oss 100 kroner!
Av Gilbert Doctorow. 5. september 2022.
Storbritannia og Commonwealth kan sørge over dronning Elizabeth IIs død. Jeg er også i sorg, men av en helt annen grunn: samlingen av Ukrainas forsvarskontaktgruppe i Ramstein-flybasen i Tyskland 4. september 2022 stokket om på kortene i den vestlige militære og økonomiske bistanden til Ukraina, og skaffet bidrag til det pågående hellige korstoget mot Russland fra enda flere nasjoner og legger til nye, enda mer avanserte presisjonsvåpen til blandingen av leveranser til Kiev.
Det var en åpen invitasjon til Kreml for å eskalere etter tur, det samme var prøveskytingen samme dag av en ny interkontinental rakett, Minuteman III, fra Vandenberg flybase i California og det uanmeldte besøket til Kiev i går av ikke bare utenriksministeren. Antony Blinken, som ble omtalt i vestlige medieer, men også andre topptjenestemenn i Biden-administrasjonen. Det mest beryktede medlemmet av denne delegasjonen var uten tvil Blinkens stedfortreder, Victoria Nuland, som ledet kuppet i februar 2014 som brakte til makta det Russland-hatende regimet som Zelensky nå leder.
Vil Russland svelge agnet?
Russerne kan bli tvunget til å sluke agnet på grunn av militæraksjonen på bakken. Som det nå blir klart, har de nettopp lidd noen tap i svært tunge bakke- og artillerikamper de siste dagene rundt Kharkov. De ukrainske gevinstene ble tilrettelagt av de avanserte våpnene som nylig kom fra NATO-land, av målrettingsdataene de mottar fra USA, og fra taktisk veiledning bak scenen fra NATO-offiserer. Med «sluke agnet» mener jeg at russerne kan eskalere til full krig mot Ukraina. Dette spørsmålet var framtredende i gårsdagens (5. september) store nyhets- og politiske talkshow-programmer på russisk stats-tv. Jeg vil gå nærmere inn på disse sakene nedenfor.
Dessverre tvinger alt det foregående meg også til å gå tilbake til den kritikken jeg publiserte for et par uker siden om det siste essayet i Foreign Affairs magazine av John Mearsheimer. Hans overordnede budskap om farene ved å snuble inn i en atomkrig er bedre underbygget av den siste utviklinga, sjøl om jeg tror at Mearsheimer ikke klarte å identifisere de flere påfølgende trinnene som ligger foran oss før vi befinner oss i en slik krig. Mearsheimer forenklet russiske alternativer for å håndtere tilbakeslag på bakken. Dette vil også være et sentralt tema i min framstilling nedenfor.
Til slutt vil jeg i dette essayet rette oppmerksomheten mot den andre dimensjonen av den pågående konfrontasjonen mellom Russland og hele det kollektive vesten: den økonomiske krigen som føres mot den russiske føderasjonen via sanksjoner, som nå er langt flere enn de som er rettet mot noe annet land på jorden. Denne krigen, vil jeg hevde, går bra for russerne. Enda viktigere for oss alle, er det det eneste området der Europas folk kan ha noe å si for å få slutt på den vanvittige politikken som føres av deres nasjonale regjeringer under direkte press fra Washington.
*****
Den ukrainske motoffensiven
I løpet av de siste ti dagene har vi vært vitne til starten på den ukrainske motoffensiven som ble innledet av så mye forventning i vestlige medier. Det ble spådd en reversering av russiske gevinster i krigen, noe som noe som skulle føre til stillstand eller det direkte nederlaget for Russland som Mearsheimer og noen andre analytikere i det amerikanske utenrikspolitiske miljøet fryktet ville utløse en atomreaksjon fra Kreml.
Fiaskoen på Kherson-fronten
Faktisk fikk den ukrainske motoffensiven en veldig dårlig start. Det åpnet i sør, i Kherson-regionen. Kherson, som hovedsakelig er russisktalende, var den første store ukrainske byen som falt til russerne, og den har strategisk betydning for å sikre russisk herredømme over Svartehavskysten. De første resultatene av de ukrainske angrepene der var imidlertid katastrofale for de ukrainske væpnede styrkene. Det var snart åpenbart at de hadde utplassert nye rekrutter som hadde liten eller ingen militær erfaring. Infanteriet angrep over åpent terreng hvor de lett ble ødelagt i stort antall av de russiske forsvarerne av Kherson. Jeg har hørt tallet på 5000 ukrainske ofre i Kherson-motoffensiven. Tydeligvis jublet russerne, sjøl om det var rapporter om at noen ukrainske reservister ble trukket tilbake fra fronten for omplassering andre steder.
Russerne ventet ikke angrepet i Kharkov
Det som fulgte var noe russerne tydeligvis ikke forventet, nemlig et godt forberedt og gjennomført angrep på deres posisjoner rundt den nordøstlige byen Kharkov, Ukrainas nest største by. Kharkov ble kort omgitt av russiske styrker ved starten av krigen, men ble stående i relativ fred da russerne refokuserte strategien sin på å ta Donbas og unngå større bykrigføring bortsett fra på ett sted, Mariupol. Nøyaktig hva den russiske spillplanen har vært ble nylig forklart i en bemerkelsesverdig artikkel publisert av en viss ‘Marinus’ i Marine Corps Gazette.
For et par dager siden plukket jeg opp følgende midt i samtalen fra paneldeltakere på Evening with Vladimir Solovyov: «ja, vi gjorde noen feil, men det er uunngåelig i en krig at det blir gjort feil.» Fra de siste nyhetene om det tilsynelatende tapet av Balakliya og omkringliggende landsbyer i utkanten av Kharkov, kan vi se at den ukrainske taktikken var nettopp de som Russland hadde brukt så effektivt mot dem fra dag én av den ‘spesielle militæroperasjonen’. nemlig en finte i en krigssone etterfulgt av et fullstendig angrep på en helt annen region. Selvsagt innebar «finten» rundt Kherson, hvis det var det den var, det kyniske offeret av tusenvis av unge og ikke så unge ukrainske fotsoldater. Men den resulterende avledninga forhindret russerne i å skaffe nok styrker til å forsvare sine posisjoner rundt Kharkov, som inkluderer den strategisk viktige byen Izyum.
Slaget om Izyum
Izyum ligger nær den russisk-ukrainske grensen sørøst for Kharkov og er en viktig logistisk base for ammunisjon og våpen som sendes videre for å støtte Donbas-operasjonen. Den siste informasjonen på russisk side ser ut til å være at russerne nå har sendt et stort antall reservister til dette området for å holde sine stillinger. De snakker også om intense artilleridueller. Vi kan godt anta at begge sider har opplevd store tap av menneskeliv. Foreløpig er utfallet uforutsigbart. I mellomtidan insisterer russiske krigskorrespondenter på bakken i Donetsk på at den russiske fremrykningen mot Slavyansk, i sentrum av den tidligere Donetsk-oblasten, fortsetter uten pause, noe som tyder på at angrepene på ammunisjonslagrene deres hevdet av ukrainerne ikke har vært helt effektive. Hvis Slavyansk blir tatt i løpet av de neste ukene, vil Russland raskt ta kontroll over hele Donbas-området.
Ramstein-møtet
I gårsdagens talkshow-program sa verten Vladimir Solovyov at dette siste fremstøtet i den ukrainske motoffensiven var fastsatt i tid til å falle sammen med møtet på Ramstein flybase i Tyskland av topptjenestemenn fra NATO og andre allierte under ledelse av gjesten fra USA, forsvarsminister Lloyd Austin. Hvis den ukrainske innsatsen sviktet i felten, ville ropet komme: vi må gi dem flere våpen og mer trening. Og hvis den ukrainske innsatsen i motoffensiven skulle lykkes, ville de som var til stede ved Ramstein høre nøyaktig den samme appellen om å hjelpe Kiev.
Selv om Evening with Solovyov, på lufta fra ca. 23.00 Moskva-tid, tilbød seerne noen få minutter med videoopptak fra åpningen av Ramstein-samlinga, ble langt mer fullstendig dekning gitt til russisk publikum noen timer tidligere av ettermiddagsnyhetene Sixty Minutes . Her ble nesten en halvtime på lufta gitt over til lange utdrag fra CNN og andre amerikanske og europeiske mainstream-TV-reportasjer om Ramstein. Programleder Yevgeni Popov leste den russiske oversettelsen av de forskjellige vestlige nyhetsbulletinene. Presentasjonen hans søkte tydeligvis å dramatisere trusselen og utløse noen alarmklokker.
På sin side gikk Vladimir Solovyov utover presentasjonen av trusselen fra USA og dets allierte til å analysere Russlands mulige respons. Han snakket lenge, og vi kan anta at det han sa hadde direkte godkjenning fra Kreml, fordi gjestene hans, som er lenger fjernet fra makten enn han er, stort sett bare fikk lov til å plapre, som f.eks. kritikken fra en paneldeltaker av en nylig pro-Ukrainsk, anti-Russland-artikkel i The New York Review of Books av Yale-professor Timothy Snyder, som ikke teller for noe i de store strategiske problemene Russland står overfor i dag.
Et nytt stadium i krigen
Så, hva hadde Solovyov å si? For det første at Ramstein markerte et nytt stadium i krigen, på grunn av den mer truende karakteren til våpensystemene som ble annonsert for levering, for eksempel missiler med en nøyaktighet på 1 til 2 meter når de ble avfyrt fra avstander på 20 eller 30 kilometer takket være deres GPS-guidet flyging, i motsetning til de laserstyrte missilene som er levert til Ukraina til nå. I samme kategori er det våpen designet for å ødelegge russernes radarsystemer som brukes til å dirigere artilleriild. For det andre at Ramstein markerte den videre utvidelsen av koalisjonen eller det hellige korstoget som førte krig mot Russland. For det tredje, at dette i realiteten ikke lenger er en stedfortrederkrig, men en virkelig direkte krig med NATO og bør forfølges med passende mobilisering av alle ressurser hjemme og i utlandet.
Solovyov sa at Russland burde hive av seg begrensninger og ødelegge den ukrainske infrastrukturen som brukes både sivilt og militært og som gjør det mulig å flytte vestlige våpen over hele landet til fronten. Jernbanesystemet, broene, elektrisitetsstasjoner bør alle bli rettferdige mål. Dessuten bør Kiev ikke lenger spares for missilangrep og ødeleggelse av departementene og presidentapparatet som er ansvarlige for krigføringa. Jeg legger merke til at disse ideene ble sendt på Solovyov-programmet for mer enn en måned siden, men så forsvant ut av syne mens russerne gjorde store framganger på bakken. De siste tilbakeslagene og de nye risikoene knyttet til den vestlige politikken ved Ramstein bringer dem til overflaten igjen.
Krav om tyngre innsats fra Russland
Solovyov argumenterte også for at Russland nå burde bruke sine egne mest avanserte våpen i Ukraina, våpen som har liknende egenskaper som det NATO leverer til den andre sida. Som et underpunkt bør Russland vurdere å nøytralisere på en eller annen måte GPS-navigasjonen for amerikanske våpen. Selvfølgelig, hvis dette betyr å ødelegge eller blinde de respektive amerikanske satellittene, ville det bety å krysse en velkjent amerikansk rød linje eller casus belli.
Deretter, under de nye omstendighetene, bør Russland forlate sin gå-det-alene-politikk og aktivt oppsøke komplementære våpensystemer fra tidligere land man tidligere ikke har villet trekke inn, som Iran og Nord-Korea. Innkjøpene fra begge har til nå vært minimale. I denne sakan fikk et par paneldeltakere med militær ekspertise forklare at begge disse landene har sofistikerte og velprøvde våpen som i stor grad kan hjelpe Russlands krigsinnsats. Iran har uslåelige droner som bærer heftige eksplosive ladninger og har bevist sin verdi i operasjoner som ikke kan nevnes på offentlig TV. Og Nord-Korea har svært effektive stridsvogner og svært bærbart feltartilleri som begge er fullt kompatible med russisk militær praksis, fordi designene var basert på kinesiske våpen, som igjen var kopier av Russlands egne. Disse våpnene har også vist sin verdi i hendene på ikke navngitte kjøpere i Midtøsten. Dessuten har Nord-Korea et stort lager av ammunisjon som er fullt kompatibel med russisk artilleri. Det ble også nevnt i forbifarten at i den grad Kiev har mobilisert i felten mange vestlige leiesoldater og hemmelige NATO-offiserer, bør Russland også rekruttere fra utlandet, som for eksempel hele brigader fra Nord-Korea tilgjengelig for utleie.
Globalisering av krigen
Hvis noen av disse ideene fra Solovyov virkelig blir satt ut i livet av Kreml, vil den nåværende konfrontasjonen i og over Ukraina virkelig bli globalisert, og vi har konturene av det som kan kalles tredje verdenskrig. Jeg bemerker imidlertid at bruken av atomvåpen, taktisk eller på annen måte, overhodet ikke figurerer i det settet med alternativer som det offisielle Moskva diskuterer i forhold til utfordringene de står overfor i sin Ukraina-operasjon. En slik mulighet ville bare oppstå dersom NATO-styrkene som sendes til EUs ‘frontlinjestater’ skulle vokse i antall flere ganger de som nå er utplassert og dersom de skulle se ut til å forberede seg på å invadere Russland.
*****
Krisa i Europa
Før Ramstein, før nyhetene om ukrainske suksesser på bakken i Kharkov-sektoren, hadde jeg planer om å skrive om en helt annen utvikling den siste uken som falt sammen med en annen kalender: slutten av sommerferien og tilbake til arbeidet til våre nasjonale myndigheter. Med tilbakekomsten vil våre presidenter og statsministre vi de endelig måtte ta tak i den kritiske tilstanden til de europeiske økonomiene, som står overfor de høyeste inflasjonsratene på flere tiår og ei energikrise forårsaket av sanksjonene mot russiske hydrokarboner. Spekulasjonene var store om hva de ville gjøre.
Jeg ble spesielt slått av flere artikler i 7. september-utgaven av The Financial Times og planla å kommentere dem.
I flere måneder nå har FT vært stemmen til nummer 10, Downing Street, i fortroppen til det vestlige korstoget for å knuse Russland. Redaksjonen deres har konsekvent støttet ethvert forslag om sanksjoner mot Russland, uansett hvor harmløse de er. Og likevel den 7. september stjal journalistene deres showet og sådde tvil om de grunnleggende forutsetningene deres sjefer hadde. En artikkel av Derek Brower i nyhetsbrevet «FT Energy Source» har den selvforklarende tittelen «Pristaksideen som kan forverre energikrisa.» Som vi så i dag, var Browers bekymring feilplassert: EU klarte ikke å bli enige om en pristakspolitikk. Denne forestillinga, som er fremmet fra USA av ingen ringere enn finansminister Janet Yellen, er i full strid med praksisen i det globale hydrokarbonmarkedet, noe til og med noen få EU-ledere forsto, og fratar initiativtakerne fra de baltiske statene deres håpet på konsensus.
En annen artikkel av den 7. september i FT, av Valentina Pop, Europe Express Editor, analyserte raskt og kompetent problemene europeiske beslutningstakere står overfor i deres forsøk på å lindre smerten for husholdninger og industri som de siste strøm- og oppvarmingsregningene ellers ville gi, gitt at de er flere ganger høyere enn for bare et år siden og er uoverkommelige for store deler av befolkningen. Pop identifiserte nøkkelspørsmålet slik: hvordan gi hjelp raskt til de mest trengende gitt de begrensningene og ressursene som er tilgjengelige for de ulike statlige byråkratiene: «Noen hovedsteder vil bruke mange måneder på å avgjøre hvilke husholdninger som trenger hjelp,» sier hun. Selvfølgelig vil det ikke finnes noen «mange måneder» med tålmodighet i den brede befolkningen.
Men den mest overraskende artikkelen i denne samlingen fra den 7. var i «Opinion Lex»-delen av avisa som nominelt handlet om hvordan russiske banker har klart seg i stormen som brøt ut da EU-sanksjonene mot deres industri først ble fastsatt kort tid etter starten av Russlands «spesielle militæroperasjon.» Faktisk har VTB og andre store russiske banker returnert til lønnsomhet til tross for det hele. Forfatteren kommer fram til at «sanksjoner biter mindre enn vestlige politikere håpet.» Ikke bare ble det ikke noe av den forventede bankkrisa, men rubelen er på en femårstopp og inflasjonen faller. Dessuten sies de offisielle russiske økonomiske dataene bak disse generaliseringene å være gode av uavhengige og pålitelige markedsobservatører. De viktigste konklusjonene ble spart til sist: «Russland har vist at det kan bære smerten av vestlige sanksjoner. Vest-Europa må tåle represalier like robuste, eller innrømme et historisk nederlag.» «Repressaliene» det er snakk om er fullstendig stans av russiske gassleveranser gjennom Nord Stream I inntil Europa opphever sine sanksjoner.
Det er interessant at selv kronikken av NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg publisert den 7. i FT inneholder følgende dystre advarsel: «Vi står overfor et vanskelig halvår, med trussel om energikutt, forstyrrelser og kanskje til og med sivil uro .» [min utheving]
Ja, her og der i Europa er det noen få smarte administratorer som finner lovende løsninger på den forestående krisa med energiregninger. I sin første dag i embetet kunngjorde Storbritannias nye statsminister Liz Truss en slik løsning: å umiddelbart fryse den maksimale energiregningen per husholdning på det nåværende nivået på 2500 pund per år og deretter snu og bli enige med kraftselskapene om et tilskudd for at de skal dekke tapene sine.
Dette er greit for å kvele mulig «sivil uro» i fødselen. Men spørsmålet gjenstår hvordan Storbritannia vil finansiere de anslåtte 150 milliarder pundene dette vil koste bare det første året. Hvis en lignende løsning ble godkjent i EU, ville de totale kostnadene helt sikkert nærme seg de 800 milliarder euro i bistand som ble lånt for å dekke tap som kan tilskrives Covid-pandemien for et år siden. Men mens Covid-hjelpen ble finansiert av kollektive lån fra EU, vil ingen slik solidaritet sannsynligvis håndtere energikrisen, gitt at Tyskland, Nederland og andre nordlige medlemsland motsetter seg at dette blir en generell praksis og vil legge ned veto. Den britiske løsninga, hvor smart den enn måtte være, vil neppe være tilgjengelig for mange land i EU på egen hånd gitt deres høye statsgjeld.
Så er det det andre spørsmålet om hva man skal gjøre for å hjelpe industrien. Unnlatelse av å gi industrien skikkelig lettelse vil resultere i bedriftsnedleggelser og voldsom arbeidsledighet, som til slutt også utløser politisk protest. Slike løsninger håndterer uansett ikke ringvirkningene av sterkt økte statlige låneopptak for å finansiere energisubsidiene, noe som i beste fall alltid reduserer tilgjengelig kapital til andre statlige tjenester og kapital tilgjengelig for privat næringsliv for investeringer og jobbskaping.
Disse ulike problemene med å håndtere energikrisa som Europa skapte for seg sjøl ved å innføre sanksjoner mot Russland kan godt være vanskelige og kan føre til spontane protester i en rekke europeiske land denne høsten.
Det er ingen antikrigsbevegelse på det gamle kontinentet å snakke om. Så populære protester over «varme eller spis»-dilemmaet som blir pålagt folket fra kanselliene uten noe som ligner på offentlig debatt, kan være redninga for oss alle hvis de får krigshissende politikere til å gå av.
©Gilbert Doctorow, 2022
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Gilbert Doctorow. Mellomtitlene er våre. – Red.
