oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
Jeg deltok i en paneldiskusjon på Protestfestivalen i Kristiansand 10. september 2022. De andre deltakerne var jurist og folkerettsekspert Cecilie Hellestveit og general og tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Mediepersonen John Færseth var invitert, men trakk seg av en eller annen grunn, og dermed sto vi igjen med et kompetent og interessant panel. Alt var duket for en spennende samtale, ikke minst på grunn av dyktig møteledelse av den tidligere NRK-mannen Tomm Kristiansen.
Og det ble det.
I omtalene på forhånd ble det stilt spørsmål som: Er Putin gal? Er Putin uforutsigbar? Etter at vi alle tre hadde svart et rungende nei på begge spørsmål, var det tid for å dykke djupere i materien.
Foreløpig ligger videoen fra diskusjonen bare på Facebook her.
Hvis den kommer på YouTube, skal vi dele den på steigan.no. Da vil vi også antakelig legge til noen egne kommentarer.
En fordel med å diskutere med folk som kan noen ting, er at man lærer noe nytt. Her vil jeg bare nevne en viktig ting som tidligere forsvarssjef Sverre Diesen sa under debatten, fritt sitert etter hukommelsen.
Det handlet om Tyskland, krigen i Syria og flyktningkrisa i 2015.
Diesen sa at Tyskland hadde blitt utsatt for et press, han sa ikke fra hvem, men vi kan anta USA, for å delta militært i krigen i Syria.
Angela Merkel ville ikke dette, sa Diesen, fordi hun var redd for en direkte militær konflikt med Russland, som da gjennomførte en omfattende krig mot terroristene i Syria.
Det Merkel tilbød som erstatning for militær deltakelse var å ta imot nærmest ubegrenset med flyktninger fra Syria.
Hennes «wir schaffen das» førte til over en million syriske flyktninger i Tyskland på kort tid.
Her avslutter jeg referansen til Diesen. Det videre er min refleksjon.
Flyktninger som våpen
Det Diesen viser med dette eksemplet er at flyktningkrisa var tett knyttet til angripernes strategi for Syria-krigen, og at flyktningene ble brukt som et handelskort i stormaktsspillet.
Den måten alliansen førte krigen mot Syria på (den pågår fortsatt) via jihadistiske terrorister var skreddersydd for å skape en flyktningkatastrofe. Boligområder, sjukehus, skoler og sivil infrastruktur ble ødelagt så landet skulle bli mest mulig ubeboelig. Millioner ble jaget ut av landet, dels for å tømme landet både for kompetanse og arbeidskraft og dels for å legge presse på Vest-Europa.
Og det ble naturligvis framstilt som Bashar al-Assads skyld, enda det var Gulfstatene og Vesten som var angriperne med jihadister som sine frontsoldater. I Europa ble folket mobilisert til å støtte flyktningene, men slett ikke til å bekjempe krigen. NATO-pressa og den psykologiske krigføringa lyktes svært godt i å rekruttere tidligere pasifister, krigsmotstandere og venstreorienterte anti-imperialister på sin side.
Alle stortingspartiene i Norge havnet på den vogna og krigsmotstand ble det svært lite av. I det bildet spilte også den massive flyktningstrømmen en betydelig rolle. Folk vil jo gjerne vise solidaritet og empati. Denne solidariteten og empatien ble dirigert til bare å gjelde flyktningene, og ikke det landet de kom fra. Og medier og psykologiske krigere klarte å få folk til å se bort fra den egentlige grunnen til at folk ble tvunget til å flykte i første omgang.
Diesens eksempel viser også at USA har vært oppsatt på å skjerpe konflikten mellom Tyskland og Russland lenge. Er det noe USA frykter, så er det en allianse Moskva–Berlin. «Det hviler et Rapallo over Europa,» sa Thorolf Rafto flere ganger. Da viste han til Rapalloavtalen, som ble underskrevet 16. april 1922 i Rapallo nær Genova i Italia, mellom Tyskland og Sovjet-Russland (som ble en del av Sovjetunionen senere samme år). Taperne av første verdenskrig søkte sammen for å løse felles problemer. Det ville ikke USA og Storbritannia ha noe av.
