oss 100 kroner!
Vi har vel alle lest oppslag i aviser hvor turgåere og/eller deres hunder har følt seg truet av kyr eller er blitt skada av dyr som er på beite. Hvem har ansvar for å lære opp folk som ikke veit hvordan de skal oppføre seg rundt beitedyr.
Av Romy Rohmann.
Vi har tidligere skrevet om dette;
I dagens samfunn er de fleste i Norge frakopla primærnæringa, og mange av de som bruker eller har etablert seg med hytter i utmarka har ikke noe forhold til beitedyra som er der eller hvordan te seg blant dem, noe som sjølsagt fort kan føre til konflikter. Det blir den lokale bonden og bruker av utmarka som må informere eller bære de kostnadene som kan oppstå.
Friluftsorganisasjoner og turlag etablerer turstier i utmark, noe som sjølsagt er helt lov ifølge Friluftsloven/Allemannsretten.
Det er lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet (friluftsloven) som regulerer allemannsretten, som gir oss rett til å ferdes fritt til fots og på ski, raste og overnatte, ri eller sykle på stier og veier, bade, padle, ro og bruke seilbåt, plukke bær, sopp og blomster og fiske fritt etter saltvannsfisk. Denne retten innebærer blant annet også at man ikke skal gå over innmark om sommeren, respektere ferdselsregler i frilufts- og naturvernområder, ikke forstyrre dyre- og fugleliv, ikke skade planteliv, ikke sette opp telt inntil hus eller hytte der det bor folk eller forstyrre husdyr på beite. I tillegg skal man alltid rydde opp etter seg og ta med søppel.
Det er begrensninger i hva man kan gjøre i områder som er fredet etter lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven). For fiske i vassdrag og innsjøer gjelder lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk mv. (lakse- og innlandsfiskloven). For ferdsel med kjøretøy, inkludert snøscooter, båt eller fly gjelder lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag (motorferdselloven). Båltenning er en del av allemannsretten, men i perioden 15. april til 15. september er dette forbudt, forbudet står i forskrift 17. desember 2015 nr. 1710 om brannforebygging § 3.
I denne loven står det også noe om begrensningene eller plikter kan man kanskje kalle det, man har dersom man ferdes i utmarka, utfordringa er at det sjelden er noen som verken informerer eller følger opp dersom trykket på utmarka blir for stort og ferdsel kommer i konflikt med dyreliv eller beitebruk.
Det er alltid interessant å lese hva som var lovens formål, da dette sier noe om intensjonen som lå til grunn den gang loven ble vedtatt.
§ 1.(Lovens formål)
Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes.
Denne loven står sterkt i Norge, så sterkt at Norge med vår Almenningsrett valgte å ikke stemme for å tilslutte seg FNs erklæring om Rettigheter for bønder, småbrukere og andre arbeidsfolk i bygder. Dette skreiv vi om på Steigan i mars 2020.
FN vedtok i november 2018 en erklæring: Rettigheter for bønder, småbrukere og andre arbeidsfolk i bygder og den slår fast i artikkel 5; tilgang til og bruk av naturressurser; «bønder og andre arbeidsfolk i bygder har rett til tilgang til og bærekraftig bruk av de naturressursene som finnes i deres samfunn og som er nødvendig å bruke for å få gode levevilkår ….»
Les: Småbrukerdagen en dag for refleksjon, også om veien framover!
Denne erklæringa har det vært jobba med å få vedtatt i over 20 år; organisasjonen LA VIA CAMPESINA har gått i front for å få vedtatt for denne erklæringa og jeg er stolt av at denne organisasjonen er en av NBS`s samarbeidsorganisasjoner.
Hvordan står det så til med denne retten som slås fast i Artikkel 5.1: at bønder og andre arbeidsfolk i bygder har rett til tilgang til og bærekraftig bruk av de naturressursene som finnes i deres samfunn og som er nødvendig å bruke for å få gode levevilkår?
Artikkel 5.1 forsetter med dette; «De har også rett til å delta i forvaltninga av disse ressursene.»
Vi dere i Artikkel 5.2 står det; «Stater skal sette i verk tiltak for å sikre at all bruk av naturressurser som bønder og andre arbeidsfolk på landsbygda gjennom tradisjon står for eller forvalter er i tråd med Artikkel 2» (Statlige plikter overfor bønder) – her vil jeg spesielt trekke fram artikkel 2.5 «Stater skal gjøre alle nødvendige tiltak for å sikre at ikke-statlige aktører som de har mulighet til å påvirke, som private og organisasjoner, transnasjonale selskap og andre forretningsforetak respekter og styrker rettighetene til bønder og andre arbeidsfolk i bygdene.»
En av utfordringene er ifølge mange bønder når turfolket har blitt en del av den organiserte turistnæringa og at det ikke er en og annen turgåer fra nærmiljøet som er ut på tur, plukker bær eller rusler på tur med bikkja, men store flokker med folk som i enkelte perioder går i kø for å oppleve noe de leste om i ei brosjyre på nærmeste hotell eller turistkontor.
Den kommersielle turistnæringa bruker allmenningsretten som en rett de har til både å bruke, tilrettelegge og tjene på vår felles natur. (En grunnrenteskatt hadde kanskje vært på sin plass 😉)
I liten skala er turistnæring sjølsagt noe bygdesamfunn kan tjene på, og ved et godt samarbeid mellom alle parter kan det være positivt for lokalsamfunnet som helhet. For å få dette til er det viktig at prosessen foregår på en åpen og demokratisk måte slik at alle berørte, og det vil nok være hele bygda, får delta i prosessen.
Ved et punkt går det over til å bli ei stor og viktig næring som verken bygda eller bygdefolk tjener noe på, men antakelig blir til et investeringsobjekt for sterkere krefter. Ofte er det en som har solgt noe av sin grunn, eller fått en lukrativ avtale med «noen» slik at andre føler seg overkjørt. Slike historier er det mange av og kan endre opp med å splitte lokalsamfunn og skape uvennskap og strid. Dette ser vi bla mye av i kraftutbyggingssaker, men det er ei anna historie.
Når det så blir invasjon av turfolk i bygda uten lokalkunnskap og erfaring med dyr eller kanskje manglende naturvett blir det utfordrende for de som har beiterett, eller andre folk som bruker naturen slik de i generasjoner har gjort.
Bønder og småbrukere kan fortelle de underligste historier, fra fremmedfolk i fjøset og piknik på tunet, som tror at enhver gård er en «besøksgård» – til redningsaksjoner av folk som ikke er kledd eller skodd for friluftsliv og bilhavari utafor kjørevei. Da blir det den nærmeste bonde eller småbruker som oppdrar, veileder og hjelper og i mange tilfelles sitter med skader som må repareres og sjølsagt merarbeid.
Utvalgte naturtyper som kystlynghei blir spesielt utsatt.
Regjeringa har vedtatt at kystlynghei har status som utvalgt naturtype etter naturmangfoldloven. Det åpne kystlandskapet har stort biologisk og kulturhistorisk verdi.
Kystlynghei som vi finner langs kysten fra Oslofjorden til Lofoten er en kulturbetinget naturtype. Den er blant de eldste kulturmarkene vi har og er avhengig av beiting og brenning for ikke å gro igjen. Vi har i dag registrert 25 kystlyngheier bare i Vest-Agder med status som utvalgt naturtype. Status som utvalgt naturtype betyr at alle samfunnssektorer må ta hensyn til disse verdiene.
Både Klima- og miljødepartementet og Landbruks- og matdepartementet har i flere år bevilget midler til skjøtsel og beiting av kystlynghei. For flere av kystlyngheiene er det utarbeidet skjøtselsplaner og det gis tilskudd til skjøtsel fra landbrukets Regionalt miljøprogram og fra tilskuddsordningen for trua arter og naturtyper. For å ta vare på denne utvalgte naturtypen er det avgjørende at jordbruksavtalen gir plass til å videreføre dette viktige arbeidet.
Miljødirektoratet skriver på sine sider:
Kystlynghei er en utvalgt naturtype, og er kategorisert som sterkt truet i Norsk rødliste for naturtyper.
Kystlynghei utgjør et vesentlig bidrag til flere økosystemtjenester langs kysten, slik som beiteområde for matproduksjon, biologisk mangfold, karbonlagring og rekreasjon. Kystlynghei er formet gjennom rydding av kratt og skog, og er betinget av langvarig hevd med beiting, lyngsviing, lyngslått eller en kombinasjon av disse.
https://www.miljodirektoratet.no/publikasjoner/2021/august-2021/beiting-i-kystlynghei/
Når bønder som skjøtter slike områder som er på rødlista for naturtyper, opplever køer av folk på turstier merka av friluftsorganisasjoner er det tydelig at informasjonen ikke når fram og samarbeidet ikke fungerer.
Til venstre, Kart fra Statsforvalteren over kystlynghei
Til høyre kart fra DNT på https://ut.no/kart#8.22/58.177/7.36
Som vi ser av disse kartene, er turstiene lagt både i viktige og svært viktige naturområder. Bønder i disse områdene kan fortelle om svært stor trafikk av turfolk, noe som både hindrer skjøtsel, skaper slitasje på sårbar natur og utfordringer både for fugl og beitedyr.
Her burde det antakelig vært lagt begrensninger på retten til ferdsel i perioder for å verne sårbar natur. Det kan gjøres, men det oppleves tydeligvis uklart hvilken instans som har dette ansvaret.
Vi har nylig fått en høyesterettsdom som slår fast at kommunen er part i slike saker. Kommunen har ansvar for å f.eks utarbeide lokal forskrift som i saken (Kjelleskogen, Nordreisa kommune) når det oppstår konflikt.
Advokat Jacob T Nødseth har ført denne saken for bøndene i Nordreisa og var til stede på Utmarkskonferansen og hadde et innlegg om dette, Konflikter om allemannsretten – kven er partar?
Men om kommunen har denne kompetansen er ei anna skål.
