevel å tape krigen].

[Mellomspill: På dette punktet i debatten føler forfatteren/oversetteren, altså jeg, et behov for å fortelle om en underlig ting om skjedde samme dag. Om morgenen den torsdagen jeg så denne debatten om kvelden, satt jeg som vanlig og lyttet til samme programleder, Vladimir Soloviev, som også har et tretimers morgenshow i radio tre dager i uken året rundt [Vesti.ru]. En travel kar. Denne torsdagen kl. halv ni sier Soloviev plutselig: Og derfor kobler vi nå inn den norske professor Glenn Diesen.

Jeg skvatt i godstolen, for Diesen er jo en bekjent av meg og arbeider med tema som jeg tar opp der jeg kommer til. Samtalen gikk på engelsk og ble glimrende simultanoversatt til russisk. Tema for praten var den manglende norske pressedekningen av Norges deltagelse i planlegging og utførelse av den amerikanske sabotasjen mot Nordstrøm 2. I det de to la på sine direktesendte telefonrør hver i sin stad, løftet jeg mitt og ringte til Glenn for å gratulere.

Glenn ble litt paff over plutselig å ha meg i det ene øret etter sekunder før å ha hatt Soloviev i det andre. Vi fikk en god prat om linker han kunne sende meg, blant andre en link til hans timelange podcast med Noam Chomsky distalt for noen få dager siden, omhandlende de spørsmål jeg skriver om i dag. Slik jeg ble litt paff over å høre min venn Glenn direkte på statlig russisk radio, ble han litt paff over å høre at Chomsky proksimalt hjalp meg litt med forskningen for 12 år siden. Fordi alt dette skjedde samme dag, og fordi tema er det samme, tillater jeg meg å bryte kronologien ørlite ved å sette inn noen ord fra Chomskys samtale med Diesen noen dager før.]

Chomsky: Man kan på en måte forstå amerikanerne i denne situasjonen. De tjener enormt på denne krigen. Europa har gått på en skikkelig smell. Europeerne skades mye mer av sanksjonene de innfører mot Russland enn Russland gjør. Hele det sofistikerte tyske industrisystemet, et komplisert og sofistikert system som har vært kjernen i verdens mest vellykkede økomiske system, kjernen i den vellykkede europeiske utviklingen, er nå alvorlig truet. Til og med truet av en mulig kommende de-industrialisering!

[Jeg ber leserne sperre øynene opp. Er det en de-industrialisering som forestår Europa for å hjelpe amerikanerne i et knipetak? Tanken sirkulerer blant de 7 milliarder som ikke er med i NATO og EU].

Simjon Arkadievitsj Bagdasarov

Simjon Arkadievitsj Bagdasarov (pensjonert oberst, militærspesialist, religionshistoriker, folkevalgt i til Dumaen, partiløs, stor tilhenger av Paulus og de post-nikéiske, apokryfe ortodokse kirker): Så et viktig moment: Jeg er enig med Sergej [Mikhejev] når det gjelder Afghanistan og alt det andre. Men nå er det holdt et svært viktig møte. Irans president Raisi har vært i Peking for å snakke med Xi Jinping. De inngikk over 20 avtaler. Innholdet offentliggjøres ikke. Men mot å få kjøpe olje til subsidierte priser, ikke i dollar, men i lokal valuta, har Kina påtatt seg å investere 400 milliarder dollar i den iranske økonomien. Kina gjør nå hva de kan for ikke bare å mildne, men å annullere sanksjonene. $400 millarder, det er en enorm sum. Det danner seg en slags særegen union. Hvis Russland knytter seg til den, har vi plutselig en union av uant geopolitisk betydning. Det enorme, kolossale Kina, det store Iran med sine 85-87 millioner og Russland [med sitt potensial, og med mange sammenfallende nasjonale interesser].

Dette blir svaret på alle disse frontene som det blir lettere å forsvare. Russland må knytte seg til, for dette prosjektet kan utvikle seg til en ny miltær-politisk forsvarsallianse. Kina har erklært at de kjøper 15 000 førerløse droner fra Iran! Stakkars Taiwan! Øya blir jo tildekket av droner. Får ikke øye på himmelen! En enorm bestilling! Penger i den iranske statskassen, til å produsere nye droner .. Vi må knytte oss til denne unionen!

Iakov Kedmi

Iakov Kedmi (Pensjonert generalløytnant, leder av én av tre israelske etteretningstjenester, ansvarlig for emigrasjon av en million sovjetere til Israel på åttitallet): For å forklare hvorfor Russland gikk inn i Ukraina, tar jeg et et eksempel fra mitt eget land (Israel). Mitt land angrep Egypt den dagen Egypt annekterte Sinai-halvøya i 1967. Hærledelsen anså at en egyptisk hær på Sinai var en dødelig trusel mot staten Israel. Og vi angrep. For å fjerne denne trusselen. Hadde Egypt ikke tatt Sinai, ville det heller ikke blitt noen 6-dagerskrig i 1967. Jeg skal ikke fordype meg i den historien [men den er indikativ]. Det som amerikanerne sier nå [om at Russland angrep Ukraina], viser bare at de ikke kjenner historien. Spørsmålet er nemlig ikke hvem som tar det første skritt, men hva som er årsaken. Årsaken til at Russland tok det første skritt var [det vitale] behovet for å skjerme seg for den stadig farligere situasjonen i Ukraina, som var skapt utenfra. Om Russland ikke hadde angrepet i fjor, måtte Russland [desto mer] ha angrepet i år. For i år er Ukraina væpnet av USA, EU og NATO, og Ukrainas behandling av befolkningen i Donbass er blitt enda råere.

Og hvordan skal vi forstå denne historien med Nordstrøm 2 [som amerikanerne sprengte]? Amerikanerne nekter seg ingen ting. Det er ingen grenser for hvilke nedrige forbrytelser de kan tillate seg å begå, så lenge de er overbevist om at de kan slippe ustraffet unna med det. Amerikanerne økte presset mot Russland i forvissning om at det ville passere ustraffet. De anser at de vil kunne leve med de mottiltak som måtte komme. [Det har vært antydet i debatten at Biden vil kunne stilles ansvar for å ha ført USA inn i farlig farvann]. Selv ville jeg ikke stole noe særlig på Trump og republikanernes knappe flertall i Kongressen. I USA finnes det alltid to-tre representanter som gir etter når det kommer folk fra CIA og Pentagon og sier: «Hør her! Bare det å diskutere slike saker i Kongressen utgjør en trussel mot nasjonale interesser. Stem avholdende! Basta!» Enhver diskusjon av slikt i Kongressen er nesten en dødsdom for Biden og maktapparatet hans. Agentene fra CIA og Pentagon har helt rett. Derfor må administrasjonen forsvare presidenten mot Kongressen.

[I debatten har det versert tanker om betingelser for at amerikanerne eventuelt kan gi opp i Ukraina, nærmere bestemt om hvilke tap USA kan tåle, og samtidig kalle seire]. Hvilke slutninger kan vi trekke om Bidens forestående reise til Polen? Jeg er ikke enig i det som er sagt om hvilke linjer USA kan tillate seg å trekke seg tilbake fra. Da USA tapte Vietnam-krigen, var det åpenbart for alle et pinefullt nederlag. Men amerikanerne trakk seg ut. De klarte ikke å fortsette krigen.

I dagens situasjon er det bare én ting som kan få amerikanerne til å stanse. Det er fare. Og hvilken fare frykter de? Amerikanerne frykter en militær konfrontasjon med den russiske hær. Alt som ikke innebærer en direkte konfrontasjon med den russiske hær vil amerikanerne tåle.

Men her er det en problematisk gråsone. Her er det et rom for feiltakelser. Her kan de begå feil, og feil begår de jo nærmest systematisk. Stilt overfor en uunngåelig konfrontasjon med den russiske hær vil amerikanerne vike [uansett hvor pinlig det måtte fortone seg]. Det eneste spørsmål er hvor klart de leser situasjonen, om den må forklares for dem, om det må anskueliggjøres for dem at deres neste skritt innebærer et russisk angrep på deres væpnede styrker og på staten USA. 

Og når det gjelder Polen vil jeg trekke nok en analogi fra vår [Israels] historie. Vi tar lærdom av våre feil, og andre bør også lære av våre og sine egne feil. Salig Menahem Begin konkluderte i 1981 at om en uke vil Irak begynne å produsere plutonium til atomvåpen ved reaktoren i Bagdad. Han ga umiddelbart ordre om at reaktoren skulle utslettes. [et folkerettsstridig militært angrep på et fremmed land]. Beslutningen var omstridt i Israel, og er det fortsatt, for det var jo ikke sikkert at Irak ville lage plutonium til bomber, så det var kanskje ikke nødvendig å utslette reaktoren. Og franskmennene lovte at de hadde full kontroll på reaktoren.

Men Begin var en enkel mann, så han sa: Jeg tar ikke sjanser. Mitt folk tar ikke flere sjanser. Vi kan ikke utelukke at reaktoren vil produsere bomber. Hvis Irak har en slik mulighet, så utsletter vi reaktoren. Så kan man innvende: Dere er et lite [betydningsløst?] land; gjør hva dere vil! Ja, vi er et lite land, og derfor tar vi ikke sjanser. Et stort land, en stormakt, kan kanskje tillate seg å ta sjanser [Kedmi mener her Russland]. Det er deres land. Vel bekomme! Hvis dere vil spille rulett med skjebnen, så vær så god! I Vesten kalles det Russisk Rulett.

(Terroraksjonen] mot Nordstrøm 2 har absolutt intet å gjøre med operasjonen i Ukraina. Overhodet ikke. USAs strategiske mål var fastsatt allerede for femten år siden. Da besluttet amerikanerne at USA skulle tilstrebe full kontroll med verdens energiforsyning. Både olje og gass. Det var derfor problemene rundt Iran oppsto. Det er derfor USA har vært så aktive i Midtøsten [nord-Irak, øst-Syria, Libya, Saudi-Arabia/Jemen]. De trakk etterhvert følgende konklusjon: Vi kan selv bli største og viktigste produsent og leverandør av olje og gass. Så inntraff Nordstrøm 1 og 2 og forstyrret dem. Helt uavhengig av Ukraina. Ukraina var bare et påskudd. Å ødelegge Nordstrøm 1 og 2 var et strategisk mål. For først når de har kontroll med energiforsyningen i hele verden, tror de at de styrker sitt land. Ukraina er noe helt annet.

USA føler antagelig at det forestår Ukraina et nederlag. Hvis Polen og Ukraina står sammen, er det bra [for NATOs østgrense kommer nærmere Moskva]. Ukraina er bedre fordi det ligger nærmere Moskva. Men hvis vi ikke kan satse på Ukraina, så får vi satse på Polen. Polen blir nå stadig mer opprustet fra vest. Polen mangler i dag bare noen få komponenter: En god marine og et bedre flyvåpen. Polen mangler bare F-15. F-16 holder ikke, det er ikke et førsteklasses angepsfly. De trenger F-15 og kommer til å få F-15. Og Polen mangler raketter som kan nå sentrene i Russland. Polen blir den viktigste [europeiske] knyttneven i krigen mot Russland. Tyskland er ikke i stand til å være den knyttneven, ikke Frankrike heller.

Hvilke konklusjoner må Russland trekke? For det første må Russland sørge for at den russiske hæren tar oppstilling så nær den polske grensen som mulig. Når de russiske rakettbasene er plassert ved byen Rovna, blir det mye lettere å håndtere konflikten med Polen [Rovno er en by vest i Ukrania mot Polen, nær Lvov; «L’viv» og «Rivne» i norsk nytale]. Men polakkene har forregnet seg, USA gjør feil og NATO gjør feil. Det er én ting de ikke forstår: Forskjellen mellom Polen og Ukraina.

Russland var tvunget til å gå inn i Ukraina for å løse sine sikkerhetsproblemer [som NATO hadde skapt], sine strategiske problemer, og for å beskytte den russiske befolkningen i Donbass. Men det er ikke nødvendig for Russland å gå inn i Polen. Hvorfor skulle de det? Hva har Russland mistet i Polen? Ingenting. Det er ingen grunn til at Russland skulle gå inn i Polen. Så alle de tanksene de nå utbedrer og forsynes med .. Polen forbereder seg på en krig som aldri kommer, som det aldri blir noe av. Hvis polakkene selv angriper Russland, så misunner jeg dem ikke. Polen kan tvinges i kne på én time. Med konvensjonelle våpen kan Polen tilbakeføres til stenalderen. 50-60 strategiske mål kan ødelegges på 20 minutter, og så er Polen borte, det blir ingenting igjen. Ikke vannforsyning, ikke strøm, ingen militærbaser. Ferdig med det! For å oppnå det, er det ikke nødvendig for Russland å gå inn med hæren. Hvis det faktisk blir krig, er det unødvendig for Russland å spille liv ved å gå inn mot Warszawa med tanks. Hva skal de gjøre der, hva skal de se etter der? [Dét er forskjellen mellom Polen og Ukraina].

Så hvorfor opptrer Polen likevel så storsnutet? For å få kreditter, for å bli underholdt av Vesten. Polen er ikke en bærekraftig stat fra et økonomisk og et industrielt perspektiv. Allerede i dag lever Polen på subsidier fra vest. Polen vil ha mer penger og flere subsidier under følgende påskudd: Vi holder skansen mot Russland. I samme situasjon som Pole står Romania. For amerikanerne er Romania nestbest. Hvis det ikke blir Polen som holder skansen, så blir det Romania. Og her har vi [i Russland] samme svar som til Polen: Den russiske hær har intet å utrette i Romania [i klartekst: Tyskland er ikke lenger NATOs østgrense, og er derfor av mindre betydning. Tyskland kan seile sin egen sjø].

Forrige artikkel«Menn samles sammen som kveg i Transcarpathia»
Neste artikkelHvordan sprenge en rørledning
Knut Erik Aagaard, f. 1947, cand. psychol. 1974, spesialist i klinisk nevropsykologi NPF 1999, dr. philos. 2011. Avhandling UiO: "Den språklige faktor". Pensjonert etter 40 år i stat og kommune. Innehaver av Spellemannsprisen 1985 med gruppen Kalenda Maya. Flittig bidragsyter i samfunnsdebatten for Arbeiderbladet og Dagbladet fra tidlig nittitall. Språkmektig. Bidrar hos steigan.no særlig med rapporter om russisk samfunnsdebatt. Website: keanoter.no