oss 100 kroner!
Det innrømmes nå fra begge sider at krigen i Ukraina de facto er en krig mellom NATO og Russland med Ukraina som slaktoffer. Det er ikke lenger en krig der Ukrainas hær kjemper med NATOs støtte, men en krig som NATO fører med ukrainske og andre lands soldater. Under offensiven i Kharkiv skal så mye som en tredel av soldatene på ukrainsk side ha vært utenlandske.
Det er publisert videoer der frontlinjesoldater snakker sammen på perfekt amerikansk. Det er heller ingen hemmelighet at USA har sendt inn våpen for milliarder av dollar, og deriblant M777-haubitsere som er blitt brukt til å massakrere sivile i Donetsk (video med støtende bilder).
Tilbakeslaget for de russiske styrkene i Kharkiv feires i Vesten som den endelige vendepunktet i krigen. Det er nok for tidlig jubel. Russland vil nå ta konsekvensen av at de fører krig mot NATO og ta tiltak deretter. Og framgangen for de NATO-ledete ukrainske styrkene har stanset opp.
Et slikt tiltak som har vist seg effektivt er å sette inn iranske presisjonsdroner til å angripe blant annet M777-haubitsere.
De iranske dronene er bedre og mer presise enn noe Russland har i sitt eget arsenal. Fra en høyde på 7500 meter kan de treffe utskytingsdelen i en M777. De er raskere og mer presise enn de dronene fra Tyrkia som ble brukt av Aserbajdsjan i krigen mot Armenia.
Det kommer også ubekreftede meldinger om at USA har utstyrt Ukraina med missiler (nødvendigvis med tilhørende opplært mannskap) med rekkevidde på flere hundre kilometer. De kan true byer og installasjoner langt inne i Russland.
Et russisk svar på NATOs offensive rolle i krigen er de varslede folkeavstemningene i noen av de erobrede regionene om å tilslutte seg den russiske føderasjonen. Skulle de gjøre det, vil alle juridiske begrensninger i Russland mot å sette inn de regulære hærstyrkene være fjernet.
Et annet svar kan være å ødelegge infrastruktur i Ukraina som brukes både sivilt og militært – det vil si strømnettet, datakommunikasjonen, jernbanene.
Bruken av iranske droner understreker også den internasjonale karakteren av denne krigen. Ut fra ett perspektiv er det allerede en «verdenskrig».
Verden beveger seg farlig nær en kjernefysisk konfrontasjon i Europa. Dette later ikke til å bekymre skrivebordskrigerne verken i USA eller Europa – men det bør bekymre vanlige europeere. De krigsentusiastene, også på den tidligere anti-imperialistiske venstresida skjønner neppe hva de snakker om når de roper på å «seire over Russland», «nedkjempe Russland» og så videre. Det målet kan bare eventuelt nås gjennom atomkrig, men da ryker Europa med det samme.
