oss 100 kroner!
Konsensusen for krig ser ut til å svekkes i USA.
Av Thomas Fazi.
Selv mens «kamikaze»-droner regner ned over Kyiv, skifter stemningen over Ukraina i USA. Mellom mai og september falt andelen amerikanere som er ekstremt eller veldig bekymret for et ukrainsk nederlag fra 55% til 38%. Blant republikanere og republikansk-orienterte uavhengige sier 32% at USA gir for mye støtte til krigen – opp fra 9% i mars.
Men splittelser dukker også opp innen det amerikanske etablissementet. Listen over høyprofilerte medier og politiske figurer som begynner å stille spørsmål ved klokskapen i den amerikanske strategien i konflikten, blir lengre for hver dag som går.
Hvorfor fortsetter den amerikanske administrasjonen å pøse titalls milliarder inn i en krig som herjer Ukraina og forårsaker tusenvis av dødsfall (og utløser massiv utilsiktet skade globalt) når amerikanske embetsrepresentanter ifølge Washington Post «privat sier at hverken Russland eller Ukraina er i stand til å vinne krigen direkte»? Hvis ja, hvorfor forlenger USA blodsutgytelsen og ødeleggelsen, og lover å støtte Ukraina «så lenge det tar», i stedet for å jobbe mot en diplomatisk løsning som, med unntak av atomkrig, uansett er det eneste mulige utfallet? Galskapen i denne politikken har blitt enda tydeligere de siste ukene, ettersom kampene på begge sider har fortsatt å eskalere farlig – med Biden selv som advarer om den svært reelle muligheten for et kjernefysisk «Armageddon».
Som Josh Hammer skrev i Newsweek, er tiden inne for USA til å forlate sin altfor forenklede posisjon med å støtte Zelenskys drøm om å gjenerobre «hver kvadratcentimeter territorium i Donbass og Krim fra sin atombevæpnede motstander, tilsynelatende uansett hva det koster for den amerikanske skattebetaleren». På dette stadiet i konflikten, bemerker Hammer, er det ikke i USAs interesse å støtte alle Ukrainas urealistiske territoriale krav. Snarere enn semi-permanent krig og destabilisering, er det behov for «de-eskalering, avspenning og fred». Mike Mullen, formann for Joint Chiefs of Staff for George W. Bush og Barack Obama, sa det enda mer rett ut:
«Som det er typisk i enhver krig, må den ta slutt, og vanligvis er det forhandlinger knyttet til det. Jo før jo bedre, etter min mening.
Men dette betyr selvfølgelig å konfrontere Zelenskys eneveldige holdning – som inkluderer å nekte å komme til forhandlingsbordet før Putin er fjernet fra makten, fortsette å kreve Ukrainas umiddelbare tiltredelse til NATO, og å nekte å inngå kompromisser om de nylig annekterte regionene Luhansk og Donetsk, eller til og med på Krim. Interessant nok ble de samme bekymringene til og med uttrykt av David E. Sanger, Washington-korrespondent for den tradisjonelt krigsvennlige New York Times, som skrev:
«Ingen i [Biden]-administrasjonen ønsker å foreslå, offentlig eller privat, at regjeringen til president Volodymyr Zelensky burde unngå å jage russiske tropper ut av hvert hjørne av Ukraina, tilbake til grensene som eksisterte den 23. februar, dagen før invasjonen begynte. Men bak lukkede dører, sier noen vestlige diplomater og militære tjenestemenn, er det akkurat den samtalen som kanskje må skje.»
En mulig løsning i denne forstand ble artikulert av Elon Musk – selv et medlem av det amerikanske etablissementet, om enn eksentrisk – i en enormt kontroversiell tweet der han tilbød sin ide om en fredsavtale, som innebar å gjennomføre folkeavstemninger om annektering under FNs tilsyn i russisk-okkuperte områder; anerkjenne russisk suverenitet over annekterte Krim; og gi Ukraina nøytral status.
Musks forslag er et ekko av fredsplanen som Henry Kissinger la fram tidligere i sommer. Kissinger advarte om at hvis forhandlingene ikke startet opp igjen innen utgangen av juli, så risikerte vi «omveltninger og spenninger som ikke lett vil bli overvunnet» – slik som de som nå har blitt realisert.
Flere militæranalytikere er enige om at konflikten har nådd et stadium der situasjonen lett kan spinne ut av kontroll, uavhengig av hva den politiske eller til og med militære ledelsen i de to landene måtte ønske. De peker på det faktum at under den cubanske missilkrisen i 1962, ble atomkrig unngått ikke bare på grunn av dyktig diplomati, men også, og kanskje enda viktigere, på grunn av ren flaks – for eksempel da en sovjetisk ubåtkaptein, som trodde krigen hadde begynt, bestemte seg for å skyte sin atomtorpedo mot amerikanske skip, men ble overbevist om noe annet av en medoffiser; eller da amerikanske styrker i Okinawa fikk en feilaktig ordre om å avfyre 32 atomraketter mot russiske mål, igjen bare stoppet av en snarrådig kaptein.
Lærdommen fra den eneste kjernefysiske konfrontasjonen verden noensinne har kjent er derfor klar: jo lenger spenningen varer, jo større er risikoen for ulykker og feilberegninger. Derav behovet for de-eskalering. Som David Ignatius observerte i Washington Post:
«Ledere må nå tenke med samme kombinasjon av tøffhet og kreativitet som president John F. Kennedy viste under den cubanske missilkrisen i 1962. Det betyr å trekke en fast linje – Kennedy vaklet aldri på kravet om at sovjetiske missiler skulle fjernes fra Cuba – men det betyr også å lete etter måter å de-eskalere på».
Ignatius fremhevet også en ubehagelig sannhet: at benektingen av å engasjere seg i noen diplomatisk prosess så langt har kommet fra Ukraina, og enda mer fra USA (og Storbritannia) – ikke Russland. Tvert imot minnet Ignatius om at «Russland hadde vært forberedt på en ‘fredelig løsning’ i forhandlingene som Tyrkia meglet frem i Istanbul i slutten av mars, men at Ukraina og Vesten hadde steilet». Så, i april, ifølge flere amerikanske tjenestemenn, hadde Russland og Ukraina blitt enige om en foreløpig avtale for å avslutte krigen – bare for at Boris Johnson skulle fly til Kyiv for å få slutt på forhandlingene, ifølge ukrainske pro-vestlige kilder. Dette reiser flere spørsmål: Hvorfor ønsket vestlige ledere å stoppe Kiev fra å signere en tilsynelatende god avtale med Moskva? Og hvor mange liv kunne vært reddet, på begge sider, hvis fredssamtalene ikke hadde blitt avsporet?
Når det er sagt, tolker Ignatius, sammen med andre, Bidens nylige «Armageddon»-tale som et signal om at presidenten endelig kan dreie seg mot behovet for en diplomatisk løsning. Det faktum at Biden ikke har utelukket muligheten for å møte Putin på neste måneds G20-møte på Bali – et alternativ han ikke var villig til å vurdere før nylig – indikerer også en potensiell strategiendring på vegne av den amerikanske administrasjonen.
Men hvis dette er tilfelle, vil mye avhenge av Bidens evne til å stå opp mot de mektige kreftene i det amerikanske militærindustrielle komplekset som presser på for videreføring og eskalering av krigen (som Kennedy måtte gjøre under den kubanske missilkrisen. Noen antyder til og med at de stadig mer skamløse angrepene mot Russland – den nylige bombingen av broen som forbinder fastlands-Russland med Krim, sannsynligvis utført av Ukrainas sikkerhetstjeneste SBU – for eksempel – kan være forsøk fra USAs pro-krigsfraksjon på å eskalere konflikten.
Tross alt, hvor realistisk er det, som den tidligere kongressmannen Ron Paul spør, å anta at den ukrainske regjeringen og etterretningstjenestene var i stand til å utføre disse operasjonene bak USAs rygg? Dette etterlater et par muligheter: enten er Biden-administrasjonen fullt ut med på disse handlingene, og støtter eskaleringen; eller det er elementer som aktivt jobber mot administrasjonen for å avspore enhver diplomatisk løsning – det ville absolutt ikke være første gang deler av den amerikanske etterretningen hadde blitt lovløs. Selvfølgelig er det også den tredje muligheten: USA har helt mistet kontrollen over ukrainerne, som nå driver terrorvirksomhet bak USAs rygg; det ville ikke være første gang det hadde skjedd heller, hvis vi for eksempel skulle vurdere USAs rolle i al-Qaidas fødsel.
Alle tre utsiktene er like skremmende. Uansett svekkes pro-krigskonsensusen, og det representerer en mulighet. Nå er det på tide at alle som tror på en diplomatisk løsning på konflikten snakker ut – og legger press på sine ledere for å stoppe galskapen.
Will America end Zelenskyy’s dream?
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
