Er Amerika fortsatt Europas allierte?

13. desember 2022

Stop,Racism,Skull,Uncle,Sam,Propaganda,Poster,Style — Stop Racism Skull Uncle Sam Propaganda Poster Style

EU-ledere revurderer sin tilnærming til Russland

Et vær som er varmere enn gjennomsnittet kan ha skånet Europa fra de verste effektene av energikrisa, men det er i ferd med å endre seg: med temperaturer som er spådd å stupe i de kommende ukene, vil økt etterspørsel etter minkende (og svært dyre) forsyninger av naturgass teste Europas skjøre energinettverk seriøst – potensielt til bristepunktet.

Av Thomas Fazi UnHerd – 12. desember 2022

I Tyskland ga Office of Civil Protection and Disaster Assistance nylig ut et nesten apokalyptisk råd som fortalte folk hva de kan forvente i tilfelle av strømbrudd: «Telefonen er død, varmen kommer ikke på, det er ikke varmt vann, datamaskinen går i streik, kaffemaskinen lar seg ikke bruke, det er ikke noe lys.» Byrået oppfordret husholdninger til å fylle opp batteridrevne lommelykter og stearinlys, og foreslo til og med leirovner for å tilberede små måltider. Andre steder i Europa forbereder regjeringer matdistribusjonsnettverk som kan fungere gjennom en blackout.

Det forventes en kaldere vinter enn normalt i Storbritannia også. Ofgem (Storbritannias energiregulator, o.a.) har sagt at det er «en betydelig risiko» for gassmangel, som kan påvirke strømforsyninga. Og med mer enn 3 millioner lavinntektshusholdninger i Storbritannia som ikke har råd til å varme opp hjemmene sine, kan det kalde været, kombinert med potensiell energimangel og høyere priser, få dødelige konsekvenser, og ikke bare i Storbritannia. I følge en urovekkende studie publisert i The Economist, basert på det historiske forholdet mellom dødelighet, vær og energikostnader, kan dødstallene fra energikrisa over hele Europa overstige antallet soldater som har dødd i Ukraina-krigen så langt. Avhengig av temperaturer, priser og statlige støttetiltak, kan det bli registrert mellom 30.000 og 300.000 dødsfall over det historiske gjennomsnittet over hele kontinentet denne vinteren. Sanksjoner dreper – vi har visst det lenge (bare spør irakerne); disse er imidlertid sannsynligvis de første sanksjonene i historien som kan drepe sanksjonistene.

I mellomtida har EU-landene redusert etterspørselen etter gass med en fjerdedel, ifølge Financial Times ettersom industrien kutter ned eller stopper produksjonen helt etter de økende kostnadene. I de kommende månedene vil dette bety høyere priser og mulig knapphet i energikrevende industrier som metaller, kjemikalier (inkludert gjødsel), plast og mat. Videre advarer analytikere om at uten økte forsyninger, kan gassmangel vedvare i årevis i Europa, uavhengig av lavere etterspørsel. Dette ville effektivt bety en langsiktig avindustrialisering av kontinentet – med kaoset, den politiske ustabiliteten og uroen som ville følge med det.

Det er derfor ingen overraskelse at europeiske ledere leter etter en vei ut av hullet de selv gravde ved å slutte seg til USA i deres proxy-krig mot deres viktigste gassleverandør – selv om EU selv fortsetter å sabotere enhver mulig diplomatisk løsning på konflikten . Først i forrige uke markerte den franske presidenten Emmanuel Macron sin dype forskjell med USAs (og EU) holdning til Ukraina under et intervju for den franske kanalen TF1, der han sa at NATOs medlemsland kan bli nødt til å tilby «sikkerhetsgarantier» til Russland når Moskva og Kiev gjenopptar forhandlingene. «Dette betyr at et av de essensielle punktene vi må ta tak i – som Putin alltid har sagt – er frykten for at Nato kommer helt opp til dørene deres og utplasseringen av våpen som kan true Russland,» sa Macron. «Dette emnet vil være en del av temaene for fred, så vi må forberede hva vi er klare til å gjøre, hvordan vi beskytter våre allierte og medlemsland, og hvordan vi kan gi garantier til Russland den dagen det kommer tilbake til forhandlingsbordet.»

Macron har alltid hatt en mer «realistisk» tilnærming til saken enn sine kolleger, men dette var første gang en europeisk leder antydet at Russlands beslutning om å invadere Ukraina kan ha vært motivert av legitime sikkerhetshensyn. Før invasjonen sa Putin på en felles pressekonferanse med Macron i Moskva at Russland ville sikte på å få svar fra Vesten på sine tre viktigste sikkerhetskrav. Disse inkluderte å stoppe enhver fremtidig NATO-utvidelse, presentere missilplasseringer nær grensene, og en nedtrapping av Natos militære infrastruktur i Europa til 1997-nivåer.

Den gang kalte USA og dets vestlige allierte de russiske kravene «ikke-startere»; etter ti måneder med krig som har herjet Ukraina, vurderer imidlertid et økende antall mennesker i Vesten muligheten for at, som Charles Kupchan nylig skrev i New York Times, «før heller enn senere, må Vesten flytte Ukraina og Russland fra slagmarken til forhandlingsbordet», og at en hypotetisk avtale mellom Russland og Ukraina nødvendigvis må inkludere en forpliktelse fra Ukraina om å «rygge seg tilbake fra sin intensjon om å slutte seg til Nato». Kupchan fortsetter til og med å innrømme at «Russland har legitime sikkerhetsbekymringer når det gjelder NATOs etablering på den andre siden av sin 1000 mil lange grense til Ukraina».

Kansler Olaf Scholz markerte også sin avstand fra USAs harde holdning ved å snakke med Putin for andre gang på påfølgende måneder, og foreslå at Europa skulle gå tilbake til førkrigstidens «fredsorden» med Russland og løse «alle felles sikkerhetsspørsmål» hvis Putin ville være villig til å gi avkall på aggresjon mot sine naboer. Men til tross for alt snakket om krigen i Ukraina som gjør «EU og den transatlantiske alliansen sterkere enn noen gang før», som Scholz nylig hevdet, er realiteten at de transatlantiske forholdet har blitt stadig mer anstrengt i flere måneder. Flere europeiske tjenestemenn har anklaget amerikanerne for å tjene på krigen – og på Europas motgang. I deres forsøk på å redusere avhengigheten av russisk energi, har EU-landene vendt seg til gass fra USA i stedet – men prisen europeere betaler er nesten fire ganger høyere enn de samme drivstoffkostnadene i Amerika. Macron sa at høye amerikanske gasspriser ikke var «vennlige», mens Tysklands økonomiminister har oppfordret Washington til å vise mer «solidaritet» og bidra til å redusere energikostnadene. Så langt har USA ignorert Europas bekymringer.

På toppen av det blomstrer salget av amerikansk militærutstyr i Europa: Siden Russlands invasjon av Ukraina har land i EU lovet å styrke arsenalene sine, og USA – som står for det meste av våpnene – har hat den største fordelen av våpenhandelen. «Faktum er, hvis du ser nøkternt på det, det landet som tjener mest på denne krigen er USA fordi de selger mer gass og til høyere priser, og fordi de selger flere våpen,» sa en høytstående tjenestemann til Politico.

Krigen er imidlertid ikke den eneste sprekken i forholdet mellom EU og USA. Sinne har også økt i Europa over USAs inflasjonsreduksjonslov, en pakke på 369 milliarder dollar med subsidier og skattelettelser vedtatt av Biden-administrasjonen for å øke amerikansk produksjon (under dekke av det «grønne skiftet»). Fra et europeisk perspektiv utgjør lovforslaget et proteksjonistisk tiltak som oppmuntrer selskaper til å flytte investeringer fra Europa og oppmuntrer kunder til å «kjøpe amerikansk», som er et alvorlig slag mot Europas allerede skrantende industri.

EUs sjefdiplomat, Josep Borrell, har oppfordret Washington til å svare på europeiske bekymringer. «Amerikanerne – våre venner – tar beslutninger som har en økonomisk innvirkning på oss,» sa han. «Er Washington fortsatt vår allierte eller ikke?», spurte en tydelig traumatisert EU-diplomat, mens Macron omtalte inflasjonsreduksjonsloven som «superaggressiv» mot europeiske selskaper. Disse valgene «vil fragmentere Vesten fordi de skaper slike forskjeller mellom USA og Europa, at de som jobber i disse selskapene/næringene ganske enkelt vil bestemme seg for å ikke fortsette å investere på den andre siden av Atlanterhavet», sa han.

Selv om slike klager kan virke rimelige, kan man spørre seg hvorfor kontinentets politikere først nå våkner opp til realiteten at krigen i Ukraina er, som Nicholas Vinocur, redaktør i Politico Europe, har observert, «bare én side av USAs større strategiske duell med Kina, som alltid vil ha forrang over EUs interesser”. Fra et amerikansk perspektiv betyr ikke dette bare å koble fra Kina, men å revurdere hele globaliseringens paradigme ved å gjenoppbygge landets produksjonskapasitet og gjøre USA selvforsynt med en hel rekke strategiske industrier. Det er egentlig dette inflasjonsreduksjonsloven handler om.

I denne sammenhengen blir Europa ikke sett på som en strategisk alliert, men som en konkurrent og en rival, som USA har all interesse i å holde i en underordnet posisjon. Det virker ikke urimelig å påstå at et av målene med USAs strategi kan være å styrke sitt eget hegemoni over kontinentet og avslutte Europas ambisjoner om «strategisk autonomi».