oss 100 kroner!
«Spørsmålet er om Biden-administrasjonen er kynisk nok til å fortsette å føre sin stedfortrederkrig, helt til den siste ukrainer,» skriver Ted Galen Carpenter i denne artikkelen. Han svarer sjøl: «Dessverre, gitt Washingtons oppførsel i Afghanistan på 1980-tallet, synes dette scenariet å være altfor sannsynlig.»
Carpenter er visepresident for forsvars- og utenrikspolitikk ved det konservative Cato Institute og redaktør i National Interest. – Red.
Av Ted Galen Carpenter, 11. januar 2023
Amerikanske og NATO-tjenestemenn hevder rutinemessig at å hjelpe Ukraina i krigen mot Russland er et moralsk så vel som et strategisk imperativ. Ukraina er angivelig i frontlinjen av en global kamp mellom demokrati og frihet på den ene siden og brutalt autoritært styre på den andre. Den begrunnelsen mangler troverdighet av to grunner. For det første er Ukraina i seg selv et korrupt, undertrykkende autokrati, ikke et frihetselskende demokrati, selv om man bruker den mest fleksible, ekspansive definisjonen av «demokrati». For det andre er krigen mellom Russland og Ukraina en ekkel revirkamp om dagligdagse innsatser, ikke en del av en eksistensiell global konfrontasjon mellom godt og ondt.
Det er vanskelig å avgjøre hvor mye vestlige politiske ledere og deres talerør i mediene faktisk tror på sin egen moralistiske propaganda. Noen har sannsynligvis drukket propagandabrygget, men andre har tydeligvis mer praktiske (og mindre velsmakende) grunner til at de ønsker at Washington skal føre en stedfortrederkrig mot Russland. Først og fremst er de økonomiske fordelene for det militær-industrielle komplekset enorme. USA har allerede gitt mer enn $ 100 milliarder i bistand til Kiev, og en stor del av disse midlene går til å betale for Ukrainas kjøp (nå eller i nær fremtid) av våpensystemer fra Raytheon, Lockheed Martin eller andre produsenter. Disse firmaene vil også dra nytte av ødeleggelsen av våpen som allerede er gitt til Kiev, siden amerikanske lagre visstnok må fylles opp igjen. Den vanlige samlingen av hauker slår allerede alarm om at arsenalene til USA og landets NATO-allierte har blitt betydelig utarmet.
Forsvarsminister Lloyd Austin kan imidlertid utilsiktet ha avslørt et bredere, uverdig motiv for stedfortrederkrigen. En uttalelse fra april 2022, som han utstedte i Polen på slutten av sitt snikbesøk til Kiev, understreket han at Washingtons mål ikke bare var å hjelpe Ukraina med å slå tilbake Russlands invasjon, men å «svekke Russland» til det punktet at landet ikke lenger kunne utgjøre en trussel mot noe annet land. Å oppnå et slikt mål vil utvilsomt kreve en langvarig krig i Ukraina – uavhengig av konsekvensene for det ukrainske folket.
Den kyniske strategien gjentar den som USA brukte i Afghanistan mellom 1979 og 1989 for å hjelpe mujahedin-krigere med å motstå den sovjetiske okkupasjonshæren. Jimmy Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver, Zbigniew Brzezinski, avslørte senere at Carter-administrasjonen hadde startet flyten av våpen allerede før Moskva lanserte sin direkte militære intervensjon i desember 1979, for å støtte opp Afghanistans vaklende, pro-kommunistiske regjering. Mengden og styrken på våpen gitt til mujahedin akselererte sterkt under president Ronald Reagan.
Målet i Afghanistan da, som det er i Ukraina nå, var rett og slett å trakassere og blø Washingtons motstander. Da som nå var det liten bekymring for virkningen på de beleirede innbyggerne, i landet som fungerer som en arena for en stedfortrederkrig – og overraskende lite bekymring for de bredere geopolitiske konsekvenser. Tom Twetten, nummer 2-tjenestemann i CIAs hemmelige tjeneste i løpet av 1980-tallet, innrømmet senere at amerikanske ledere ikke hadde noen etterkrigs- plan for Afghanistan.
Washingtons tilsynelatende ubegrensede forpliktelse til å hjelpe Kiev skaper en lignende fare. I september 2022 og igjen i november i 2022, lovet forsvarsminister Austin at USAs militære støtte til Ukraina ville fortsette «så lenge det tar» å seire mot Russlands aggresjon. Russlands president Vladimir Putins nyttårstale på sin side, virket utformet for å forberede det russiske folket på lang tids krig. Forholdene ligger til rette for en langvarig utmattelseskrig som vil legge Ukraina helt i ruiner. I begynnelsen av november 2022, anslo general Milley, styreleder av joint chiefs of staff, at Russland og Ukraina hver hadde lidd mer enn 100.000 døde og sårede allerede. Utsiktene til hvor mange tap som vil oppstå hvis krigen fortsetter, bør være skremmende for enhver anstendig person.
Spørsmålet er om Biden-administrasjonen er kynisk nok til å fortsette å føre sin stedfortrederkrig, helt til den siste ukrainer. Dessverre, gitt Washingtons oppførsel i Afghanistan på 1980-tallet, synes dette scenariet å være altfor sannsynlig. I stedet bør administrasjonen presse på for forhandlinger for å få slutt på blodbadet i Ukraina så snart som mulig. Denne politiske endringen betyr å oppheve blankosjekken av militær støtte som Washington har gitt til Kiev. Den nåværende politikken er både hensynsløs og grusom.
Ted Galen Carpenter, seniorforsker i forsvars- og utenrikspolitiske studier ved Cato Institute, er forfatter av 13 bøker og mer enn 1,100 artikler på internasjonale spørsmål. Han har publisert 10 bøker, inkludert America’s Coming War with China; The Korean Conundrum: America’s Troubled Relations with North and South Korea; Bad Neighbor Policy: Washington’s Futile War on Drugs in Latin America; The Captive Press: Foreign Policy Crises and the First Amendment; Beyond NATO: Staying Out of Europe’s Wars; and A Search for Enemies: America’s Alliances after the Cold War.Hans siste bok er Unreliable Watchdog: The News Media and U.S. Foreign Policy (2022).
Using Ukraine as a Bloodied Pawn
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
