oss 100 kroner!
Kampen for nasjonal kontroll over strømmen, har vært et stridsspørsmål i norsk politikk i over 100 år. Det begynte med vannkrafta – som på slutten av 1800-tallet i hovedsak var eid av utlendinger.
Av Jan Christensen.
Kraft ble sett på som utnyttelse av en naturressurs til folkets beste.
Gjennom nasjonalt eierskap skulle det norske folk sikres rimelige og forutsigbare kraftpriser. Stortinget vedtok konsesjonslovene i årene etter at Norge løsrev seg fra Sverige. Det ble vanskeligere for private å kjøpe opp vannkraftsressurser. Offentlig eierskap og hjemfallsrett ble stadfestet.
Betydningen ser vi ikke minst i dag: Stat, fylker eller kommuner har styringsretten eier over 93% av vår strømproduksjon. Private som har konsesjon til å drive større vannkraftverk, må etter noen generasjoner overdra eierskapet til staten.
Dette var solskinnshistorien.
I dag er situasjonen endret.
Ikke minst på grunn av Energiloven fra 1990, og vår tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen.
Strøm er omdannet til en vare som kan omsettes fritt til høystbydende.
Hele Europa er et marked, bare transportkapasiteten setter fysiske begrensninger.
Med de siste utenlandskablene til Tyskland og England, kan over halvparten av norsk strømproduksjon eksporteres.
Dette merkes både på fyllingsgrad i vannmagasinene, og på strømprisene her hjemme – som blir «europeiske».
Det gambles på å selge mer, det vil si ytterligere tappe vannmagasinene og håpe på mye regn.
Det gambles på hvor mye folk og næringsliv tåler av økte strømpriser.
I all denne gamblingen har noen blitt ufattelig rike.
De fleste har blitt tapere.
Jeg våger påstanden: For hver milliard som det offentlige tjener på økte strømpriser, kan en like stor milliard havne i private lommer.
Selv om det offentlige eier mesteparten av vannkraftverkene her til lands, er det verdt å merke seg:
- At om lag 10 terrawatt-timer (TWH) av en årlig gjennomsnittsproduksjon på 140 terrawatt-timer, er eid av private. Nordmenn såvel som utlendinger.
Dette er såkalte «småkraftverk» med en kapasitet på under 10 megawatt (MW), det vil si under 10.000 kilowatt (KW).
Om et sånt kraftverk kunne kjøres med full produksjonskapasitet hele året, ville det gitt nok strøm til rundt 5.000 husstander. Småkraftverkene trenger konsesjon, men kan være i evig privat eie.
- At inntil 1/3 av aksjene i offentlige kraftverk, kan eies av private/utenlandske interesser. Disse eierne er uten reell makt, men kan allikevel øve stor innflytelse.
- At det for vindturbiner ikke er noe hjemfallsrett, men at vindturbin-anlegg med en kapasitet på over 1.000 KW krever konsesjon.
Private interesser, de fleste utenlandske, eier i dag rundt 2/3 av vår vindturbinkapasitet. 1/3 eies av det offentlige.
Totalt produserer vindturbinene her til lands årlig rundt 15 terrawatt-timer strøm.
Mens Venstre i tidligere tider var pådriver for nasjonal kontroll over vår strømproduksjon, er dagens Venstre pådriver for at ACER og EU skal bestemme.
Skilnaden mellom de største partiene har de siste årene også blitt mer utvisket. Høyre har alltid ønsket mest mulig privat eierskap, ofte med FrP på slep. Arbeiderpartiet har holdt igjen, men bare til en viss grad.
Et eksempel her er Energiloven av 1990 som liberaliserte norsk energiomsetning og som endret strømmens karakter fra å være rimelig infrastruktur til et forretningsområde for kjøp, salg og spekulasjon. Muliggjort gjennom Nordpool, private strømselskaper, eksportkabler – og politikere uten vilje til langsiktig tenking.
Senterpartiets Reitan i den daværende Syse-regjeringa var lovens fødselshjelper. Til tross for at både Arbeiderpartiet og SV opprinnelig ønsket sterkere politisk styring med strømmen, stemte de – sammen med resten av Stortinget – for den nye Energiloven.
At private – innenlandske og utenlandske – kan eie over 40% av norsk strømproduksjon er et resultat av markedsliberalismen som har feid over vårt land siden 90-åra. Hadde Høyre fått som ønsket, ville trolig både konsesjonslover og hjemfallsrett vært opphevet. Da ville det vært fritt fram for pengesterke private interesser å kjøpe opp våre kraftverk. Muligens vil det også uansett gå denne veien – om EU/EØS klarer å ta ytterligere kvelertak på vår nasjonale strømstyring, og så lenge våre store kraftselskaper ledes av «profesjonelle» uten grasrotkontakt.
Høytlønna kraftlobbyister som sprer falske profetier i de folkevalgtes korridorer, må heller ikke undervurderes.
I dag brukes nesten halvparten av det offentliges strøminntekter i form av skatter og avgifter, på såkalt midlertidig strømsubsidering. Det har vi råd til. Egentlig burde vi hatt råd til enda mere.
Men tenk:
Hvordan ville det vært om hele vår strømforsyning hadde vært privatisert?
Om staten knapt hadde hatt inntekter av strømproduksjonen?
Hvor «generøse» ville da dagens ordninger vært?
Ville staten hatt råd til almene støtteordninger?
Ville private krafteiere, innenlandske som utenlandske, satt ned prisene?
