oss 100 kroner!
Biden-administrasjonens innsats for å gjøre Sveriges tiltredelse som NATO-medlem til en hastesak avtok etter hvert som Tyrkia avviste, og utøvde sin rett til å holde tilbake godkjenning og krevde et fullstendig brudd i Stockholms tidligere samarbeid med kurdiske separatister.
Av M. K. Bhadrakumar.
President Biden var optimistisk og insisterte offentlig på at Sveriges NATO-medlemskap var en selvfølge. Han undervurderte president Recep Erdogans utholdenhet og overså de geopolitiske konsekvensene.
Biden og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg antok at alt som var nødvendig var en ansiktsreddende formel for å tilfredsstille Erdogans forfengelighet – dvs. noen få kurdiske militante i Sverige ville bli utlevert og Ankara og Stockholm ville deretter kysse hverandre og gjøre opp.
Men etter hvert som tiden gikk, fortsatte Erdogan å flytte målstengene og spisset betingelsene sine til å inkludere saker som at Sverige opphever sin våpenembargo mot Tyrkia, slutter seg til Ankaras kamp mot forbudte kurdiske militser samt utlevering av personer knyttet til den USA-baserte muslimske geistlige Fethullah Gulen som den tyrkiske regjeringen anklager for å ha ledet det mislykkede kuppforsøket i 2016, angivelig med amerikansk støtte.
Les: Tyrkia beskylder USA for å ha kjent til kuppforsøket
Tydeligvis skjønte ikke svenskene at Tyrkia hadde så dyp kunnskap om de skjulte aktivitetene til deres etterretningstjenester.
For å gjøre historien kort, fant den svenske statsministeren Ulf Kristersson seg endelig en utgang på søndag og sa i irritasjon at «Tyrkia har bekreftet at vi har gjort det vi sa vi ville gjøre, men det står også at de vil ha ting vi ikke kan, som vi ikke vil, gi dem.»
«Vi er overbevist om at Tyrkia vil ta en avgjørelse, vi vet bare ikke når,» sa han, og la til at det vil avhenge av intern politikk i Tyrkia så vel som «Sveriges kapasitet til å vise sin seriøsitet.»
Stoltenberg har reagert stoisk og sagt: «Jeg er sikker på at Sverige vil bli medlem av NATO. Jeg ønsker ikke å gi en nøyaktig dato for når det skjer. Så langt har det vært en sjelden, uvanlig og rask medlemsprosess. Normalt tar det flere år.»
I mellomtiden kunngjorde Sveriges forsvarsdepartement mandag at det er startet forhandlinger om en bilateral sikkerhetspakt med Washington – såkalt Defense Cooperation Agreement – som gjør det mulig for amerikanske tropper å operere i Sverige.
Som forsvarsminister Pål Jonson sa det:
«Det kan innebære lagring av militære forsyninger, investeringer i infrastruktur for å muliggjøre støtte og den juridiske statusen til amerikanske tropper i Sverige. Forhandlingene startes fordi Sverige er på vei til å bli en alliert med USA, gjennom NATO-medlemskapet.»
Det vil si at USA ikke lenger venter på formaliseringen av Sveriges tiltredelse som NATO-medlem, men vil ganske enkelt anta at de er en de facto NATO-alliert!
En pressemelding på mandag fra det amerikanske utenriksdepartementet sa at den bilaterale sikkerhetspakten vil «utdype vårt nære sikkerhetspartnerskap, styrke vårt samarbeid i multilaterale sikkerhetsoperasjoner, og sammen styrke den transatlantiske sikkerheten». Den refererte til USAs forpliktelse til å «styrke og gjenopplive USAs partnerskap for å møte felles sikkerhetsutfordringer samtidig som de beskytter felles interesser og verdier.»
Sakens kjerne er at en sikkerhet vil gi det nødvendige grunnlaget for en amerikansk utplassering av våpen og soldater til Sverige på en umiddelbar basis, noe som ikke er mulig ellers uten at Stockholm formelt forkaster sin tiår gamle politikk med militær alliansefrihet.
Denne smarte metoden betyr et monumentalt skifte for Sverige som har en lang historie med nøytralitet i krig. Sagt på en annen måte, Russland er sterkt imot Sveriges NATO-medlemskap, men Washington når sitt mål uansett.
Interessant er det imidlertid at Finland, som under amerikansk press hadde meldt seg på i NATO-kretsen, ikke ser ut til å ha det rivende travelt med å forhandle en pakt med Washington, selv om det har en grense på 1340 km til Russland. Finlands holdning er at de vil bli med i NATO samtidig med Sverige.
Utenriksminister Pekka Haavisto sa til journalister søndag: «Finland har ikke så travelt med å bli med i NATO at vi ikke kan vente til Sverige får grønt lys.» En tidligere finsk president Tarja Halonen sa en gang at Finland og Sverige er «søstre, men ikke tvillinger». De har fellestrekk, men motivasjonen deres er ikke den samme.
I motsetning til Sverige som hele tiden var på en vestlig kurs og ga hemmelig etterretning til vestlige makter gjennom hele den kalde krigen, både bilateralt og gjennom NATO, hadde Finland et unikt forhold til Russland, som var et resultat av landets historie.
Finland posisjonerte seg som et nøytralt land under den kalde krigen og opprettholdt gode forbindelser med Sovjetunionen, avhengig av doktrinen som var grunnlagt på avtalen om vennskap, samarbeid og gjensidig bistand (1948) med Moskva, som fungerte godt som hovedinstrumentet i finsk-sovjetiske forhold helt frem til 1991 da Sovjetunionen ble oppløst.
Helt klart ga 1948-pakten Finland nok frihet til å bli et velstående demokrati, mens til sammenligning, til tross for Sveriges offentlige holdning til nøytralitet gjennom store deler av den kalde krigen, bak lukkede dører hadde det blitt en nøkkelpartner for NATO i Nord-Europa.
Det er tenkelig at nøytralitet fortsatt kan forbli et attraktivt alternativ for Finland. Det er selvsagt en annen sak om styrkeforholdet i regionen endres dramatisk i tilfelle en storkonflikt i Europa.
Sveriges (eller Finlands) NATO-medlemskap er ikke akkurat rett rundt hjørnet. Sverige er enten ute av stand til eller vil ikke oppfylle Tyrkias krav. Dessuten er det flere variabler som fungerer her.
Det viktigste er at banen for den nåværende russisk-meglede tilnærmingen mellom Ankara og Damaskus vil påvirke skjebnen til de kurdiske gruppene i regionen – og den kurdisk-amerikanske aksen i Syria. Washington har advart Erdogan mot å søke tilnærming til president Bashar Al-Assad.
Det som kompliserer saken ytterligere er at det er president- og parlamentsvalg i Tyrkia i juni og Erdogans politiske kompass er satt. Noen endring i hans kurs kan ikke skje før tidligst i andre halvdel av 2023.
Nå er 6 måneder lang tid i vestasiatisk politikk. I mellomtiden vil Ukraina-krigen også ha endret seg betraktelig innen sommeren.
Finland er klar til å vente til sommeren, men Sverige (og USA) kan ikke. Sakens kjerne er at Sveriges NATO-medlemskap egentlig ikke handler om krigen i Ukraina, men handler om å begrense den russiske tilstedeværelsen og strategien i Arktis og Nordpolen. Det er også en enorm økonomisk dimensjon ved det.
Takket være klimaendringene blir Arktis i økende grad en farbar sjøvei. Ekspertenes mening er at nasjoner som grenser til Arktis (f.eks. Sverige) vil ha en enorm posisjon når det gjelder hvem som har tilgang til og kontroll over ressursene i denne energi- og mineralrike regionen, samt de nye sjørutene for global handel som isfrie farvann skaper.
Det er anslått at 43 av de nesten 60 store olje- og naturgassfeltene som er oppdaget i Arktis er på russisk territorium, mens elleve er i Canada, seks i Alaska [USA] og ett i Norge. Enkelt sagt er spøkelset som hjemsøker USA: «Arktis er russisk.»
Bare se på kartet over. Sverige kan bringe ganske mye til bordet for å sikre Arktis gjennom NATO. Finland kan ha en sterk isbryterskipsbyggingsindustri, men det er Sveriges svært effektive ubåtflåte som vil være avgjørende – både for polarforsvaret og for å blokkere Russlands tilgang til verdenshavene.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
Sweden hustled into military pact with US
PS:
Nå som Bhadrakumar har begynt å interessere seg for Arktis vil vi tipse han på at han bør se på et annet land som er enda mer relevant for Arktis enn Sverige, nemlig Norge.
