oss 100 kroner!
Nærmest daglig får norske lesere og seere servert såkalte ekspertuttalelser om hvor fint krigen går for Ukraina og om at Russland snart vil tape. En typisk uttalelse av denne typen kommer fra Tom Røseth, hovedlærer i Etterretning på Forsvarets høyskole i en samtale med avisa VG.
Uavhengig av hva Putin sier eller ikke sier, tror Røseth at de ukrainske styrkene kan klare å ta tilbake deler av de okkuperte områdene.
– Det avhenger av hvor de satser en motoffensiv, forklarer han.
I høst varslet Ukraina en offensiv som endte med at de gjenerobret den viktige byen Kherson i begynnelsen av november. Det ble omtalt som Putins største nederlag i krigen.
Den nye motoffensiven vil trolig komme i Zaporizjzja, tror Røseth.
– Det er nok høyt på lista til ukrainerne.
Tragisk ønsketenkning
Røseth, som skal være ekspert, gjør ikke noe forsøk på å forklare hvorfor han tror det han sier. Og vi tillater oss å trekke hans ekspertise i tvil. Når han for eksempel sier at «Ukraina (varslet) en offensiv som endte med at de gjenerobret den viktige byen Kherson i begynnelsen av november,» så er det en retusjering av virkeligheten. Saka var at øverstkommanderende general Surovikin besluttet at Russland skulle trekke troppene ut av Kherson fordi de etter hans analyse ikke hadde noen god stilling der. Det var ikke kamper som førte til tilbaketrekninga. Det var ingen offensiv som førte til tilbaketrekninga, men en strategisk-taktisk beslutning. At den var sterkt omdiskutert og til dels lite populær i Russland, er en annen sak. Men general Surovikin fører ikke en krig for å få likes i sosiale medier.
Hans oppgave er å vinne krigen mot det samlede Vesten i Ukraina, og det er den krigen vi nå opplever.
Røseth kommenterer situasjonen i Bakhmut og sier:
Dersom Bakhmut skulle falle til Russland vil det øke sjansene deres for å kunne presse seg lenger inn mot andre viktige ukrainske byer.
– Byen er symbolsk viktig, ikke minst fordi kampene har vart så lenge der. Hvis Russland klarer å ta den er det et tegn på at de kan gå videre inn i Donetsk, og bevege seg mot Kramatorsk og Slovjansk.
Han har imidlertid tro på at ukrainske styrker vil gå langt for å forhindre at det skjer.
– Det er ikke utsikter til at ukrainerne gir seg. Jeg tror at ukrainerne satser på å holde frontlinjen, for så å bygge opp litt ekstra slagkraft i bakkant som de kan bruke.
I månedene fremover venter Røseth at Ukraina vil starte en motoffensiv.
Utmattingskrig som tømmer NATO for ressurser
Røseth ser ut til å tro at Russland først og fremst fører en krig for territorium, mens det Russland i virkeligheten fører er en krig for å ødelegge NATOs evne til å angripe Russland.
Fronten ved Bakhmut forbruker nå enorme mengder vestlige våpen og tragisk mange ukrainske soldater og vestlige leiesoldater i ukrainsk uniform. Russerne befinner seg i godt befestede stillinger og bruker stort sett artilleri, droner og fly til å smadre alt det Ukraina sender mot dem. Det er en utmattingskrig og den ødelegger alt NATO har av våpen å sende den veien.
Bakhmut er kalt «kjøttkverna» på østfronten. Vi misliker sterkt dette uttrykket, men det er slik det er blitt. Det dør hundrevis av ukrainske soldater om dagen i et meningsløst slag om å «holde Bakhmut».
– Østen holder ut fordi Bakhmut kjemper, sa Zelenskyj til troppene da han besøkte dem ved fronten.
«– Bakhmut Festning. Folket vårt. Uerobret av fienden, som gjennom sitt mot har bevist at vi vil holde ut og ikke vil gi opp det som er vårt.»
Det er ingenting som tyder på at de ukrainske styrkene skal kunne drive de russiske styrkene tilbake. Det motsatte ser ut til å være tilfelle. De ukrainske styrkene kaster inn bataljon eller bataljon mot de godt beskyttede russiske stillingene og opplever å bli malt i stykker.
Ifølge New York Times skal situasjonen for de ukrainske styrkene ved fronten være forferdelig.
Zelenskyj er ingen militær leder. Hans beskjed om å holde Bakhmut nærmest uansett hva det måtte koste er en dødsdom over hans egne tropper og den hjelper Russland med å male NATOs våpenarsenaler i stykker.
Etter Merkels innrømmelse ingen tillit til Vesten i Moskva
Da Angela Merkel innrømte at Minsk-avtalene bare ble inngått for å gi Ukraina tid til å forberede seg på krig, må det ha slått i stykker en del illusjoner i Moskva. Etter dette er det ingen vestlige ledere Vladimir Putin kan forhandle med som han kan stole på. Moskva investerte ganske mye i å få til en fredsavtale i Istanbul i mars, men nå etter Merkels innrømmelse, er det ingen grunn til å tro at Moskva vil investere i slike samtaler igjen så lenge NATO tror de kan vinne krigen.
Vi har siden 2014 advart mot denne krigen, som startet allerede da, og vi har tatt til orde for våpenhvile og fredsforhandlinger. Men hvem kan Russland forhandle med som de kan tro vil stå ved sine ord?
Russland har mobilisert flere hundretusen soldater til den neste fasen i krigen. På det tidspunktet Surovikin og den øvrige militære ledelsen mener at tida er inne, vil denne styrken bli satt til å gjøre det de er mobilisert til.
Nå sender antakelig USA Patriot-missiler til fronten. Verken Javellins eller HIMARS har vært noen Wunderwaffen for Ukraina, og det blir ikke Patriot-missilene heller. De bare gjør det mulig for Russland å få erfaring i å ødelegge enda et av NATOs våpensystemer.
Krigen er fortsettelsen av politikken med andre midler
I Vesten forklares krigen med «Putins galskap» eller liknende meningsløse karakteristikker. Men denne krigen er først og fremst en fortsettelse av den militære og ikke-militære krigen som har pågått under radaren siden Sovjetunionens sammenbrudd. Neocons vil ødelegge Russland og Russland har ikke til hensikt å la seg ødelegge.
Nå er det kommet til det punktet at Russland ikke bare ser muligheten til å demilitarisere Ukraina, men også å demilitarisere og splitte NATO. I tillegg havner Vesten i ei sjølpåført økonomisk krise som vil ødelegge det sosiale limet i NATO-landa sjøl.
Hadde Vesten vært villig til å gi Russland nødvendige sikkerhetsgarantier da dette året startet, kunne denne krigen ha vært unngått. Men Vesten hadde aldri til hensikt å gi slike garantier. Vesten ønsket denne krigen – og fikk den da Russland invaderte Ukraina 24. februar i år. Enkelte militære analytikere i vest har begynt å angre på dette, men så lenge massemediene holder seg med «eksperter» som Tom Røseth, vil et flertall i opinionen fortsatt støtte en krig som mer enn noe annet ødelegger Ukrainas framtid.
