Den amerikanske utenriksministeren Antony Blinken mente sannsynligvis at i sin selvutnevnte rolle som verdens politimann, var det hans privilegium å sjekke ut hva som foregår mellom Tyskland, Kina og Russland som han ikke var kjent med. Blinkens oppfordring til kinesisk statsråd og utenriksminister Wang Yi fredag viste seg å være en fiasko.
Av M. K. Bhadrakumar.
Det var helt sikkert intensjonen hans å samle detaljer om to utvekslinger på høyt nivå som Kinas president Xi Jinping hadde på påfølgende dager i forrige uke – med henholdsvis Tysklands president Frank-Walter Steinmeier og formannen for partiet Forente Russland og tidligere Russlands president Dmitrij Medvedev.
Blinken gjorde en intelligent gjetning om at Steinmeiers telefonsamtale til Xi på tirsdag og Medvedevs overraskelsesbesøk i Beijing og møtet hans med Xi på onsdag kanskje ikke var tilfeldig. Medvedevs oppdrag var antakelig å overføre en svært sensitiv melding fra Putin til Xi Jinping. I forrige uke sa rapporter at Moskva og Beijing jobbet med et møte mellom Putin og Xi Jinping senere denne måneden.
Steinmeier er en erfaren diplomat som hadde stillingen som utenriksminister fra 2005 til 2009 og igjen fra 2013 til 2017, samt som visekansler i Tyskland fra 2007 til 2009 – og alt i perioden da Angela Merkel var tysk forbundskansler (2005–2021). Merkel etterlot seg en arv i form av styrking av Tysklands forhold til både Russland og Kina.
Steinmeier er en seniorpolitiker som tilhører det sosialdemokratiske partiet – akkurat som nåværende kansler Olaf Scholz. Det er ingen tvil om at Steinmeiers samtale med Xi var i samråd med Scholz. Dette er én ting.
Viktigst av alt hadde Steinmeier spilt en sentral rolle i forhandlingene om de to Minsk-avtalene (2014 og 2015), som ga en pakke med tiltak for å stoppe kampene i Donbass som fulgte etter det USA-sponsede kuppet i Kiev.
Da Minsk-avtalene begynte å falle fra hverandre i 2016, gikk Steinmeier inn med en genial idé som senere ble kjent som Steinmeierformelen, som forklarer rekkefølgen på hendelsene som er beskrevet i avtalene.
Spesifikt oppfordret Steinmeierformelen til å holde valg i de separatistkontrollerte territoriene Donbass under ukrainsk lovgivning og tilsyn av OSSE. Den foreslo at dersom OSSE bedømte avstemningen som fri og rettferdig, ville en spesiell selvstyrestatus for territoriene bli iverksatt.
Selvfølgelig er alt dette historie i dag. Merkel «tilsto» nylig i et intervju med avisen Die Zeit at Minskavtalen i virkeligheten var et vestlig forsøk på å kjøpe «uvurderlig tid» for Kiev til å ruste seg opp.
Gitt dette komplekse bakteppet, ville Blinken ha merket at noe var galt da Steinmeier hadde en samtale med Xi Jinping helt ut av det blå, og Medvedev dukket plutselig opp i Beijing dagen etter og ble mottatt av den kinesiske presidenten. Spesielt var Beijings referater svært positive når det gjaldt Kinas forhold til Tyskland og Russland.
Xi Jinping fremmet et trepunktsforslag til Steinmeier om utviklingen av forholdet mellom Kina og Tyskland og uttalte at «Kina og Tyskland har alltid vært partnere for dialog, utvikling og samarbeid, så vel som partnere for å møte globale utfordringer.»
På samme måte i møtet med Medvedev understreket han at «Kina er klar til å samarbeide med Russland for å hele tiden styrke forholdet mellom Kina og Russland i den nye æraen og gjøre global styring mer rettferdig og likeverdig.»
Begge de to referatene nevnte Ukraina som et diskusjonstema og Xi understreket at «Kina forblir forpliktet til å fremme fredssamtaler» (til Steinmeier) og «aktivt fremmer fredssamtaler» (til Medvedev).
Men Blinken utførte oppdraget sitt klønete ved å bringe frem de omstridte sakene mellom USA og Kina, spesielt «den nåværende COVID-19-situasjonen» i Kina og «viktigheten av åpenhet for det internasjonale samfunnet». Det kommer ikke som noen overraskelse at Wang Yi holdt en streng forelesning til Blinken om ikke å «gå i dialog og omringing på samme tid», eller å «snakke samarbeid, men samtidig dolke Kina i ryggen».
Wang Yi sa:
«Dette er ikke rimelig konkurranse, men irrasjonell undertrykkelse. Det er ikke ment å håndtere tvister på riktig måte, men å intensivere konflikter. Faktisk er det fortsatt den gamle praksisen med ensidig trakassering. Dette fungerte ikke for Kina tidligere, og det vil heller ikke fungere i fremtiden.»
Spesielt om Ukraina sa Wang Yi: «Kina har alltid stått på siden av fred, for formålene med FN-pakten, og av det internasjonale samfunnet for å fremme fred og samtaler. Kina vil fortsette å spille en konstruktiv rolle i å løse krisen på Kinas egen måte.» Det framgår av referatet fra det amerikanske utenriksdepartementet at Blinken ikke klarte å engasjere Wang Yi i en meningsfull samtale om Ukraina.
Faktisk har Tysklands nylige tilnærminger til Beijing i rask rekkefølge – kansler Olaf Scholz’ høyprofilerte besøk til Kina forrige måned med en delegasjon av topp tyske administrerende direktører og Steinmeiers telefonsamtale forrige uke – ikke falt i god jord i Beltway (maktsirklene i Washington, o.a.).
Bidenadministrasjonen forventer at Tyskland koordinerer med Washington først i stedet for å ta egne initiativer overfor Kina. (Interessant nok understreket Xi Jinping viktigheten av at Tyskland bevarer sin strategiske autonomi.)
Den nåværende pro-amerikanske utenriksministeren i Tyskland Annalena Baerbock tok avstand fra Kinabesøket til kansler Scholz. Åpenbart bekrefter Steinmeiers telefonsamtale til Xi at Scholz beveger seg i henhold til en plan om å følge en vei for konstruktivt engasjement med Kina, slik Merkel gjorde, uansett tilstanden i USAs anspente forhold til Kina.
Når det er sagt, er det å diskutere fredsskaping i Ukraina med Kina et vågalt trekk fra den tyske ledelsens side på det nåværende tidspunkt når Bidenadministrasjonen er dypt engasjert i en proxy-krig med Russland og har alle intensjoner om å støtte Ukraina «så lenge som det måtte være nødvendig.»
Men det er en annen side ved det. Tyskland har svelget sitt sinne og sin ydmykelse de siste månedene. Tyskland kan ikke annet enn å føle at det har blitt ført bak lyset i nedtellingen til Ukrainakonflikten – noe som er spesielt grusomt for et land som er genuint atlantisk i sin utenrikspolitiske orientering.
Tyske ministre har offentlig uttrykt misnøye over at amerikanske oljeselskaper frekt utnytter den påfølgende energikrisen til å tjene uventede fortjenester ved å selge gass til tre til fire ganger den innenlandske prisen i USA. Tyskland frykter også at Bidenadministrasjonens Inflation Reduction Act som bygger på grunnleggende klima- og ren energiinvesteringer kan føre til tysk industriflukt til USA.
Det mest uvennlige trekket av alle har vært ødeleggelsen av Nord Stream-gassrørledningen. Tyskland må ha en ganske god idé om hvilke krefter som sto bak den terrorhandlingen, men det kan ikke engang nevne dem ved navn, men må undertrykke sin følelse av ydmykelse og indignasjon. Ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningene gjør en gjenoppliving av det tysk-russiske forholdet til en ekstremt kronglete affære. For enhver nasjon med en stolt historie er det litt for mye å akseptere å bli dyttet rundt som en bonde på et sjakkbrett.
Scholz og Steinmeier er erfarne politikere og vet når de skal grave seg ned og huke seg ned. Uansett er Kina en avgjørende viktig partner for Tysklands økonomiske oppgang. Tyskland har ikke råd til å la USA ødelegge partnerskapet med Kina også, og redusere Tyskland til en vasallstat.
Når det kommer til Ukrainakrigen, blir Tyskland en frontlinjestat, men det er Washington som bestemmer den vestlige taktikken og strategien. Tyskland anslår at Kina er unikt plassert til å være en fredsstifter i Ukraina. Tegnene tyder på at Beijing varmer opp den ideen også.