Farvel G20, hei BRICS+

20. november 2022

Det stadig mer irrelevante G20-toppmøtet ble avsluttet med sikre tegn på at BRICS+ vil være veien videre for samarbeidet i det globale sør.

Av Pepe Escobar, 17. november 2022

Den forløsende kvaliteten på et spent G20 møte, avholdt på Bali – ellers styrt av prisverdig behagelig indonesisk høflighet – var å skarpt definere hvilken vei de geopolitiske vindene blåser.

Det ble innkapslet i toppmøtets to høydepunkter: det mye etterlengtede presidentmøtet mellom Kina og USA – som representerer det viktigste bilaterale forholdet mellom de 21.århundre – og den endelige G20-uttalelsen.

Det 3 timer og 30 minutter lange ansikt-til-ansikt-møtet mellom Kinas president Xi Jinping og hans amerikanske motpart Joe Biden – forespurt av Det hvite hus – fant sted i den kinesiske delegasjonens residens på Bali, og ikke på G20-arenaen på luksushotellet Apurva Kempinski i Nusa Dua.

Det kinesiske utenriksdepartementet skisserte kortfattet hva som virkelig betydde noe. Spesielt fortalte Xi Biden at Taiwans uavhengighet rett og slett er uaktuelt. Xi uttrykte også håp om at NATO, EU og USA vil engasjere seg i «omfattende dialog» med Russland. I stedet for konfrontasjon valgte den kinesiske presidenten å fremheve lagene av felles interesse og samarbeid.

Biden kom ifølge kineserne med flere poeng. USA søker ikke en ny kald krig; støtter ikke «Taiwans uavhengighet;» støtter ikke «to Kina» eller «ett Kina, ett Taiwan»; søker ikke «frakobling» fra Kina; og ønsker ikke å demme opp Beijing.

Den ferske rullebladet viser imidlertid at Xi har få grunner til å ta Bidens ord for hard valuta.

Den endelige G20-uttalelsen var en enda mer uklar sak: resultatet av vanskelige kompromisser.

Så mye som G20 er selverklært som «det fremste forumet for globalt økonomisk samarbeid», engasjert for å «adressere verdens store økonomiske utfordringer», ble G7 inne i G20 på Bali toppmøtet, de facto kapret av krig. «Krig» får tross alt nesten dobbelt så mange omtaler i uttalelsen, sammenlignet med «mat».

Det kollektive vesten, inkludert den japanske vasallstaten, var opptatt av å inkludere krigen i Ukraina og dens «økonomiske konsekvenser» – spesielt mat- og energikrisen – i uttalelsen. Likevel uten å tilby en eneste nyanse av sammenheng, knyttet til NATOs utvidelse. Det som betydde noe var å skylde på Russland – for alt.

Den globale sør-effekten

Det var opp til årets G20-vert Indonesia – og neste vert, India – å utøve varemerke asiatisk høflighet og konsensusbygging. Jakarta og New Delhi jobbet ekstremt hardt for å finne formuleringer som ville være akseptable for både Moskva og Beijing. Kall det gjerne Global South-effekten.

Likevel ønsket Kina endringer i ordlyden. Dette ble motarbeidet av vestlige stater, mens Russland ikke gjennomgikk ordlyden i siste versjon, fordi utenriksminister Sergej Lavrov allerede hadde reist.

På punkt 3 av 52 uttrykker uttalelsen «sin dypeste beklagelse over Den russiske føderasjonens aggresjon mot Ukraina og krever fullstendig og betingelsesløs tilbaketrekking av væpnede styrker fra Ukrainas territorium».

«Russisk aggresjon» er standard NATO-mantra – som praktisk talt, nesten ikke deles av hele det globale sør.

Uttalelsen trekker en direkte sammenheng mellom krigen, dog ikke satt inn i noen sammenheng, med «forverring av presserende problemer i verdensøkonomien – bremsende økonomisk vekst, økende inflasjon, forstyrrelse av forsyningskjeder, forverring av energi og matsikkerhet, økt risiko mot finansiell stabilitet.»

Når det gjelder dette avsnittet, kunne det ikke vært mer selvinnlysende: «Bruk eller trussel om bruk av atomvåpen er utillatelig. Fredelig løsning av konflikter, innsats for å takle kriser, samt diplomati og dialog, er avgjørende. Dagens æra må ikke være av krig.»

Dette er ironisk gitt at NATO og dens PR-avdeling, EU, «representert» av EU-kommisjonens ikke-valgte eurokrater, nettopp ikke driver med «diplomati og dialog».

Fiksert på krig

I stedet har USA, som kontrollerer NATO, væpnet Ukraina med hele 91,3 milliarder dollar siden mars, inkludert den siste månedens forespørsel fra presidenten, på $ 37,7 milliarder. Det er tilfeldigvis 33 prosent mer enn Russlands totale (min kursivering) militærutgifter for 2022.

Ekstra bevis for at Bali-toppmøtet ble kapret av «krig» ble besørget av krisemøtet, innkalt av USA, for å diskutere hva som endte opp med å bli et ukrainsk S-300-missil som falt ned på en polsk gård, og ikke starten på tredje verdenskrig, som noen tabloider hysterisk foreslo.

Avslørende nok, det var absolutt ingen fra det globale sør i møtet – den eneste asiatiske nasjonen var den japanske vasallen, en del av G7.

For å forsterke bildet hadde vi den skumle Davos-mesteren Klaus Schwab, som nok en gang utga seg for å være en Bond-skurk på B20-forretningsforumet, og solgte sin Great Reset-agenda for å «gjenoppbygge verden» gjennom pandemier, hungersnød, klimaendringer, cyberangrep og selvfølgelig kriger.

Som om dette ikke var illevarslende nok, beordrer Davos og dets World Economic Forum nå Afrika – helt ekskludert fra G20 – til å betale 2,8 billioner dollar for å «oppfylle sine forpliktelser» i henhold til Parisavtalen for å minimere klimagassutslippene.

G20s bortgang slik vi kjenner den

Det alvorlige bruddet mellom det globale nord og det globale sør, som tydelig ble demonstrert på Bali, hadde allerede blitt foreslått i Phnom Penh, da Kambodsja var vertskap for toppmøtet i Øst-Asia, sist helg.

De 10 medlemmene av ASEAN hadde gjort det veldig klart at de fortsatt ikke er villige til å følge USA og G7 i deres kollektive demonisering av Russland og på mange måter Kina.

Sørøst-asiatene er heller ikke akkurat begeistret av det USA-oppdiktede IPEF (Indo-Pacific Economic Framework), som vil være irrelevant når det gjelder å bremse Kinas omfattende handel og tilkobling over Sørøst-Asia.

Og det blir verre. Den selverklærte «lederen av den frie verden» skyr det ekstremt viktige APEC-toppmøtet (Asia-Pacific Economic Cooperation) i Bangkok, i slutten av denne uken.

For svært følsomme og sofistikerte asiatiske kulturer blir dette sett på som en fornærmelse. APEC, etablert helt tilbake på 1990-tallet for å fremme handel over Stillehavsregionen, handler om seriøs Asia-Pacific-virksomhet, ikke amerikanisert «Indo-Pacific» militarisering.

Denne krampefylte, kalde skulderen følger Bidens siste tabbe da han feilaktig adresserte Kambodsjas Hun Sen som «statsminister i Colombia» på toppmøtet i Phnom Penh.

Kø for å bli med i BRICS

Det er trygt å si at G20 kan ha kastet seg inn i en uopprettelig vei mot irrelevans. Allerede før den nåværende sørøstasiatiske toppbølgen – i Phnom Penh, Bali og Bangkok – hadde Lavrov allerede signalisert hva som kommer da han bemerket at «over et dusin land» har søkt om å bli med i BRICS (Brazil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika).

Iran, Argentina og Algerie har formelt søkt: Iran, sammen med Russland, India og Kina, er allerede en del av den eurasiske kvartetten som virkelig betyr noe.

Tyrkia, Saudi-Arabia, Egypt og Afghanistan er svært interessert i å bli medlemmer. Indonesia nettopp søkt, på Bali. Og så er det neste bølge: Kasakhstan, UAE, Thailand (søker muligens denne helgen i Bangkok), Nigeria, Senegal og Nicaragua.

Det er viktig å merke seg at alle de ovennevnte sendte sine finansministre til en BRICS Expansion-dialog i mai. En kort, men seriøs vurdering av kandidatene avslører en forbløffende enhet i mangfoldet.

Lavrov selv bemerket at det vil ta tid for de nåværende fem BRICS landene å analysere de enorme geopolitiske og geoøkonomiske implikasjonene av å utvide til det punktet at de praktisk talt når størrelsen på G20 – og uten det kollektive vesten.

Det som forener kandidatene fremfor alt er besittelse av massive naturressurser: olje og gass, edle metaller, sjeldne jordarter, sjeldne mineraler, kull, solenergi, tømmer, jordbruksmark, fiskeri og ferskvann. Det er avgjørende når det gjelder å designe en ny ressursbasert reservevaluta for å omgå amerikanske dollar.

La oss anta at det kan ta fram til 2025 å få denne nye BRICS+ -konfigurasjonen i gang. Den vil representere omtrent 45 prosent av bekreftede globale oljereserver og over 60 prosent av bekreftede globale gassreserver (og det vil øke hvis gassrepublikken Turkmenistan senere blir med i gruppen).

Det samlede BNP – i dagens tall – ville være omtrent 29.35 billioner dollar; mye større enn USA ($ 23 billioner) og minst det dobbelte av EU ($ 14.5 billioner, og fallende).

Som det står, utgjør da BRICS 40 prosent av den globale befolkningen og 25 prosent av BNP. BRICS+ vil samle 4.257 milliarder mennesker: over 50 prosent av den totale globale befolkningen.

BRI omfavner BRICS+

BRICS+ vil strebe mot samhandling med en labyrint av institusjoner: de viktigste er Shanghai Cooperation Organization (SCO), som selv har en liste over spillere som klør etter å bli fullverdige medlemmer; det strategiske OPEC+, de facto ledet av Russland og Saudi-Arabia; og Belt and Road Initiative (BRI), Kinas overordnede handels- og utenrikspolitiske rammeverk for de 21.århundre. Det er verdt å påpeke at alle viktige asiatiske spillere tidlig har sluttet seg til BRI.

Så er det de nære båndene til BRICS, med en mengde regionale handelsblokker: ASEAN, Mercosur, GCC (Gulf Cooperation Council), Eurasia Economic Union (EAEU), Arab Trade Zone, African Continental Free Trade Area, ALBA, SAARC, og sist men ikke minst Regional Comprehensive Economic Partnership (RCEP), den største handelsavtalen på planeten, som inkluderer et flertall av BRI-partnere.

BRICS+ og BRI er en match overalt hvor du ser på den – fra Vest-Asia og Sentral-Asia til Sørøst-Asia (spesielt Indonesia og Thailand). Multiplikatoreffekten vil være nøkkelen – ettersom BRI-medlemmer uunngåelig vil tiltrekke seg flere kandidater til BRICS+.

Dette vil uunngåelig føre til en andre bølge av BRICS+ helt sikkert inkludert håpefulle, Aserbajdsjan, Mongolia, ytterligere tre sentralasiater (Usbekistan, Tadsjikistan og gassrepublikken Turkmenistan), Pakistan, Vietnam og Sri Lanka, og i Latin-Amerika, en heftig kontingent med Chile, Cuba, Ecuador, Peru, Uruguay, Bolivia og Venezuela.

I mellomtiden vil rollen til BRICS’s New Development Bank (NDB) så vel som den Kina-ledede Asia Infrastructure Investment Bank (AIIB) bli styrket – koordinere infrastrukturlån over hele spekteret, ettersom BRICS+ i økende grad vil unngå diktater pålagt av det USA-dominerte IMF og Verdensbanken.

Alt det ovennevnte skisserer knapt bredden og dybden av de geopolitiske og geoøkonomiske omstillingene lenger nedover veien – som påvirker hver krik og krok av globale nettverk av handels- og forsyningskjeder. G7s besettelse med å isolere og/eller demme opp for de beste eurasiske spillerne er i ferd med å snu seg selv innenfor rammen av G20. Til slutt er det G7 som kan isoleres av BRICS+ uimotståelige kraft.