oss 100 kroner!
Beveridges visjon for folkehelse har blitt pervertert
Av Thomas Fazi UnHerd – 29. november 2022
Mens hver av Beveridges «Fem Store» – savn, sykdom, uvitenhet, elendighet og lediggang – fortsatt står sterkt, holder spesielt en av dem kraften til å lamme hele nasjoner med et pennestrøk. De siste tre årene har avslørt mange ting, hvor den mest urovekkende er i hvilken grad Beveridges forestilling om folkehelse har blitt pervertert. Ikke bare kommer NHS (National Health Service) til kort med sitt opprinnelige mål om å tilby gratis og tilstrekkelig helsetjenester for alle, men som noe ment å frigjøre mennesker fra trusselen om sykdom, blir folkehelsen sakte forvandlet til et instrument for sosial kontroll.
Etter hvert som nye autentiserings- og overvåkingsteknologier som vaksinepass og sporingsapper ble rullet ut under pandemien, reiste borgerrettighetsorganisasjoner og aktivister spørsmålet om misjonskryp – det vil si sannsynligheten for at regjeringer klamrer seg til disse teknologiene og bruker de til uventede formål, og innleder en ny æra med normalisert statlig overvåking.
Selv FN advarte om at potensialet for misbruk var høyt og at «det som ble rettferdiggjort under en nødsituasjon nå kan bli normalisert når krisen har passert». Noen gikk enda lenger og hevdet at pandemien bevisst ble utnyttet av globale eliter for å innlede en «stor omtilling» av menneskelige samfunn – et skifte mot en stadig mer eiendomsløs, kontantløs, ultradigitalisert økonomi. På den tiden ble slike bekymringer avvist som grunnløse konspirasjonsteorier. Og likevel, som så mange andre påstander som i utgangspunktet ble latterliggjort og sensurert bare for å bli bevist korrekte over tid, bekrefter hendelser mye av denne frykten.
Etter det nylige G20-møtet på Bali utstedte lederne for verdens største økonomier en felles erklæring som blant annet ba om etablering av et globalt vaksinepass og digital helse-ID -ordning. Uttalelsen lyder: «Vi erkjenner viktigheten av delte tekniske standarder og verifiseringsmetoder, under rammen av IHR (2005), for å lette sømløse internasjonale reiser, interoperabilitet og gjenkjenne digitale løsninger og ikke-digitale løsninger, inkludert bevis på vaksinasjoner.»
International Health Regulations (IHR) 2005 er en juridisk bindende avtale mellom 196 land utviklet i regi av Verdens helseorganisasjon. IHR, som trådte i kraft i 2007, påla landene å styrke overvåkingskapasiteten ved grenseoverganger og innførte en rekke helsedokumenter, inkludert internasjonale vaksinasjonssertifikater. G20-lederne uttalte videre: «Vi støtter fortsatt internasjonal dialog og samarbeid om etablering av pålitelige globale digitale helsenettverk som en del av arbeidet med å styrke forebygging og respons på fremtidige pandemier, som bør kapitalisere og bygge på suksessen til de eksisterende standardene og digitale covid-19-sertifikater.»
Under Business 20 (B20)-panelet som ble holdt i forkant av G20-toppmøtet, ga Indonesias helseminister Budi Gunadi Sadikin den samme anbefalingen i enda sterkere ordelag: «La oss få et digitalt helsesertifikat godkjent av WHO – hvis du har blitt vaksinert eller testet på riktig måte, så kan du bevege deg rundt.» I et 132-siders dokument som inneholder en rekke anbefalinger for G20, oppfordret B20 til utbredt bruk av digitale covid-19-sertifikater som ville være en del av en «teknologiaktivert ‘alltid-på’ global helseinfrastruktur».
Sadikin la til at G20-landene har gått med på forslaget og planlegger nå å innføre det som en revisjon av IHR-rammeverket på den neste verdenshelseforsamlingen, planlagt til mai 2023 i Genève. Tanken er at WHO skal gis juridisk bindende fullmakter til å gjennomføre slike tiltak i fremtiden. Dette er et forsøk på å fornye WHOs såkalte internasjonale pandemiavtale – et forsøk på å gi den omfattende fullmakter til å diktere folkehelsetiltak til land med full støtte fra folkeretten, og potensielt overstyre deres nasjonale suverenitet.
Denne reformen ville effektivt forvandle organisasjonen til noe som ligner en «verdens helseregjering» med enestående fullmakt til å overstyre beslutninger fra nasjonale myndigheter i alle spørsmål om folkehelse. Gitt den svært tvilsomme rollen den spilte gjennom covid-pandemien og dens velkjente avhengighet av private «filantrokapitalistiske» institusjoner – først og fremst Bill & Melinda Gates Foundation – er dette et ganske alarmerende prospekt.
Den kommersielle pressens «faktasjekkere» har vært raske til å påpeke at selv om traktaten ble godkjent, ville WHO ikke ha kapasitet til å tvinge medlemslandene til å overholde folkehelsetiltak. Men selv om det er sant at enhver lov som ikke støttes av makt til syvende og sist er en papirtiger, ignorerer slike motbevisninger måten en slik traktat kan styrke regjeringens evne til å implementere overskridende tiltak under dekke av folkehelse nettopp ved å benytte seg av «skyldfrihet» mot WHO («Det er ute av våre hender – vi gjør bare det de ber oss gjøre!»).
De ignorerer like mye at «gruppepress» eksisterer selv blant nasjonalstater – land kan overtales til å ta visse tiltak ganske enkelt ved å sverte de som nekter som pariastater (som Sverige vet altfor godt). Og avslaget på å implementere en juridisk bindende internasjonal avtale ville helt sikkert sette enhver regjering under et enormt press. Dette gjelder spesielt i sammenheng med svært ujevne maktforhold mellom stater. Dette forklarer hvorfor den største motstanden mot traktaten hittil har kommet fra afrikanske land – en sannsynlig reaksjon på global covid-politikk som har blitt sett på av mange på kontinentet som en ny form for medisinsk kolonialisme.
Men dette ser ikke ut til å bekymre utviklede land. Og det er her normaliseringen av vaksinepass blir mest alarmerende. Som vi så under pandemien førte covid-pass til en enestående tilintetgjøring av rettigheter og friheter som vi tok for gitt i liberal-demokratiske samfunn. Aldri før hadde QR-koder blitt brukt som et regulert krav for å komme inn i det sosiale livet. Nesten fra den ene dagen til den andre ble millioner av uvaksinerte borgere fratatt sine grunnleggende konstitusjonelle-, sivile- og menneskerettigheter – retten til arbeid, utdanning, offentlig transport og sosialt liv. Denne politikken forårsaket massiv psykologisk stress og økonomisk deprivasjon, ettersom uvaksinerte mennesker ikke bare fant seg ekskludert fra det sosiale livet, men i mange tilfeller også ekskludert fra arbeidslivet.
Hva verre er, er det nå klart at covid-vaksiner har en begrenset innvirkning på smitte, noe som betyr at den opprinnelige begrunnelsen for vaksinepass – det å skape «covid-frie rom» og redusere spredningen av viruset – stort sett var ubegrunnet. Det er vanskelig å se hvordan G20-lederne kunne beskrive dette som en «suksess», med mindre vaksinepass ikke bare var et middel for å nå et mål – massevaksinering – men også, og kanskje enda viktigere, et mål i seg selv. Det er ingen hemmelighet at teknologiselskaper så covid-pass som inngangsporten til altomfattende digitale ID-er.
Selskaper og internasjonale organisasjoner som Verdensbanken og World Economic Forum har lenge fremmet biometribaserte digitale identitets- og helselommebøker – «digitale pass» tildelt hver enkelt innbygger ved fødselen som inneholder en persons vaksinasjonsstatus og andre helsedata (som genetiske data), tester og psykiske helsejournaler), samt, potensielt, deres demografiske, økonomiske, lokasjon- og biometriske data. Som forskere bemerket i BMJ, skaper dette potensialet for alle slags rettighetsbrudd og diskriminering basert på personlig status fra myndigheter, arbeidsgivere, rettshåndhevelse og finansinstitusjoner.
Dette er akkurat den «nye normalen» som mange hadde advart om: en der tilgang til sosialt liv og glede av grunnleggende menneskerettigheter, som retten til bevegelsesfrihet, ville bli knyttet til positiv skanning av en digital ID som inneholder alle slags personopplysninger. Som WEF spådde i en rapport fra 2018, vil denne digitale ID-en en dag «avgjøre hvilke produkter, tjenester og informasjon vi kan få tilgang til – eller omvendt, hva som er stengt for oss».
Prosjekter av denne typen er allerede i gang over hele verden. India, for eksempel, har det største biometriske ID-systemet på planeten, med 1,3 milliarder digitale IDer utstedt, som dekker 92% av befolkningen. Aadhaar krever at indiske statsborgere sender inn fotografi, irisskanning og fingeravtrykk for å kvalifisere for sosiale tjenester, fordeler, kompensasjon, stipend, juridiske rettigheter og ernæringsprogrammer. I følge en rapport i Financial Times har det vært «flere tilfeller av kortløse individer som sultet i hjel fordi de ikke fikk tilgang til fordelene de hadde rett til». Som forfatteren bemerker, hevder noen kritikere at det indiske Aadhaar-systemet «nå fungerer som et verktøy for sosial ekskludering og kommersiell innflytelse.»
Forestillingen om en digital ID som «gir deg tilgang til tjenester» er også urovekkende fordi den innebærer at din rett til de aktuelle tjenestene kan bli «slått av» når som helst. Dette er ikke et dystopisk hypotetisk scenario – i land som Italia, Frankrike og Israel mistet dobbeltvaksinerte borgere sin «status» da pass kom til å kreve en tredje boosterdose i 2021-22; i Chile ble denne statusen utvidet til en fjerde dose i mai 2022. Et glimt av hva dette kan bety for fremtiden ble synlig i juni, da en protest planlagt av hundrevis av bankinnskytere i det sentrale Kina som søkte tilgang til sine frosne midler, ble hindret da myndighetene gjorde helsekodeappene sine røde, sa flere kontoinnehavere til Reuters, noe som gjorde det umulig for dem å reise.
Hvordan er dette koblet til «Great Reset» – et begrep som har kommet til å omfatte alle de angivelig ondskapsfulle planene som blir lagt ut av World Economic Forum og av dets tegneserieaktige skurkaktige styreleder, Klaus Schwab? Vel, for det første ble Schwab invitert til å tale på G20, der han hevdet at den nåværende «økonomiske, politiske, sosiale og økologiske og institusjonelle krisen» representerer en mulighet for «en dyp systemisk og strukturell omlegging av vår verden». Et grunnleggende aspekt ved denne verdenen som Schwab ser for seg er den såkalte fjerde industrielle revolusjon, som med hans egne ord består i «sammensmeltingen av våre fysiske, digitale og biologiske identiteter.» Digitale IDer bør i denne forstand forstås som bare det første trinnet i en «revolusjon» som tar sikte på å fullstendig viske ut linjene mellom kroppene våre og nye teknologier som robotikk, kunstig intelligens, nanoteknologi, kvantedatabehandling, bioteknologi, og så videre.
Det er ikke vanskelig å se hvordan et slikt system vil gi bedriftselitene og deres teknokratiske håndlangere nesten fullstendig kontroll over livene våre. Likevel er denne fremtiden langt fra garantert. Pandemien har også vist at vår stadig mer digitaliserte virkelighet ikke har undertrykt menneskers grunnleggende behov for fysisk tilknytning, intimitet, natur – ikke hos alle, i det minste. Kampen mellom det menneskelige og det post-menneskelige virker derfor langt fra over. Hvis det å introdusere en biostat er svaret på Beveridges andre gigant, virker det ikke veldig overbevisende.
Originalen: The birth of the biostate
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
