oss 100 kroner!
Et av de mest illustrerende eksemplene på hvordan det ordinære verdensbildet er basert på fortellinger snarere enn fakta , er måten republikanske tjenestemenn som senatets minoritetsleder Mitch McConnell har blitt stemplet som tjenere for Russland til tross for deres konsekvente opptreden som hatefulle Russland-hauker.
Av Caitlin Johnstone, 23. desember 2022.
«Moskva Mitch», som demokratene absurd nok kalte ham under høydepunktet av Russiagate-hysteriet i 2019, holdt en tale i Senatet på onsdag og argumenterte for at hovedgrunnen til å støtte Ukraina i krigen mot Russland er fordi det tjener amerikanske interesser.
«President Zelensky er en inspirerende leder,» sa McConnell i sin tale i forkant av den ukrainske presidentens besøk i Washington. «Men de mest grunnleggende årsakene til å fortsette å hjelpe Ukraina med å degradere og beseire de russiske inntrengerne er kalde, harde, praktiske amerikanske interesser. Å hjelpe våre venner i Øst-Europa til å vinne denne krigen er også en direkte investering i å redusere Vladimir Putins framtidige evner til å true Amerika, true våre allierte, og bekjempe våre kjerneinteresser.»
McConnell hevdet at støtte til Ukraina «vil massivt slite ned arsenalet som er tilgjengelig for Putin for framtidige anstrengelser for å bruke trakassering og blodsutgytelse,» og han gjorde et utfall mot Biden-administrasjonen for ikke å ha bedt om enda mer penger for denne uhyre nyttige proxy-krigen.
«Så jeg sier det en gang til. Å fortsette vår støtte til Ukraina er moralsk riktig, men det er ikke bare det. Det er også en direkte investering i kalde, harde, amerikanske interesser,» sa McConnell. «Det er grunnen til at republikanerne avviste Biden-administrasjonens opprinnelige anmodning om Ukraina-hjelp som utilstrekkelig.
«Til sjuende og sist vet vi alle at Ukrainas kamp for å gjenerobre sitt territorium verken er begynnelsen eller slutten på Vestens bredere strategiske konkurranse med Putins Russland,» konkluderte McConnell. «Å øke presset på Putins regime kan og bør være en prioritet for begge partier.»
Du ser lakeier fra det amerikanske imperiet som hele tiden øser ut av seg om hvor usedvanlig effektiv og kostnadseffektiv proxy-krigen i Ukraina er for å fremme amerikanske interesser mot Russland, noe som er morsomt fordi de bruker resten av tiden på å snakke om hvordan denne invasjonen var «uprovosert» og river seg i klærne om hvor forferdelig dette er. Den offisielle posisjonen til imperiet er på en eller annen måte samtidig (A) «Vi hater denne krigen og ønsket den aldri,» og (B) «Denne krigen gagner oss enormt.»
Den eneste måten å forene disse to posisjonene på er å tro at Vladimir Putin handlet mot Russlands interesser i USAs tjeneste ved å invadere Ukraina, uten annen grunn enn fordi han er for dum og ond til å gjøre noe annet. Det andre valget er å gjøre det de fleste imperielojalister gjør, nemlig rett og slett ikke tenke veldig hardt på disse åpenbare motsetningene.
Alternativt kan du vurdere muligheten for at Putin ble presset til å velge mellom to dårlige alternativer av de mange aggressive provokasjonene imperiet har gjort i årevis. Impireapologeter hevder alltid at vestlige provokasjoner ikke hadde noe med invasjonen av Ukraina å gjøre, men hvis det er sant, hvorfor brukte så mange vestlige eksperter år på å advare om at vestlige provokasjoner ville føre til en invasjon av Ukraina?
Påstanden om at USA bare er en uskyldig tilskuer som hjelper sin gode venn Ukraina fordi de elsker frihet og demokrati, blir diskreditert av påstanden – ofte fremsatt av de samme talerne – om at denne krigen tjener amerikanske interesser. Men du hører dem sprette sømløst mellom de to forklaringene hele tiden.
Det er en viral tråd som går rundt på Twitter akkurat nå av en historiker ved navn Brett Devereaux som eksemplifiserer dette perfekt. I den første tweeten i tråden er han begeistret for hvordan «for bare 5% av det amerikanske militærbudsjettet har vi deaktivert 50% av Russlands militærmakt,» så gråter han i neste innlegg i tråden over hvilken humanitær krise krigen er og hvordan vi bare vil ha fred, og så i det neste innlegget etter det sier han «fra et rent realpolitisk perspektiv var Putins krig en massiv tabbe som har styrket USAs globale posisjon og degradert russiske evner (som frigjør ressurser) for andre trusler og styrking av alliansene våre.»
California-representant Adam Schiff, som har kalt denne krigen «uprovosert» helt siden invasjonen, sa helt tilbake under riksrettshøringene for Trump i 2020 at «USA hjelper Ukraina og hennes folk slik at vi kan kjempe mot Russland der borte, og vi trenger ikke kjempe mot Russland her.»
Et annet kongressmedlem, Dan Crenshaw, sa på Twitter i mai i fjor at «å investere i ødeleggelsen av motstanderens militære wtyrker, uten å miste en eneste amerikansk soldat, synes jeg er en god idé».
«Det er i USAs interesser å hjelpe Ukraina med å beseire en av våre mektigste fiender», twitret The Atlantics David French i kjølvannet av Zelenskys PR-opptreden i Washington.
«Det er i USAs nasjonale sikkerhetsinteresser at Putins Russland blir beseiret i Ukraina,» tvitret den krigshissende senator Lindsey Graham.
Uttalelser som disse burde fullstendig diskreditere den offisielle fortellingen om at USA hjelper Ukraina med å bekjempe et uprovosert angrep fra en hensynsløs tyrann. Dette er innbyrdes motstridende posisjoner; enten er det en fullstendig uprovosert invasjon som Washington ikke ønsket, eller så er det en utmerket måte til å sørge for at Washington får alt de vil ha. Det er useriøst og naivt å tro begge deler samtidig.
Men de diskrediterer selvfølgelig ikke den offisielle Ukraina-narrativet i offentlighetens øyne, fordi USA har den mest effektive propagandamaskinen som noen gang har eksistert. Imperiets mange påfallende inkonsekvenser og ugjerninger blir rett og slett retusjert bort med litt spinn og overflatisk prat.
Hvis det ikke var for den keiserlige spinnmaskinen, ville ingen tro at USA tilfeldigvis snublet seg inn i en fordelaktig proxy-krig som tilfeldigvis hjelper dem å fremme sine agendaer for global dominans.
