Analoge stereotyper

0
Analoge stereotyper

Tankefeilen som får gamle anti-imperialister til å støtte imperialistisk krig

Av Pål Steigan.

Analogier kan være svært nyttige redskaper både i poltikk og vitenskap. De hjelper oss med å overføre erfaringer fra en situasjon til en annen, noe som er en forutsetning for å utvikle vår forståelse av verden. Men analogier kan være farlige venner, og de kan i verste fall føre oss fullstendig på avveier.

Det at en situasjon likner på en annen, er ikke tilstrekkelig til å si at de er identiske, eller at det kan trekkes noen slutninger av det. En analogi er en illustrasjon, den kan hjelpe oss til å forstå, men den har ingen egen forklaringskraft. Analogiene kan vise seg å være falske, og vi ender opp på steder vi helst ikke vil være.

Dette er enda mer sant i en verden der det finnes klasser og klassekamp, imperialistiske makter og økonomiske og politiske krefter som har all interesse i verden av at vi skal føres på villspor. PR-byråer, underholdningsindustri, etterretningsorganisasjoner, systemlojale medier og propagandabyråer jobber 24/7 for at vi nettopp skal gå i baret og tro på analogier som ikke er analoge, men bare ser ut til å være det.

Dette har dessverre vist seg å være tilfelle i epoken etter Sovjetunionens fall. Da har USA med hele sitt etterretnings- og propagandamaskineri jobbet døgnet rundt med å få folk til å tro at det som i virkeligheten er deres imperialistiske interesser, bare er sunn fornuft, kamp for frihet og demokrati, mangfold, nasjonal sjølråderett eller hva som måtte være de aktuelle trendene, de aktuelle ordene som trigger den ønskede responsen.

Vi så det i Balkan-krigene der vi fikk høre om «diktatoren» Milosevic og de albanske «frihetskjemperne» som ikke ønsket annet enn frihet og nasjonal uavhengighet. Det førte Norge inn i en krig der vi var med på å bombe Serbia til fordel for fascister og banditter og deres imperialistiske bakmenn. Milosevic ble utropt til «månedens Hitler» og situasjonen ble sammenliknet med kampen mot nazismen under annen verdenskrig.

Gave til leserne: Hefte om Balkankrigen (2000)

Så kom «krigen mot terror» som spilte på liknende følelser, og etter tur var det Saddam Hussein, Muammar Gaddafi og Bashar al-Assad som fikk lov til å spille rollen som «månedens Hitler». Det hele var regissert av folk som var smartere enn Josef Goebbels, og hadde evnen til å snu fredelige folk til hysteriske krigsforkjempere eller få pasifistiske prester til å kreve bombing NÅ!

Les: Kritiske situasjoner og ukritiske medier – fortellingene som dreper

Det angivelig fredelige Norge har vært med på nesten alle disse krigene, og jamnt over har mye av det man vanligvis, og i brei forstand, kaller venstresida enten støttet disse krigene eller godtatt dem. Få så det bitre paradokset i at den Jens Stoltenberg som talte mot rasismen og for toleranse i «rosetoget» etter 22. juli, akkurat samtidig var ansvarlig for at Norge bombet Afrikas mest velstående og velfungerende land tilbake til «steinalderen».

Norges ulovlige kriger

Å få folk til å godta begreper og tilsynelatende analogier som dekker over de virkelige interessene, har vært og er et hovedgrep for å mobilisere massene bak kriger som er i strid med deres egne grunnleggende interesser.

Les: Metaforene vi tenker med – fortellerkunsten avgjørende for psykologisk krigføring

Det samme ser vi i forbindelse med krigen i Ukraina.

Der opplever vi at gamle ledere og kadre fra den revolusjonære bevegelsen i Norge, den bevegelsen jeg sjøl har brukt store deler av livet på å bygge opp, nå uten forbehold stiller seg bak USAs og NATOs framstilling av krigens karakter og til og med gjør seg til talsmenn for «mer våpen til Ukraina», slik den eminente historikeren Lars Borgersrud nylig gjorde i en artikkel der han nettopp brukte analogier, eller «analogier» for å begrunne dette ekstreme standpunktet.

Den sørgelige faneflukten fra anti-imperialist til krigspropagandist

Borgersrud skriver:

«Jeg støtter Ukraina akkurat som Tsjekkoslovakia i 1968 og vietnameserne under Vietnam-krigen. Det er nærmest på refleks som marxist å støtte et land som blir angrepet av en stormakt.»

Historikeren gjør ikke en gang noe forsøk på å dokumentere at dette er gyldige analogier. Publikummet hans trenger det ikke. De reagerer dessverre på refleks.

Men det er ingenting som tilsier at dette er gyldige analogier. Det er altfor mye som skiller dem både faktisk og historisk. Andre Rødt-veteraner som Torstein Dahle, Jørn Magdahl og Erik Ness gjør akkurat det samme. Noen av dem har også vist på samme måte til Afghanistan og Polen.

Men dette holder ikke som bevis eller argument på noen måte. Det er bare retorikk.

Den som ikke har undersøkt ei sak, har ingen rett til å prate

Dette er mine gamle partifeller i AKP, og jeg føler som Obstfelder at «Jeg er vist kommet paa en feil klode!/ Her er saa underligt…» Gamle kommunister sier det samme som amerikanske neocons. Hvordan kom vi dit?

Jeg må spole tilbake. Mitt første møte med filosofi var da jeg som guttunge leste kapittelet om Heraklit i Filosofiens historie av Arne Næss. Jeg ble svært fascinert av Heraklits tilsynelatende paradoks: «Man kan ikke stige ned i samme elv to ganger.» Det ble et nyttig møte med dialektikken, men jeg kom ikke videre før jeg fire år seinere leste «Teser om Feuerbach» av Marx, der han skriver:

«Spørsmålet om den menneskelige tenkninga er objektivt sann – er ikke et teoretisk, men et praktisk spørsmål. I praksis må mennesket bevise sannheten, dvs. virkeligheten og makta, det dennesidige i tenkninga si.»

Endelig: der var dialektikken forent med materialismen.

Seinere ble det forsterket da jeg leste Maos «Om praksis» og hans artikkel «Bekjemp bokdyrkelsen», der han sier at «den som ikke har undersøkt en sak, har ingen rett til å prate».

«Dersom du ikke har trengt inn i et problem, i dets nåværende fakta og i dets forutgående historie og ikke vet noe om det vesentlige i det, vil alt du sier om det, utvilsomt bli tull. Tullprat løser som alle vet, ingen problemer,…»

Venstresida i Norge har ikke brydd seg om Ukraina siden 2014. Nesten femti uskyldige, russisktalende mennesker ble massakrert av nazister i Fagforeningenes hus i Odessa uten at noen av de som nå uttaler seg så friskt og skråsikkert, leet på et øyelokk, enn si protesterte. Ingen av dem protesterte mot Kievregimets «anti-terrorkrig» mot de russisktalende i de sjøloppnevnte folkerepublikkene Donetsk og Luhansk. Ja, Lars Borgersrud finner ikke en gang plass i sitt opus på 47.000 tegn til å nevne dette i dag, enda det er helt vesentlig for å forstå hvordan situasjonen i Ukraina har kunnet bli slik den er blitt. Det var mulig allerede i 2014 å se at dette kunne utvikle seg i retning av en europeisk storkrig. Vi vet at det var mulig, siden vi advarte mot det sjøl. Men venstresida ga, unnskyld min fransk, blankt faen, akkurat som resten av det politiske Norge.

15. april 2014: Det er ennå mulig å hindre krigen

De foretrekker å leke seg med ugyldige analogier og prate tull, for å bruke Maos lite ærbødige ord.

Hva gjør man da?

Når ikke kjappe henvisninger til «hva vi gjorde eller mente» i 1968, 1979 eller 1982 ikke duger, hva må vi gjøre da?

La meg igjen sitere de uærbødige ordene til Mao:

«Har du et problem du ikke kan løse? Nåvel, gå ned og undersøk de nåværende fakta og dets forhistorie! Når du har undersøkt problemet grundig, vil du vite hvordan det skal løses. Man kommer alltid fram til slutninger etter en undersøkelse, og ikke før. Bare en dumskalle bryr hjernen sin alene eller sammen med en gruppe for å »finne en løsning» eller få »fram en ide» uten først å ha foretatt noen undersøkelser.»

(Nå skal det innrømmes at den gamle Formannen ikke alltid levde som han lærte, men det får være til en annen gang.)

Det er fullstendig mulig å finne ut av hvordan de ulike kapitalistiske og imperialistiske aktørene har opptrådt i Ukraina helt fra slutten av andre verdenskrig. Og det er enorme mengder tilgjengelige data som viser at denne krigen ikke oppsto fra ingenting 24. februar 2022.

På steigan.no har vi siden tidlig i 2014 publisert noe over 1000 artikler der Ukraina er tema. Disse artiklene er dokumentert med over 15.000 kilder, hvorav de fleste er provestlige.

Ja, det har vært et fordømt hardt arbeid. Undersøkelser er krevende, hvis de skal gjøres ordentlig, men det har gitt oss en nokså solid plattform når vi i dag trekker de slutningene vi gjør:

Denne krigen er en krig som føres av Vesten med USA i spissen for å ødelegge Russland og bruke Ukraina som slaktoffer og kanonføde. Vi har fra første øyeblikk slått fast at denne krigen vil vi ikke støtte, men kjempe for en fredsløsning snarest mulig. For ellers kan denne krigen utarte til et kjernefysisk ragnarok.

Nasjonalismen er ingen enkel venn

De nevnte Rødt-veteranene har lagd seg en enkel sjablong: nasjonal kamp = progressiv. Og så legger de den sjablongen der det passer dem, og tar stilling uten å analysere det enkelte tilfellet konkret. Det må føre galt av sted.

Nasjonalismen kan spille en progressiv rolle og den kan spille en reaksjonær rolle, det kommer helt an på de historiske forholdene og på forholdet til klassekampen og imperialismen. Nasjonalismen spilte stort sett en progressiv rolle i fasen med kapitalismens gjennombrudd, da etableringa av nasjonalstatene bidro til sosial utvikling og framgang for arbeiderklassen og andre lavere klasser. Men sjøl da kunne nasjonale frigjøringsbevegelser som spilte en progressiv rolle i en fase og under et perspektiv, godt spille en reaksjonær rolle i et annet perspektiv.

Og det finnes nasjonalisme som nesten alltid har spilt en reaksjonær rolle. Det kommer av at de nasjonale bevegelsene i slike tilfeller har stilt seg til disposisjon for imperialismen og blitt et redskap for den. Det så vi i Ukraina under annen verdenskrig da ukrainske ultranasjonalister ble ivrige redskaper for nazi-Tyskland i krigen mot Sovjetunionen, og vi ser det igjen i dag hvordan den ukrainske nasjonalismen for det første er sterkt infisert av nazisme, fascisme og rasisme, og for det andre hvordan den nå er det sentrale verktøyet til USA i krigen mot Russland.

Treverdenerteorien

En av de store ideologiske kampene i den internasjonale ml-bevegelsen handlet om «Mao Zedongs teori om tre verdener». Dette splittet partier. Dette ble brukt som et av argumentene i bruddet mellom Albania og Kina. Treverdenteorien er sentral i en lang rekke AKP-dokumenter og det er skrevet en hel bråte artikler og programmer fra vår side om denne teorien.

Treverdenteorien ble lansert av Deng Xiaoping i hans tale til FNs generalforsamling i 1974.

Han sa blant annet:

«Å dømme ut fra endringene i internasjonale relasjoner, består verden i dag av tre deler, eller tre verdener, som både henger sammen og er i motsetning til hverandre. USA og Sovjetunionen utgjør den første verden. Utviklingslandene i Asia, Afrika, Latin-Amerika og andre regioner utgjør den tredje verden. De utviklede landene mellom de to utgjør den andre verden.»

Denne tredelinga av verden ble lagt fram av Mao i en samtale med Kenneth Kaunda fra Kenya et par måneder tidligere. Som vanlig ble det ikke publisert mer enn noen korte setninger fra Mao, så den som ville ha utdypinger og begrunnelser måtte gå til lederartikler i Folkets Dagblad, til den nevnte talen til Deng og diverse sekundærlitteratur.

Treverdenteorien ble studert veldig grundig i AKP(m-l), og vi lagde vår egen versjon av den. De som var for den, utropte den til en teori for den revolusjonære kampen i vår tid, mens de som var mot den så på den som et forræderi mot klassekampen eller en plattform for å samarbeide med reaksjonære regimer.

En del folk i den vestlige ml-bevegelsen valgte å tolke denne «teorien» som et uttrykk for at Sovjetunionen da var hovedfienden og at det derfor var akseptabelt å samarbeide med USA direkte eller indirekte.

Jeg polemiserte alltid mot en slik utlegning, men den var der, og det virker som om det er slik en del folk i Rødt tenker den dag i dag.

Problemet med treverdenerteorien er at den ikke var noen teori. Helt nøkternt vil jeg si at den delvis var en analyse, og delvis var en overbygning over en bestemt politikk fra Folkerepublikken Kinas side. Dette var i en periode da Mao knapt kunne ytre at det snart ville bli regn, før det ble kanonisert og utropt til teori.

Maos korte replikker til Kaunda fortjener ikke betegnelsen teori. Det han kom med var en kort beskrivelse av en politikk som Folkerepublikken førte, men noen teori var det ikke. Det han sa var et uttrykk for at Kina ville stå sammen med land i den tredje verden mot supermaktene USA og Sovjet, og at Kina ville prøve å spille på motsetningene mellom supermaktene og de mindre imperialistiske maktene i Europa og Japan.

Få trollsplinten ut av øynene og se verden slik den virkelig er

I eventyret om Snødronningen skriver H. C. Andersen om splintene fra trollspeilet til Snødronningen som satte seg i øynene til folk, og fikk dem til å se verden slik hun ønsket. For å komme tilbake til virkeligheten er det nødvendig å få trollsplinten ut av øynene, slik at vi kan se verden slik den virkelig er, og forene oss med våre virkelige venner i kamp mot våre virkelige fiender. Man må altså frigjøre seg fra de lettvinte analogienes forførerisk letthet, og begynne å gjøre seriøst arbeid med å forstå den farligste situasjonen i menneskehetens historie.

Tidspunktet for å begynne er i går.

Forrige artikkelNew York Times: Inflasjonen ryster Europa – lederne vakler
Neste artikkelKryssord 5 på steigan.no
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).