oss 100 kroner!
Av TJ Coles – 8. november 2022
Vestlige medier fikserer på kupptilhengere som vifter med russiske flagg i Burkina Fasos hovedstad mens de overser den lange historien til amerikansk og fransk kontroll over landet – og dens destabiliserende konsekvenser.
Det landlåste landet Burkina Faso har vist seg å være en verdifull diplomatisk og etterretningsmessig ressurs i USAs dominans på det afrikanske kontinentet. I løpet av de siste ti årene har den USA-drevne Africa Command (AFRICOM) bygget opp nasjonens militære kapasitet til å bistå amerikanske regionale operasjoner.
Den 30. september 2022 veltet nok et militærkupp regjeringen i Burkina Faso, med demonstranter som omringet og vandaliserte den franske ambassaden i hovedstaden Ouagadougou. Demonstrantenes sinne sentrerte seg om franskmennene, og bak dem, deres amerikanske allierte, pga. deres manglende evne til å stoppe en uopphørlig bølge av islamistiske militante angrep rundt om i landet.
Begge land hadde sendt ut militært personell for å trene Burkina Fasos hær, men ekstremistangrepene fortsatte å eskalere. Det islamistiske angrepet begynte i landet i 2016 som et resultat av den USA-ledede NATO-regimeskiftekrigen mot Libya, som til slutt destabiliserte nabolandet Mali, og gjorde det mulig for Al Qaida-allierte Boko Haram å beslaglegge deler av territoriet med våpen plyndret fra Libyas militære depoter.
I Burkina Faso har vestlige medier vært kjent med et lite antall demonstranter som viftet med russiske flagg i gatene etter kuppet, noe som tyder på at Moskva kan ha skylden for å velte regjeringen. Kuppet førte til at kaptein Ibrahim Traoré ble sverget inn som president; eller midlertidig president, avhengig av hvilken rapport du leser. Men som vi skal se, er det Vesten som har den lengste historien med å blande seg inn i landet.
I løpet av det siste tiåret har Burkina Faso, som ligger i Vest-Afrika og er omgitt av strategisk viktige land, gjennomgått flere kupp. Mange av militærmennene som avsatte sivile regjeringer, og faktisk hverandre, har blitt trent av Pentagon. Men hvorfor ønsker Washington å dominere et så lite land?
Fra fransk kolonialisme til amerikansk nykolonialisme
På slutten av 1880-tallet kjempet franskmennene for kontroll over deler av Wassoulou-imperiet, inkludert landlåst territorium som de senere ga navnet Øvre Volta. I løpet av 1950-årene overvåket US Central Intelligence Agency franske geologiske undersøkelser, og la merke til store forekomster av kobber, gull og mangan.
Etter uavhengighet fra Frankrike i 1960 ble staten kalt Voltaic Democratic Union. President Maurice Yaméogo anklaget den franske hæren for å trene opp sine motstandere. CIAs spisset ører da hærens stabssjef Sangoulé Lamizana tok makten i 1966 for å knuse en generalstreik utløst av Yaméogos kutt i offentlige utgifter. CIA sa: «Øvre Voltas pro-vestlige orientering vil sannsynligvis ikke bli påvirket».
På begynnelsen av 70-tallet var Lamizana fortsatt ved makten og hadde mottatt midler fra USA. Hjertene til Nixon-administrasjonen blødde for de synshemmede i landet: «elveblindhet… er endemisk… Som et resultat kan store områder med fruktbart land i savanneområdet… ikke åpnes for utvikling».
I 1980 tok oberst Saye Zerbo makten. Beskrevet av CIA som en «moderat», ble han styrtet to år senere av Dr. Jean-Baptiste Ouédraogo, som CIA kommenterte lite om.
I 1983 tok kaptein Thomas Sankara, kalt «Afrikas Che Guevara» av sine støttespillere, makten. Han innførte et program for masseutdanning, kvinners rettigheter, lokalisme og utvikling av infrastruktur. Han ga nytt navn til landet Burkina Faso, eller Land of True Men. Men Sankara beholdt økonomiske bånd til Paris. CIA fryktet at Sankara var for svak til å stoppe det de kalte «den ekstreme venstresiden» fra å få makt og alliere seg med Sovjetunionen.
Sankara ble styrtet og myrdet i 1987. Blaise Compaoré, den tidligere vennen som forrådte og drepte ham, som ble sagt å være under kontroll av den franske og amerikanske etterretningstjenesten tok over og styrte til 2014.
Lite vites om CIAs innblanding fra da av. I 1995 artikulerte New York Times Washingtons interesse for Burkina Faso, og fremstilte Compaoré som en produktiv diplomatisk mellommann som hadde «gjort sitt landlåste land … til et usannsynlig diplomatisk kraftsenter», og vertskap for eksilerte algeriske islamister på vegne av Frankrike og meglet mellom de motstridende partene i Togos borgerkrig.
AFRICOMs «krig mot terror» ankommer Burkina Faso
Under USAs president George W. Bush ble Burkina Faso fjernet fra listen over forbudte land, noe som tillot amerikansk militærhjelp å strømme til landet. Fire år senere signerte US Africa Command (AFRICOM) en bilateral militær samarbeidsavtale.
Ved å støtte Burkina Fasos voksende militære rolle i det økonomiske fellesskapet av vestafrikanske stater og ved å være vertskap for de årlige øvelsene Operation Flintlock i 2010, pleiet AFRICOM det lille landets væpnede styrker.
I 2012 skal US Special Operations Forces ha opprettet små baser i Burkina Faso, ment å støtte rekognoseringsflyvninger og såkalte antiterroroperasjoner mot islamister som opererer i naboland og regioner som Mali, Mauritania og Sahara. Med kodenavnet Creek Sand, er operasjonene en gullgruve for amerikanske leiesoldater som Derek Stansberry, som i 2010 ble tatt med dynamitt og funnet uskyldig. Den regionale informasjonen strømmer inn i et fusjonssenter kjent som Aztec Archer.
Etter protester trakk president Compaoré seg til slutt i 2014. Den gang tok militæret makten under oberstløytnant Isaac Zida, tidligere nestkommanderende for presidentgarden. Zida hadde blitt trent ved MacDill Air Force Base, Florida, som en del av kurs drevet av Pentagons Joint Special Operations University. I 2015 ledet etterretningssjefen, general Gilbert Diendéré, som hadde blitt trent av USA under Flintlock som en del av den såkalte krigen mot terror, et mislykket kuppforsøk.
Burkina Faso begynte å oppleve en bølge av angrep fra islamistiske militanter et år senere. Den ekstremistiske infiltrasjonen var en rikosjetteffekt av USAs og NATOs intervensjonisme i regionen. Som Stephanie Savell, meddirektør for Brown Universitys Cost of War-prosjekt erkjente: «Volden [i Burkina Faso] rant over fra nabolandet Mali i kjølvannet av den USA- og NATO-støttede revolusjonen i Libya i 2011 som styrtet den mangeårige libyske diktatoren Muammar al-Qaddafi og bidro til den politiske destabiliseringen av Mali i 2012».
Midt blant kupp og islamistiske angrep trener USA Burkina Fasos hær
I 2019 trente DC National Guard landets væpnede styrker. Agenter fra Alcohol, Tobacco, Firearms and Explosives, the Drug Enforcement Agency, FBI, Marshals, og Secret Service bidro til opplæringen.
Defense Post hevder programmets mål var «å bidra til å stabilisere sikkerhetssituasjonen i et skjørt demokrati». Men det var tydelig at det amerikanske militæret var minst like motivert av stormaktskonkurranse med Russland og Kina. Som National Guard Bureau Division Chief for International Affairs oberst Craig Hummer sa til Defense Post: «Når denne konstellasjonen vokser, vil den tillate oss, USA, å utvide vårt konkurransedyktige område på kontinentet».
I 2020 bekreftet den amerikanske ambassaden i et faktaark med tittelen «Utvidet amerikansk engasjement i Burkina Faso» at «over 3000 burkinske soldater og gendarmer er direkte mottakere av amerikanske trenings- og utstyrsprogrammer hvert år, inkludert fredsbevarende trening».
President Roch Kaboré ledet landet frem til januar i år da han ble avsatt av oberst Paul-Henri Damiba. Den amerikanske forskeren Nick Turse bemerket at Damiba, i likhet med sine forgjengere, også hadde hatt amerikansk trening under Flintlock, utenriksdepartementets Africa Contingency Operations Training and Assistance Course, Military Intelligence Basic Officer Course-Africa og Pentagons Civil Military Support Element.
I løpet av årene har landet Burkina Faso med muslimsk majoritet gjennomgått hundrevis av terrorangrep som ble kyldt på utløpere av al-Qaida og ISIS. Deler av befolkningen protesterte mot hva de oppfattet som regjeringen uvillighet til å få slutt på angrepene. Demonstrasjonene fant sted i hovedstaden Ouagadougou, som tilfeldigvis er der hoveddelen av de hemmelige amerikanske operasjonene er basert.
BBC, derimot, vinklet situasjonen som følger: Fra USA fikk Damiba «instruksjon om loven rundt væpnet konflikt og respekt for menneskerettigheter». Blant mange ting som er utelatt av BBC er at rundt den tiden vendte mange Burkinabéere seg mot den nykoloniale tilstedeværelsen til franskmennene, hvis ambassade var vertskap for de militære tjenestemennene som sammen med USA hadde holdt nasjonen militarisert.
Men Damiba varte ikke lenge. I september i år ble han styrtet av kaptein Ibrahim Traoré, som sa at Damiba hadde vist seg ute av stand til å stoppe de islamistiske angrepene.
Trente Pentagon Traoré også?
«Dette er noe vi må undersøke og komme tilbake til deg om», sa Pentagon som svar på en forespørsel fra Nick Turse.
Når det gjelder de russiske flaggene som vaier i hovedstaden i Burkina Faso, fant den amerikanske regjeringens Voice of America kringkastingstjeneste ut at de var håndlaget av en lokal leverandør, og ble brukt av burkinabéere i en appell for russisk intervensjon. Russiske militære eiendeler var faktisk ikke til stede i landet – i hvert fall ikke ennå.
I følge VOA hadde den pro-russiske Burkinabé fulgt med på nyheter fra Mali, der Russlands Wagner-gruppe for tiden kjempet mot islamistiske militante på invitasjon fra Bamako. De mente den private militsen hadde vist seg vellykket i nabolandet, og ville nå at de skulle erstatte de franske spesialstyrkene som hadde sviktet så fullstendig etter syv år i landet deres.
Men med henvisning til anonyme «eksperter» hevdet VOA at «Russland vil gjøre mer skade enn nytte i å finne en langsiktig løsning på Burkina Fasos sikkerhetsproblemer».
Originalen fra The Grayzone: Who’s really behind Burkina Faso’s coup?
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
T.J. Coles er postdoktor ved Plymouth Universitys Cognition Institute og forfatter av flere bøker, den siste er We’ll Tell You What to Think: Wikipedia, Propaganda and the Making of Liberal Consensus.
