USA forbereder seg allerede på sin neste krig: mot Kina

0
The US and Japan in the joint Noble Fusion military exercise in February 2022 Photo: US Navy

Mens USA og NATO fører en stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina, har militærstrateger og forståsegpåere i Washington rettet blikket mot Kina.

Av Danny Haiphong

Danny Haiphong.

Russlands militæroperasjon i Ukraina nærmer seg sitt første år, i februar 2023. Den øverste militærledelsen i Russland har lenge erklært at konflikten ikke er mellom Russland og Ukraina, hovedaktørene er Russland og NATO. Enkelt sagt, Ukraina er en brikke i nok en amerikansk krig.

Europas økonomi og militære har blitt ofret på USAs alter for krigshissing mot Russland. Vinteren er her, og Ukrainas utsikter til å komme seg ut av konflikten med noe som ligner «seier» har forsvunnet, hvis de noen gang virkelig eksisterte i det hele tatt.

Dette har blitt innrømmet av to av det utenrikspolitiske etablissementets mest kriminelle medlemmer: Condoleezza Rice og Robert Gates. I en kronikk i Washington Post argumenterer Rice og Gates for at tiden ikke er på Ukrainas side. USA må handle raskt eller se Ukraina lide et eventuelt nederlag.

Les: Condoleezza Rice and Robert M. Gates: Time is not on Ukraine’s side

Selvfølgelig, for neokonservative hauker som Rice og Gates, er en forhandlet løsning rett og slett uaktuelt. Det eneste alternativet for USAs politiske og militære etablissement er å befeste Ukraina med det tyngste militære utstyret, som pansrede stridsvogner for å sikre seier på slagmarken.

Som den geopolitiske analytikeren Brian Berletic har bemerket, står et stort problem i veien for Rice og Gates krav: NATO er i ferd med å gå tom for våpen.

USA produserer rundt 30.000 granater per år for sine 155 mm Howitzer langdistansesystemer, et antall granater som Ukraina bruker på bare to uker med å bekjempe Russland ved frontlinjene.

Russiske missilangrep har gjort kort prosess med tyngre utstyr, som de oppskrytte HIMARS-systemene.

Bare større NATO-land som USA og Tyskland har noe igjen å gi. (Tyskland har nylig sagt nei til å gi egne Leopard tanks, så lenge USA ikke gir av sine egne stridsvogner. Overs.merkn.)

Så da Ukrainas president Volodymyr Zelensky kom til Kongressen og tigget om flere våpen, var han sannsynligvis skuffet over Joe Bidens bemerkning om at USA ikke kom til å gi løfter om å bevæpne Ukraina med noe som muligens kunne føre til et scenario med tredje verdenskrig mellom NATO og Russland.

Russlands viktige seier i byen Soledar har bare forsterket bekymringene blant en stor fraksjon i det utenrikspolitiske etablissementet om at Ukraina utarmer USAs evne til å føre krig andre steder.

I denne forbindelse er ingen andre spørsmål om USAs «nasjonale sikkerhet» viktigere enn Kina.

RAND Corporation – Pentagons forskningsarm, har kalt Kina en «jevnbyrdig» konkurrent og USAs største langsiktige trussel.

Joe Bidens forsvarsminister Lloyd Austin, har også kalt Kina den største trusselen mot USAs «sikkerhet».

The Biden administration unveiled a new defense strategy, casting China as the greatest danger to American security and calling for an urgent, concerted effort to build the military capabilities to deter Beijing in the decades to come https://t.co/aD8reqtEzT

— The Wall Street Journal (@WSJ) October 27, 2022

NATO stemplet Kina som en «ondsinnet aktør» i alliansens siste strategiske konseptdokument, og lovet å spille en større rolle i å dempe de såkalte «truslene» som ble presentert av landets fremvekst.

En serie publisert like etter nyttår i Foreign Policy har imidlertid blåst lokket av eventuelle finesser i USAs forberedelser til en krig med Kina.

Med tittelen «Lessons for the Next War» inneholder serien 12 essays fra alle hjørner av det amerikanske utenrikspolitiske etablissementet. Bidragsytere inkluderer tidligere CIA-direktør fra Obama-tiden og den amerikanske hærsjefen David Petraeus, tidligere generalsekretær i NATO Anders Fogh Rasmussen, og tidligere visegeneralsekretær i NATO, Rose Gottemoeller.

Også inkludert er representanter fra en rekke haukete tenketanker, som det amerikanske regjeringsfinansierte Center for a New American Security (CNAS) og den neokonservative Foundation for Defense of Democracies (FDD).

Accuracy and precision in battlefield sensors and munitions have shaped the war in Ukraine. This offers important implications for the Taiwan Strait, @Mauro_Gilli writes in FP’s Winter 2023 issue. https://t.co/F4VffhCtZU pic.twitter.com/jZNhVx22sP

— Foreign Policy (@ForeignPolicy) January 17, 2023

Deres essays dekker krigføring innen 12 områder, blant annet økonomi, cyber, militært, diplomati og propaganda. En viktig tråd går gjennom hvert bidrag: Russland har mislyktes i Ukraina (en fabrikasjon blandet med imperialistisk hybris), noe som gjør øyeblikket til en perfekt mulighet til å forberede seg på en kommende krig om Taiwan mot Kina.

Foreign Policys sjefredaktør Stefan Theil gjør målet med serien helt klart:

Å trekke de riktige lærdommene fra de første 10 månedene av den russiske invasjonen, betyr ikke bare noe for Ukrainas overlevelse. Det er også viktig for å avskrekke og forhindre en fremtidig konflikt – og om nødvendig utkjempe en. Det mest åpenbare potensielle hot spot og en som innebærer enda større innsats er selvfølgelig Taiwan.

Utover repeterende enighet om «avskrekking», kommer bidragsytere med konkrete forslag til de beste måtene å føre krig mot Kina. David Petraeus’ medforfattede stykke hevder at (all uthevelse tilføyd):

Ukrainakrigen peker på nødvendigheten for USA og landets allierte i Det indiske hav-Stillehavet om å prioritere den kortsiktige evnen til å sette opp et stort antall relativt billige, svært mobile antiskips- og luftvernmissiler som kan spres og manøvreres gjennom de første og andre øykjedene mot Beijings stadig mer formidable marine- og luftstyrker. Store mengder ubemannede luft-, sjø- og bakkesystemer kan forsterke disse missilene i den amerikanske kampordren.

Med andre ord, USAs rekordhøye militærbudsjett på 858 milliarder dollar må vokse seg enda større for å møte Kinas utfordring.

Petraeus var direkte ansvarlig for å angripe bryllup og sivile områder i løpet av sin tid som leder av amerikanske styrker i Afghanistan, noe som ga ham førstehånds kunnskap om evnene til USAs militære arsenal.

The principles of anti-access/area denial strategy to deter and, if necessary, defeat aggression, used to great effect in Ukraine, are equally applicable in the Western Pacific, David Petraeus and Vance Serchuk write in FP’s Winter 2023 issue. https://t.co/qWEwbztmSt pic.twitter.com/3igsK84Apr

— Foreign Policy (@ForeignPolicy) January 16, 2023

Tidligere NATO-sekretær fra Obama-tiden, Anders Fogh Rasmussen, støtter Petraeus’ vektlegging av å pumpe våpen inn i Taiwan, og sier:

våpen er det som teller . . . Med hjelp av sine partnere må [Taiwan] bli et piggsvin full av våpen for å avskrekke ethvert mulig forsøk på å ta det med makt. Kina må regne med at kostnadene ved en invasjon rett og slett er for høye til å bære.

Foreign Policys krigsstenografer presiserer imidlertid at forberedelser til krig med Kina handler om mye mer enn våpen.

Maria Shagina, forsker på sanksjoner ved International Institute for Strategic Studies, en krigersk tenketank finansiert av våpenindustrien og utenriksdepartementet, hevder at USA og dets allierte bør utarbeide en sammenhengende plan for «økonomisk statsmakt» mot Kina så snart som mulig.

Elisabeth Braw fra det Carlyle Group*-finansierte, høyreorienterte American Enterprise Institute, foreslår at USA og dets allierte sikrer kontroll over informasjonssfæren for å sikre at innbyggerne «vet nøyaktig hva de skal se etter» fra såkalte «subversive» statlige og ikke-statlige aktører som motvirker USAs og NATOs talepunkter.*(Multinasjonalt investeringsselskap. «Talepunkter» er de stikkeordene NATO i dette tilfelle deler ut for å få fram budskapet sitt. Overs.merkn.)

Selvfølgelig er disse såkalte «forberedelsene» allerede i gang. USA bruker hundrevis av millioner i sin informasjonskrig mot Kina, og de forbød nylig eksport av semi-conductors – halvledere, for å komplimentere en allerede omfattende økonomisk krig mot Kina.

Foreign Policys «Lessons for the Next War» var en del av en forfjamset indikasjon på at det amerikanske utenrikspolitiske etablissementet forbereder seg på krig med Kina.

To dager etter Foreign Policys serie kom den amerikanske toppgeneralen i Japan, James Bierman, med den oppsiktsvekkende innrømmelsen i Financial Times om at USA «setter opp krigsteateret» ved å egge Kina inn i en Ukraina-lignende krig om Taiwan.

US military deepens ties with Japan and Philippines to prepare for China threat https://t.co/5hZaenqwif

— Financial Times (@FT) January 8, 2023

Dagen etter publiserte Center for Strategic and International Studies (CSIS) en krigssimulering mellom USA og Kina over Taiwan. Forutsigbart nok konkluderte den amerikanske regjeringen med at kinesiske forsøk på å invadere øya ville mislykkes til en stor kostnad for militære styrker fra alle parter.

I mai 2022 viste The Center for New American Security (CNAS), som hovedsakelig er finansiert av militære entreprenører, sin egen krigssimulering på NBCs Meet the Press.

Tilbake i februar 2022 sluttet den amerikanske marinen, marinekorpset og luftvåpenet seg til Japan Maritime Self-Defense Force for å gjennomføre felles militærøvelser, kjent som Noble Fusion, i Det filippinske hav.

USA og Japan i militærøvelsen Noble Fusion i Det filippinske hav i februar 2022

Det er viktig å merke seg at USAs krigsforberedelser med Kina har lite å gjøre med Taiwan spesielt. De er et svar på imperiets tilbakegang og fremveksten av Kina og Russland.

Beijing og Moskva presenterer begge sine egne spesifikke utfordringer i forhold til Washingtons hegemoni.

Russlands voksende suverenitet og politiske uavhengighet fra det USA-ledede Vesten har undergravd Wolfowitz-doktrinen om fullspektret dominans over hele territoriet til det tidligere Sovjetunionen.

Kinas massive sosialistledede markedsøkonomi er beregnet å passere USAs stillestående finanskapitalistiske system i BNP-termer innen 2035.

Verre for USA er at Russland og Kina har vokst tettere sammen.

Økonomisk sett har det omfattende strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina vokst med stormskritt siden traktaten om godt naboskap og vennlig samarbeid ble etablert i 2001. Bilateral handel forventes å øke med 25% og nå et totalt volum på 200 milliarder dollar før måldatoen i 2024.

Sterkere økonomiske bånd med Kina har gitt Russland ytterligere beskyttelse mot USA-EU sanksjoner, med landbruks- og energieksport til Kina som øker for hver måned.

Kina og Russland har også økt samhandlingen i spørsmål om militær koordinering, fargerevolusjoner og diplomati i møte med en felles trussel: USA-imperialismen.

Men kanskje den største trusselen mot USAs hegemoni ligger i Kina og Russlands lederskap i den globale bevegelsen for integrasjon og av-dollarisering.

Kina og Russland er de viktigste lederne av multilaterale institusjoner som BRICS+-mekanismen og samarbeidsorganisasjon Shanghai Cooperation Organization.

Disse multilaterale institusjonene har som mål å styrke investeringene i alle sektorer av økonomisk og sosial utvikling mellom deltakerlandene, særlig på finansområdet.

Som svar på sultesanksjoner pålagt av USA og EU, og rovlån fra vestlige finansinstitusjoner, har BRICS + forent de største globale økonomiene i sør, og forent Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika i et forsøk på å utvikle et alternativ til det amerikanske dollardominerte nyliberale økonomiske systemet.

Styrken til BRICS+ vokste enormt i 2022. Saudi-Arabia, Algerie, Iran, Argentina og flere andre land uttrykte interesse for eller søkte om å bli med i BRICS+.

BRICS+ komplimenteres av Kinas og Russlands egne integrasjonsprosjekter som tar sikte på å utvikle infrastrukturen som er nødvendig for å frigjøre seg fra petrodollaren.

Det «virtuelle gruppebildet» tatt på det 14. BRICS-toppmøtet i 2022

Kinas Belt and Road Initiative (BRI) har store samarbeidsavtaler med mer enn 140 land og består av minst 2000 utviklingsinitiativer, hvorav mange er fullført eller under bygging.

Samtaler om en mulig sammenslåing av den russisk-ledede Eurasiske økonomiske union (EAEU) og BRI er allerede i gang.

De samme kreftene som forbereder seg på krig med Kina har uttrykt dyp bekymring for dollarens fremtid, samtidig med økende eurasisk integrasjon.

Foreign Policy innrømmet i sin maratonserie på 12 essay at amerikanske sanksjoner har fått Kina til å lete etter alternativer til dollaren med sine handelspartnere.

Zoltan Pozsar, en økonom og tidligere strateg ved Federal Reserve Bank of New York, slo nylig alarm om det han kalte «BRICSpansion» og potensialet for at Kina, Russland, Iran og Det globale sør forener seg rundt et nytt valutasystem støttet av rikdommen av varer i deres besittelse.

Pozsar advarer om «råvareheftelse», eller den voksende muligheten for at ressursrike nasjoner som Russland vil bruke sine varer som sikkerhet for å øke reserver av kreditt og finansiering.

Interessen som Kina og Saudi-Arabia har vist i handel med olje i kinesisk yuan, Russlands jakt på en internasjonal reservevaluta, og ideen om «BRICS-mynt» presenteres som store trusler mot vestlig økonomisk dominans.

USAs svar på det falmende imperialistiske hegemoniet er krig – og mer av det.

Krig er et iboende trekk ved rovgrisk nyliberalisme, der selskaper søker gunstige forhold for å utnytte og plyndre planetens arbeidende klasser og ressurser.

Krig er også en permanent, og svært lønnsom, industri dominert av noen få militære entreprenører.

Den herskende eliten har kalkulert med at USA-imperialismen ikke kan konkurrere med Kina og Russland, noe som gjør fremveksten til både en eksistensiell trussel mot fremtiden til den USA-ledede nyliberalismen og imperialismen.

Denne oppfatningen har blitt uttrykt av NATOs tenketank Atlantic Council, og i USAs suksessive nasjonale sikkerhetsstrategier om «stormakt» og «strategisk» konkurranse.

At USAs utenrikspolitiske strateger og eksperter planlegger for neste krig bør ikke komme som noen overraskelse.

USA-imperialismen retter seg ikke mot «enkeltfiender»; Den retter seg mot alternative utviklingsmodeller og nasjonene som forsøker å bygge dem.

Som Henry Kissinger sa, USA «har ingen faste venner eller fiender, bare interesser».

Ukrainas stedfortrederkrig er dermed et testområde for den større amerikanske agendaen for imperialistisk ekspansjon.

En felles betingelse for fred og velstand for menneskeheten vil i stor grad avhenge av undergraving av denne agendaen, spesielt innad i imperialismens citadell*: USA. *(Den innerste kjernen i et befestet område. Overs.merkn.)


The US is already preparing for its next war: on China

Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.

Danny Haiphong er en uavhengig journalist. Han er vert for videoshowet  The Left Lens.

(Denne artikkelen ble først publisert på Danny Haiphong’s Substack blogg. Du kan abonnere her.)

Forrige artikkelUkraina-konflikten: «Nå ville være det rette tidspunktet for å gjenoppta de brutte forhandlingene»
Neste artikkelBondeopprøret og demonstrasjonene fortsetter i Tyskland
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.