Tyrkisk-amerikansk brinkmanship vil neppe føre til fullt brudd

29. november 2022

erdogan assad biden — Collage: The Cradle

Serien av luftangrep mot kurdiske militante i Nord-Syria av tyrkiske jetfly den siste uken kommer samtidig med økt bekymring over Ankaras trussel om å starte en bakkeoperasjon. Slike handlinger er ikke uten forløpere, men Tyrkia har så langt oppnådd lite når det gjelder å fjerne sikkerhetsutfordringene fra USA-støttede kurdiske militser.

Interessekonflikten mellom USA og Tyrkia vil antakelig føre til at de driver fra hverandre og at Tyrkia orienterer seg mer i retning Eurasia.

Tyrkia tar i dag opp en eksistensiell utfordring for sin nasjonale sikkerhet og suverenitet, som stammer fra USAs kvasiallianse med kurdiske grupper i Syria det siste tiåret – som Ankara har kjempet mot i mye lengre tid.

Imidlertid utspiller dette problemet seg i dag mot et mye bredere regionalt bakteppe. Russland har nå en permanent tilstedeværelse i Syria og er selv låst i en eksistensiell kamp med USA i Ukraina og Svartehavet. Spenningen mellom Iran og USA er også akutt, og president Joe Biden har åpent oppfordret til å styrte den iranske regjeringen.

Motsetter seg USAs okkupasjon av Syria

Det er nok å si at den syriske regjeringen, som har krevd fjerning av ulovlige amerikanske tropper fra en tredjedel av sitt territorium i årevis, nyter en sammenfall av interesser med Tyrkia som aldri før, spesielt når det gjelder å motsette seg den amerikanske militære tilstedeværelsen i Syria.

For USA, derimot, er fortsatt okkupasjon av Syria avgjørende i geopolitiske termer, gitt at landets geografi på den nordlige delen av den vestasiatiske regionen grenser til Iran og Kaukasus i nord og øst, Tyrkia og Svartehavet til nord, Israel i sør og det østlige Middelhavet i vest.

Alt dette ville ha stor betydning for utfallet av den epokegjørendee kampen for kontroll av den eurasiske landmassen – hjertet og historiens geografiske omdreiningspunkt slik Sir Halford J. Mackinder en gang beskrev det i stemningsfulle termer. Washington og NATO prøver å motvirke dette. Russlands gjenoppblomstring og Kinas framgang spiller inn på den andre siden.

Kinas engasjement i Astana-prosessen

En spesiell detalj antar større betydning enn den skulle tilsi: Beijing har gitt beskjed om sin interesse for å bli med i Astana-prosessen om Syria. Moskvas presidentutsending for Syria, Alexander Lavrentiev, uttalte nylig at Russland er overbevist om at Kinas engasjement som observatør i Astana-formatet vil være verdifullt.

Interessant nok snakket Lavrentiev etter det 19. internasjonale møtet om Syria i Astana-format med sine kolleger fra Tyrkia og Iran 15. november.

«Vi tror at Kinas deltakelse i Astana-formatet vil være svært nyttig. Selvfølgelig foreslo vi dette alternativet. Iranerne var enige i dette, mens tyrkisk side vurderer det og har tatt en pause før de tar en avgjørelse, forklarte han.

Lavrentiev bemerket at Beijing kunne gi «noe bistand som en del av en syrisk løsning, gjennom å forbedre livene til syriske borgere og bidra i gjenoppbyggingen».

Det kinesiske utenriksdepartementet svarte raskt på den russiske invitasjonen, og bekreftet at Beijing «legger stor vekt på dette formatet og er klare til å samarbeide med alle sine deltakere for å gjenopprette fred og stabilitet i Syria».

Lavrentiev gikk ikke glipp av muligheten til å erte Washington og sa: «Selvfølgelig tror jeg at hvis amerikanerne kom tilbake til Astana-formatet, ville det også være veldig nyttig. Hvis to land som USA og Kina var til stede som observatører i Astana-formatet, ville det vært et veldig godt skritt, et godt signal for det internasjonale samfunnet, og generelt i retning av en syrisk løsning.»

Det er imidlertid ikke snakk om at Biden-administrasjonen skal samarbeide med Russland, Tyrkia, Iran og Kina om et syrisk oppgjør på det nåværende tidspunkt. Det dukker stadig opp rapporter om at USA har overført ISIS-krigere fra Syria til Ukraina for å bekjempe russiske styrker, og til Afghanistan for å puste til glørne i Sentral-Asia.

Astana-troikaen er unison og krever at de amerikanske okkupasjonsstyrkene skal forlate Syria. Moskva vet også godt at USA håper å arbeide for å stenge russiske baser i Syria.

Tyrkias jakt på USAs kurdiske allierte

Luftoperasjonene i Syria som Ankara beordret sist søndag fulgte etter et terrorangrep i Istanbul for en uke siden gjennomført av kurdiske separatister, og som drepte minst seks mennesker og skadet mer enn 80 andre. President Recep Tayyip Erdogan har sagt at luftangrepene var «bare begynnelsen» og at hans væpnede styrker «vil angripe terroristene over land på det mest passende tidspunktet».

Tyrkiske sikkerhetsbyråer har pågrepet den ansvarlige for bomben – en syrisk kvinne ved navn Ahlam Albashir som angivelig ble trent av det amerikanske militæret. Pressesekretær i Det hvite hus, Karine Jean-Pierre, ga raskt ut en uttalelse for å roe stormen: «USA fordømmer på det sterkeste voldshandlingen som fant sted i Istanbul i Tyrkia i dag.»

Men Tyrkias innenriksminister Suleyman Soylu reagerte syrlig på det amerikanske brevet og sa at Washingtons kondolansemelding var som «en morder som var den første til å dukke opp på et åsted».

Med Erdogan som står overfor et avgjørende valg i de kommende månedene, trekker Biden-administrasjonen ut alle plugger for å forhindre at det regjerende AKP-partiet vinner et nytt mandat til å styre Tyrkia.

Den tyrkiske «svingstaten» er avgjørende for USAs planer

USA er opprørt over at Erdogan fortsetter en uavhengig utenrikspolitikk som kan føre til at Tyrkia slutter seg til BRICS og Shanghai Cooperation Organization (SCO), og utdyper sine strategiske bånd med Russland og Kina – og viktigst av alt er at Tyrkia stadig markerer avstand til Washingtons og NATOs omringingsstrategier mot Russland og Kina.

Tyrkia har blitt en kritisk viktig «svingstat» på dette stadiet i tiden etter den kalde krigen. Erdogans innsats for å styrke landets strategiske autonomi er en dødelig undergraving av den vestlige strategien for å påtvinge regionen sitt globale hegemoni.

Mens Erdogan fortsetter å la Washington gjette på hva som blir hans neste trekk, traff hans luftangrep i Nord-Syria mål svært nær amerikanske baser der. Pentagon har advart om at angrepene truer sikkerheten til amerikansk militærpersonell. Pentagon-uttalelsen representerer den sterkeste fordømmelsen fra USA mot en av deres NATO-allierte i nyere tid.

Russisk diplomati hindrer Syrias bakkeinnrykk

Ikke overraskende fungerer Russland som en modererende innflytelse på Tyrkia. Lavrentjev sa forrige onsdag at Moskva har forsøkt å overbevise Ankara om å «avstå fra å utføre fullskala bakkeoperasjoner» inne i Syria. Den russiske interessen ligger i å oppmuntre Erdogan til å etablere en forbindelse med Syrias president Bashar al-Assad for å samordne sin innsats for å dempe aktivitetene til kurdiske terrorister.

Sannsynligheten er liten for at Erdogan vil beordre bakkeangrep i Syria. Dette ser også ut til å være vurderingen til lokale kurdiske grupper.

USA-støttede Syrian Democratic Forces (SDF) kommandør Mazloum Kobane Abdi, som er Pentagons viktigste samtalepartner i Nord-Syria, har blitt sitert for å si at selv om han har mottatt etterretning om at Tyrkia har varslet sine lokale stedfortredere om å forberede seg på en bakkeoffensiv, kan Biden-administrasjonen fortsatt overbevise Erdogan om at han bør trekke seg.

Når det er sagt, kan Erdogan gjøre ting vanskelig for USA og til slutt til og med tvinge frem evakueringen av deres anslåtte 900 soldater, stenge ned Pentagons lukrative oljesmuglingsoperasjon i Syria og forlate treningsleirene for tidligere ISIS-krigere i det nordlige og østlige Syria.

Men USA vil neppe ta saken til et point of no return. En nedskjæring i Syria på det nåværende tidspunkt vil svekke USAs regionale strategier, ikke bare i Vest-Asia, men også i den tilstøtende Svartehavsregionen og Kaukasus, i den sørlige periferien av den eurasiske landmassen.

Heller ikke fra Erdogans perspektiv er det i hans interesse å brenne alle broer med vesten. En bro i forfall forblir likevel en bro, som vil ha sine selektive bruksområder for Erdogan i de tidene med multipolaritet som ligger foran oss.

Denne artikkelen ble først publisert av The Cradle: