oss 100 kroner!
I Vesten skjer det en økende ideologisk produksjon med angrep på dem som utpekes som autoritære og udemokratiske. Mot dem som har tapt på og protesterer mot de omfattende samfunnsendringene som er gjennomført på autoritært og udemokratisk vis de siste tiåra.
Av Ove Bengt Berg.
De protesterende møtes med statlige overvåkings- og straffetiltak. I denne situasjonen har venstreopposisjonen slutta seg til de mektigstes fordømmelse av de protesterende som konspirasjons«teoretikere» og populister — som en gjentaking av forakten mot «pøbelen». «Pøbel» kommer av ordet folket.
Elitenes makt og forakt
Det er hele den samfunnsutviklinga som de styrende har gjennomført de siste fire-fem tiåra, og som aldri har vært lagt fram for debatt, som det protesteres mot. Mediene har ukritisk støtta opp om at politikken, som med den økte prisen på strømmen, ikke var noe problem. Fordømmelsen av de autoritære og udemokratiske protestantene er et uttrykk for at det er en klassekamp mellom de styrende og de styrte, mellom de mektige og de maktesløse. Mellom de mer velstående i penger og de som i egne øyne har mer kulturell kapital, og de som er offer for denne politikken.
Den politiske eliten i Vesten anklager dem som protesterer på denne politikken de har fått pressa på seg, som tilhengere av autoritære og udemokratiske krefter. Fordi de påstås å være udemokratiske, populistiske, rasistiske, fremmedfiendtlige, konspiratoriske og anti-statlige. Mens eliten sjøl på autoritært vis har gjennomført og fortsetter en samfunnsomveltning som ikke har folkelig oppslutning. De sjøl blir rikere, mektigere og mer arrogante. De utstøtte møter de rikes forakt med mistillit, motstand og motforakt. De søker uorganisert rundt etter politikere som kan representere dem, men har ikke funnet noen pålitelige representanter. Blant de nye elitene deltar også de intellektuelle og de tradisjonelle venstreorienterte og deres partier med full glød og forakt mot de utstøtte. I Norge lever mange godt politisk og økonomisk på å male fram et organisert snarlig fascistisk og nazistisk opprør.
Det mangler ikke på eksempler på autoritær politikk
Eksempler på denne udemokratisk gjennomførte politikken er ikke bare en politikk de ikke har fått støtte til, men også gjennomfører på tross av at folket i folkeavstemninger har sagt nei til den politikken. All vesentlig politisk utvikling i Vesten de siste tiåra kommer ovenifra fra lederne uten noe folkelig initiativ, politikk som bare er trengt på oss. Som:
- De styrende er opptatt av hva internasjonale organisasjoner vedtar. Det er organisasjoner som er frakopla demokratisk utvelgelse og prosess
- Politiske initiativ kommer fra nyliberale tenkegrupper og påvirkningsorganisasjoner
- To folkeavstemninger som ga nei til EU-medlemskap er overkjørt — med Høyesteretts lydige støtte
- Pensjonsnedskjæringer for arbeidstakerne er et krav fra eliten som sjøl har høye pensjoner
- Velfungerende statlige bedrifter oppretta for å ivareta fellesbehov, er privatisert
- Den felles verdien av oljeformuen brukes på å holde liv i internasjonal aksjekapital framfor å investere i varig infrastruktur i Norge (som de gjør i andre oljestater)
- Innvandringa til Vesten, som til Norge i et antall på 20 prosent av befolkninga, har aldri vært forelagt til demokratisk vurdering og avstemming — heller ikke at norske lover skal tilpasses undertrykkende religiøse skikker fra andre verdensdeler
- Endring av strømprisene fast knyttet til Europas til enhver tid høyeste strømpris
- Gjennomgripende endringer av offentlig myndighetsstruktur
- Nye, ikke demokratisk vedtatte tiltak, gjennomføres med motsatte betegnelser, som å kalle det nærpoliti når realiteten er fjernpoliti
- Vi har fått en mediebransje som avskyr motforestillinger som:
– stolt og åpent fører kamp for ensidige standpunkter som statens egen kanal NRK i klimaspørsmålet med flere
– oppretter sin egen sensur- og mobbeinstitusjon; faktisk.no
– Organisasjonen Fritt ord gir 1,5 million kroner i støtte til en Røkke-finansiert tenketank for å bekjempe en nettavis som bidrar med motforestillinger til de dominerende standpunktene - På universitetet i Oslo er det oppretta et eget institutt som skal forske på «ekstremisme» og finne mottiltak mot dem som ikke godtar «den eneste mulige politikken»
- Og Politiets sikkerhetstjeneste skal særlig følge med på dem som uttrykker ytringer mot statens politikk, «anti-statlige» meninger
Alle disse tiltaka, og andre, er gjennomført uten demokratisk forankring. Av frykt for at de skulle bli nedstemt. De styrende skyr folkeavstemninger som pesten med begrunnelse om at dette er spørsmål som er for vanskelig for folk å ta stilling til — i demokratiets navn. Det er å avskaffe stemmeretten.
Tillitssvekkende bortforklaringer
I tillegg til disse vedtaka som rammer størstedelen av befolkninga, er forklaringa på et spørsmål som de økte strømprisene skiftende. Det begynte med Ap-leder Støre som i mars 2018 sa at det var en selvfølge at han ikke ville gå inn for verken Acer eller utenlandskablene hvis det ville føre til høyere strømpriser i Norge. Når så strømprisene økte, helt i samsvar med Acer og strømkablene, er bortforklaringene skifta og endra. Etter mange måneder med høye strømpriser, fikk plutselig Putin skylda. Så var forklaringa fravær av regn når vannbassengene var politisk vedtatt nedtappa. Når strømprisene stiger sterkt nå med fulle magasiner har ikke politikerne helt bestemt seg om hvilken bortforklaring de skal velge. Alle disse bortforklaringene for å skjule at det er en bevisst politisk handling som gir oss strømpriser til opp til hundre ganger mer enn det koster å produsere elektrisiteten.
Det er ikke mulig for de styrende å beholde tilliten med sånne bortforklaringer. Å melde om snarlig fascisme fra «konspiratører» blir hovedargumentasjonen.
«Den massive høyredreininga»
Den høyreorienterte og pompøse sjøloppnevnte riksanklageren Bernt Hagtvet fikk i Dag og Tid 12. august i år på trykk en tosiders artikkel med overskrifta «Den massive høgredreininga» med undertittel «Kvifor er det så vanskeleg å få til breie demokratiske fleirtal i verda i dag?». Aktivisten Hagtvet er en ideologisk forkjemper for å fastslå at motstanderne av den udemokratiske politikken som autoritært blir tredd nedover hodene på folk, skyldes tilslutning til autoritære og sterkt høyreorienterte statsledere og politikere. Den politikken Hagvet ivrer for, og som møter så mye motstand, mener han er er gjennomført med «rasjonalitet» og med utgangspunkt i «vitenskap», «universell moral» og «overnasjonalt samarbeid». Derfor må de styrende bare gjennomføre sin «rasjonelle» politikk — uansett.
Ingen klarer å representere folks motstand
En av dem som forstår seg mer på den «rasjonelle» politikken enn riksanklager Hagtvet, er Pål Christoffersen. I en kommentar på Facebook i november skreiv han:
Vi har disse kommentatorene som betrakter veksten i høyrepartier over hele Europa. De tror at folk er forledet av suspekte partiledere. Fokus blir dermed på disse partilederne for å dokumentere hvor slemme og rasistiske de er, f.eks. grave opp uttalelser fra gamle dager. Bare hør på Verdibørsen.
De har jo ikke forstått at folk stemmer på disse partiene i frustrasjon. Folk flest ønsker ikke så raske endringer som den radikale eliten er så begeistret for. De har tilogmed over tid endret språket slik at høy innvandring (mer mangfold) er default, det naturlige utgangspunktet, slik at ønsket om en lavere endringstakt framstår som fremmedfrykt og hat. Men folk flest er jo bare opptatt av gode oppvekstmiljøer for barna sine, et ikke altfor høyt skattetrykk og stabile samfunn.
Det har dessverre ikke oppstått noen tillitvekkende politiske partier som har vist seg å kunne representere motstanden mot den autoritært gjennomførte politikken. Både Fremskrittspartiet og Senterpartiet i Norge har forsøkt å framstille seg som deres støttespillere, men så snart de får sjansen til å praktisere politikken sin, er de akkurat som de andre partiene. På samme måten er det i Tyskland, Frankrike, Italia og Storbritannia.
2019: En advarsel til de styrende
I åpningstalen til Bjørnson-festivalen i september 2019 kommenterte statsviterprofessor Øyvind Østerud utviklinga, også gjengitt på Politikus 07.09.2019. Da mente han at det som var en politisk krise i Europa, er som et lite jordskjelv i Norge: En advarsel til de styrende. Østerud sa:
Det er større oppslutninger om protestlister utenfor de etablerte partiene – ofte lokale enkeltsaker knyttet til sykehus og fødestuer og høyskoler, men også bompenger i byene. Folkeaksjonen Nei til bompenger har en oppslutning på 10–20 prosent i mange byer. Det er voksende protester og kamp mot vindmøller på land og de enorme naturinngrepene som vindmølleparkene innebærer. Her er store deler av miljøbevegelsen blitt naturens fiende.
Det er noe nytt i politikken nå, og det er at politiske krav som krevde stemmerett, åttetimersdag og velferdsordninger som folketrygden, ikke lenger drives fram nedenifra i breie folkebevegelser:
Reformpolitikken i dag er drevet av enighet mellom topp-politikere uten brede velgerkrav bak: Sykehusreform, kommunal- og regionalreform, politireform, utdanningsreform. Reformene betyr sentralisering i navn av mer effektive tjenester, men avstandene vokser. De provoserer mange og har rystet om på valg-kartet – til eventyrlig fordel for Senterpartiet, ganske særlig nordpå og i mange distrikter.
I Norge har ikke protestene, som Østerud skreiv om i 2019, ført til så stor motstand som Brexit og oppslutning til ytterpartier i Frankrike og Italia.
Hva er årsaken?
Østeruds forklaring:
Globaliseringen med fri flyt og nedbygde statsgrenser ga løfter den ikke innfridde. Mange land opplevde stagnasjon fremfor vekst. Det kom en storstilt utflytting av arbeidsplasser til lavkostland. Arbeidsløsheten steg. Gnisninger og konflikt om det flerkulturelle samfunnet ble skarpere. Det ble økt sosial og regional ulikhet. Inntektsforskjellene vokste dramatisk.
Noe av bakgrunnen for de politiske rystelsene var sosiale endringer. Den tradisjonelle arbeiderklassen er redusert i omfang. Arbeidsinnvandrere har overtatt i bygg og anlegg og andre sektorer. Sosialdemokratiske partier – i Norge Arbeiderpartiet og SV – appellerer derfor til andre, store velgergrupper, særlig de høyt utdannede i offentlig sektor.
Den politiske profilen ble dermed en annen. De ble mindre enn før opptatt av økonomisk ulikhet og omfordeling, til tross for at ulikheten har økt sterkt i hele den vestlige verden.
Østerud frykta i 2019 den samme utviklinga som ellers i Europa: At det blir vanskeligere å danne regjeringer (som tida etter 2019 har vist), at partiene svekkes, at beslutningsmyndigheten overføres til internasjonale organisasjoner, at det blir færre medlemmer i partiene og at samfunnsdebatten preges av krav om begrensning av ytringsfriheten for meningsmotstandere og mest mulige sensasjonelle oppslag for klikk. «En norsk riksavis hadde nylig en førsteside der en amerikansk forfatter ropte at de som stemte på Donald Trump stemte for massedrap på fargede», nevnte han i talen sin.
Folkestyret som i Norge kanskje er det beste i verden, har likevel mangler, mente Østerud i 2019. Den politiske utviklinga mente han måtte tas som en advarsel. Det var all grunn til å ta advarselen på alvor i 2019, men den blei fullstendig ignorert. De styrende i Norge føler seg i dag svært komfortable med de seirene de kan innkassere, og ser ingen skyer i horisonten med sin egen politikk.
Det finnes ingen planer om å begynne dialog og høre på motforestillinger og kanskje ta en fot i bakken. Som å høre mer på nordmenn flest enn EU-kommisjonen og alle tenketankene. De styrende har i sitt ekkokammer så brei og solid oppslutning i det politiske sjiktet, i de statlig finansierte påvirkningsorganisasjonene og i mediene, at det bare er å kjøre videre i full fart.
Ikke bare SV, men heller ikke Rødt aksepterer folks bekymringer
Pål Christoffersen skreiv også på Facebook om venstresida:
Når venstresiden mister legitimitet hos store deler av befolkingen, ligger det an til enda større oppslutning hos de populistiske høyrepartiene. Ikke fordi folk egentlig liker dem, men fordi de tar folks bekymringer på alvor. Slik undergraver den tidligere så folkelige venstresiden sitt eget velgergrunnlag.
SV og Rødt er heldigvis mer opptatt av økonomisk politikk enn sine søsterpartier i Europa. Men akkurat som de er på glid til å støtte opp om Nato/USA, er de også på glid bort fra et grunnleggende annet samfunnsalternativ. De er blitt pragmatikere og vil ha nedskjæringer med mindre gradsforskjeller enn Arbeiderpartiet, men heller ingen omfattende store velferdsreformer. Om Aps utvikling hevder Østerud:
Selv om norske sosialdemokrater fortsatte å snakke om økonomisk ulikhet når det nærmet seg valg, har ulikhetene økt under samtlige regjeringer i mer enn 25 år. Sosialdemokrater ga tilslutning til privatisering, markedsstyring og overnasjonalitet. De ble særlig sterkt opptatt av de kulturradikale sakene som appellerer til de høyt utdannede. Det er interessene til marginaliserte grupper, det flerkulturelle samfunn, innvandrere og flyktninger, likestilling, likekjønnede ekteskap.
Dette gjelder i enda større grad for SV og særlig Rødt. Engasjementet og gløden tennes virkelig når det gjelder alt som har med identitetspolitikk å gjøre, om rasisme, diskriminering av alle slag, ubegrensa innvandring og kampen mot «uakseptable ytringer». Da er de virkelig på hugget med høy moralsk og fordømmende patos mot alle som de oppfatter ikke støtter deres syn fullt og helt. Full oppslutning, 100 prosent, om deres egen politikk, er det eneste de kan akseptere.
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.
