oss 100 kroner!
I forbindelse med at Arne Treholt (1942–2023) døde har Eva Thomassen skrevet om sitt møte og livslange vennskap med Treholt. Arne Treholt var en av de kommende stjernene i Arbeiderpartiet. Han samarbeidet nært med Jens Evensen og var byråsjef og fungerende pressetalsmann i UD da han ble arrestert i 1984 anklaget og seinere dømt for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Han ble benådet i 1992. – Red.
Av Eva Thomassen, leserinnlegg.
For meg som for de fleste som kom Arne nær, var han et unikt menneske. Han betød mye for mange. For meg var Arne en del av min historie.
Jeg møtte Arne første gang i 1968. Arne introduserte meg for en gresk mann. Som skulle bli min mann. En politisk flyktning fra juntatiden i Hellas. Arne var med å få han ut av Hellas. Sammen med min greske mann loset Arne meg gjennom en verden i Arbeiderpartiet. En subkultur hvor kulturen var litt i George Bushs ånd. Enten er du med oss eller så er du med fienden. I Arbeiderpartiet søker man ikke jobber, man blir tilbudt jobber.
Arne leide leiligheten til blant annet Einar Gerhardsen. Ble kjent med gjengen i Arbeiderbladet. Traff store kjente norske politikere som Jens Evensen, Einar Førde for å nevne noen.
Som senere følte at bakken revnet under dem da Arne ble arrestert og siktet for spionasje. Arne ble sett på som en venn som aldri sviktet. Så sviktet han allikevel.
Det var Arne og min greske mann som introduserte meg for kampen mot fascismen i Hellas. Kampen mot Juntastyret i Hellas. For kommunisme på ekte. Ikke bare sånn som i Studentersamfunnet på lørdager i Oslo. Jeg møtte Mikis Theodorakis og Andreas Papandreou, og ekte kommunister. Sterke stemmer. Revolusjonær musikk. Møtte kjente mennesker i Europa som også ga sin støtte til den greske kampen.
Det var imidlertid ikke mye støtte å hente i Arbeiderpartiet.
Jeg fikk et barn med min greske mann. Da innhentet norsk virkelighet meg. Enslig mor, student. I gamledager var det ikke sånn at man kunne ta et fag nå og da. Man måtte følge studieprogresjon. Å være enslig mor, student og fått leilighet og barnehage gjennom Studentsamskipnaden og morstrygd betød at hvis man ikke fulgte studieprogresjon mistet man trygt, barnehageplassen, leiligheten og muligheten til å studere. Arne var allikevel rundt.
Da jeg møtte min norske mann, og måtte gifte meg for at min mann kunne adoptere min greske manns datter, trengte jeg vitner som kunne bekrefte at faren var faren. Arne var et slikt vitne. Einar Førde et annet. Det skriker mot meg i avisene at Arne er arrestert, siktet for spionasje. Hva skulle jeg gjøre? Jeg trengte underskriften hans. Jeg oppsøkte Stortinget og Einar Førde. Det var ikke noe pent syn. Fråden stod rundt munnen hans. Jeg har aldri opplevd sånt sinne før. Jeg fikk underskriften til Einar Førde og gikk.
Jeg trodde ikke på komplottet rundt hans spionasje. Kald krig. Se bare hvor ikke bare kald, men varm krig Arbeiderpartiet fører mot Russland nå. Arbeiderpartiet er villige til å sende kloden opp i røyk i hatet mot Russland.
Dersom det stemmer at Norge står sammen med USA bak sprengingen av Nord Stream 2, så burde ikke det overraske. Seymour Hersh skriver i “How America Took Out The North Stream Pipeline” at “Stoltenberg is a glove that fits The American hand”. Made in Arbeiderpartiet.
«Stoltenberg er den hansken som passer USAs hånd»
Seypour Hersh
Arne ble dømt og sonet på Ila Landsfengsel. Jeg begynte i et prosjekt på Ila og våre veier møttes igjen. Å sitte på cella til Arne og lytte til at det går vakter hele døgnet utenfor vinduet hans. I grusen. At det var strålekaster mot vinduet hans hele døgnet og at han ikke fikk egne gardiner på cella, men måtte ha slitne, hullete, gamle, falmete stygge gardiner betød kanskje ikke noe. Men, jo det gjorde det. Arne satt på sikkerhetsavdelingen. Der satt de farligste og de sykeste. Det var lyder, hyl, bæsj, mat som ble slengt rundt på avdelingen. Kroppsvisiteringer. Tortur.
Jeg snakket mye med Arne på cella om «Treholtsaken». Ba han skrive løpesedler hvor sannheten sto og kaste dem ut av cellevinduet. En nyttårsaften «smuglet» jeg med meg en konfekt med brandy i inn i fengslet og inn på cella til Arne. Vi feiret nyttårsaften. Jeg jobbet på Ila- prosjektet hvor vi skulle rehabilitere farlige fanger. Den gang man trodde at å være snill var vegen til frelse. En av mine kollegaer ble drept på jobb av en fange, prosjektet ble en skandale, helt opp i Justisdepartementet. Ila-prosjektet ble lagt ned. Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde permisjon fra min vanlige jobb. Jo, jeg fikk jobb på sosialkontoret i fengslet. Der kunne jeg treffe Arne. Arne hadde truffet en ung dame mens han satt i fengsel. Jeg tilbød meg å ta med en konvolutt ut av fengslet. Det gjorde jeg og ga det til Arnes kone. Jeg vet ikke hva det var i konvolutten. Jeg leverte den til henne gjennom bilvinduet. Kanskje det var pengebeviset… Arnes kone døde. Det var begravelse. Arne fikk ikke permisjon, men framstilling. Det betød at en del av gjestene var ubudne fengselsbetjenter, politi og folk fra PST. Begravelsen var i Høvik kirke. Mange mennesker var der, men ingen fra subkulturen. Ingen med rehabilitert sinne. For meg var det rørende at det var mange grekere der, gresk musikk. Jeg gråt. Gjorde Arne?
Livet for meg ble et annet. For Arne ble ikke livet et annet. Ikke før etter år med mange lange løpeturer i luftegården i fengslet. Men, vi møttes igjen. Under krigen mot Syria i 2011. Arne bodde ikke i Norge. De tok til og med fra han pensjonen. Vi møttes på Facebook. Vi sendte hverandre meldinger på Facebook. Vi var enige om hva krigen handlet om. Arne visste nok mer enn de fleste at norsk politikk overfor Syria og andre kriger Arbeiderpartiet har satt sitt stempel på er hatet mot Russland og Arbeiderpartiets behov for å være «eksepsjonelle». For Arbeiderpartiet er NATO en respirator.
Vi møttes på Facebook forrige uke også. Jeg gratulerte han med at boka hans «Marketakis og juntaen» fra 1969 var blitt oversatt til gresk.
Da jeg skulle til Krim i 2019 håpet jeg på å treffe Arne i Moskva. Det gjorde jeg ikke. Vi skulle ha det til gode ble vi enige om. Til neste gang jeg skulle til Krim…
Nå krysser ikke våre veger mer. Døden er en dum oppfinnelse. Det er Arbeiderpartiet også.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
