oss 100 kroner!
Av Christopher Vik.
Et forutsigbart scenario om utviklingen av krigen i Ukraina som har fått lite oppmerksomhet, er muligheten for en begrenset konvensjonell 3. verdenskrig med NATO vs Russland. Dette scenariet forbigåes ofte som følge av den feilaktige antagelsen om at enhver konvensjonell krig mellom NATO og Russland er nødt til, eller mest sannsynlig vil eskalere til atomkrig. Atomkrigens destruktivitet for alle parter, medfører imidlertid at den faktisk med letthet kan unngås, selv i en varm krig mellom amerikanske og russiske styrker.
Mye tyder på at amerikanerne er i ferd med å offisielt plassere støvler på bakken i Ukraina. Som vanlig introduseres overgangen fra proxy til egne styrker med såkalte «instruktørstyrker», som liksom bare står og peker og vinker uten å ta del i kamphandlinger direkte. – Forøvrig en latterlig propagandafremstilling med null rotfeste i virkeligheten.
Ifølge russiske kilder har amerikanske styrker allerede deltatt lenge i krigen, og Kreml har sågar nektet å forhandle med andre enn Washington, da de allerede anser seg for å være i proxy-krig med USA snarere enn i direkte krig mot Ukraina.
Nå forberedes vestlig publikum på å akseptere varm krig mellom amerikanske og russiske styrker. Snart vil amerikanske «instruktører» komme hjem i kister, og på «hjemmefronten» (ja den er allerede etablert i opinionens forestillingsverden), venner vi oss til å se HV-soldater som «forsvarer» oss mot russerne rundt omkring, selv om det ikke er noen russere her, og selv om ikke ett eneste NATO-land har blitt påviselig angrepet av Russland. Tvert i mot er Nordstream sabotasjen et innlysende eksempel på falskt flagg der Russland anklages. Hemmeligholdelsen av resultatene ved den tyske etterforskningen, støtter oppunder antagelsen om vestlig falskt flagg. Scenariet med en vestlig stats falskt flagg sabotasje på Nordstream, passer som hånd i handske med konstruksjonen av et propaganda-narrativ der NATO-land må beskytte seg mot Russland. -Og dette er hovedpremisset for den vestlige opinionens aksept av varm krig mellom NATO og Russland.
Dersom den videre utviklingen betyr varm krig mellom NATO og Russland:
Hvordan kan eventuelt en slik krig se ut for at den i det hele tatt skal være mulig? Og hvilke sannsynliggjørende motiver finnes for en slik type krig?
NATOs konvensjonelle slagkraft er veldig mye sterkere enn Russlands. Dette gir NATO muligheten til å kontrollere spenningsforholdet. Dette innbefatter muligheten for å holde en konvensjonell krig på et nivå som aldri blir eksistensielt truende mot Russland og derved utløser atomkrig, men som tar sikte på å være bærekraftig for Russland over et lengre tidsrom. Dersom Russland ikke opptrer strategisk uansvarlig og selvskadende, kan landet slik sett låses i en balansert konvensjonell krig med NATO.
Hva er så hensikten med en slik type krig? Jo, det kan besvares med ett ord, the usual suspect: – Regimeendring. Dersom Russland står i en utmattelseskrig som aldri overskrider grensen som eksistensielt truende, vil det bare være et spørsmål om tid før Russland 1) gir etter for presset gjennom intern motstand mot krigen og aksepterer nederlag, eller 2) må ty til atomvåpen på et stadium som bryter med landets egen doktrine for bruk av atomvåpen, og derved øker sannsynligheten for intern splid ved det som lett kan oppfattes som en skrekkelig og selvdestruktiv eskalering. Begge scenariene åpner for regimeendring. NATOs utforskning av en strategi som innbefatter å «gjøre ingenting» i møte med scenario nr 2, for heller å vente på en påfølgende selvpåført regimeendring, ser ut til å være populær i den vestlige offiser-standen.
Utmattelseskrigen skissert ovenfor er i Kremls bevissthet allerede NATOs valgte strategi for regimeendring i Russland, men da med Ukraina som stedfortreder. Overgangen til direkte krig med NATO vil dermed ikke medføre den helt store omveltningen i den russiske forståelsen for hvilken krig landet utkjemper. – En krig som Putin allerede har sidestilt med Den Store Fedrelandskrigen under 2. Verdenskrig. – Og her er det verdt å stoppe opp litt. Et Russland på imperialistisk tokt i Ukraina, slik vestlig konvensjonell visdom jf propagandanarrativet tolker det, ville utvilsomt avlyst krigen dersom den tok form av varm krig mot NATO-styrker. Varm krig mellom NATO og Russland taler derfor i seg selv mot forestillingen om et offensivt og imperialistisk Russland på jakte etter å erobre land i Ukraina for egen vinning.
I motsetning til hva vi fortelles av vestlige medier om Ukrainas «seire på alle fronter», er det motsigende signaler fra russiske medier samt utstøtte vestlige eksperter som opptrer i alternative nøytrale nettmedier, som f.eks Scott Ritter og Col Douglas McGregor, som tvert imot tegner et blekt bilde av at Ukraina er i ferd med å gå tom for nye soldater. Norske styrkers bidrag til kriger-lynkurs på fem uker i Storbritannia, støtter f.eks oppunder dette bildet. Det gjør også introduksjonen av amerikanske styrker i eller rett utenfor Ukraina. Sist, men ikke minst er derimot USAs dreining fra Europa til Asia, det aller sterkeste motivet for å slå en varig kjepp i hjulet for samarbeid mellom Europa og Russland. En stående krigstilstand i Europa vi nekte Russland og EU å utfordre amerikanske hegemoni i Europa.
Et scenario der krigen i Ukraina går over i direkte krigshandlinger med vestlige styrker, enten i regi av NATO eller på andre måter, behøver ikke å bli eliminert av atomkrigscenariet. Det støttes av sannsynlige motiver, og avgir påviselige fotavtrykk av å være i utvikling. Det eneste som kan hindre en slik eventuell utvikling er at europeiske ledere står opp for Europas interesser ved å avvise krigen. Vi lever imidlertid i en tid der tilliten til politikerstanden er på et historisk lavmål. Begreper som ‘politikerforakt’ rettes mot almuen, mens begreper som ‘forrædere’ rettes mot politikerne. Vil Europa klare å stå opp for seg selv?
