Jeg har advart mot denne krigen siden 2014

0

Av Pål Steigan.

Det som var en stedfortrederkrig melom NATO og Russland på ukrainsk jord er nå en krig mellom NATO og Russland. Vi er nå hårsbredder fra en full krig mellom NATO og Russland. Denne krigen har jeg advart mot siden 2014. For den som fulgte med var det lett å se hvordan det CIA-styrte statskuppet i Kiev det året og den påfølgende krigen fra ukrainsk side mot den russisktalende befolkninga i Donbass meget vel kunne føre til en storkrig. Dessverre brydde aldri venstresida eller de liberale seg om disse advarslene og har ikke lagt to pinner i kors for å kjempe mot krigen. Det er en tragedie, og noe som gjør at store deler av venstresida har kapitulert og blitt redskaper for NATOs krigspropaganda.

Jeg vil minne om hva jeg skrev 15. april 2014:

Det er ennå mulig å hindre krigen

Det er nøyaktig hundre år siden den første verdenskrigen begynte og innledet det til da største blodbadet i verdenshistorien. Krigen kom ikke fordi noen hadde planlagt en verdenskrig. Dette burde stemme oss til ettertanke i dag. Jeg tror ikke USA planlegger verdenskrig, eller at Russland gjør det. Men de har låst seg i et spill der dominoene kan begynne å falle, og så er krigen i gang, uten at det egentlig var tenkt sånn.

Sett at kuppregjeringa i Kiev slår veldig brutalt ned på opprøret i øst, gjerne da med sterke innslag av nazister fra Høyresektoren. Sett at desperate opprørere i øst appellerer til Russland om militær assistanse – og at de får det. Sett at Kiev så ber om militær bistand fra NATO – og får det. Jeg sier ikke at dette vil eller må skje. Men ingen kan vel utelukke et slikt scenario. Hvor langt er vi da unna storkrigen?

Dessverre har dette vist seg å være «profetiske ord», bortsett fra at man ikke behøvde å være profet for å skjønne dette allerede den gangen. Alle faktaene lå på bordet. En analyse av dem måtte føre til en slik konklusjon.

Brødre og bak grensen bor

En gammel venn av meg, som jeg fortsatt regner som en god venn, skrev i en blogg nylig at «Akkurat nå hater jeg Russland».

Jeg skrev et svar til ham der jeg blant annet skrev:

Jeg var nylig i Vietnam. Der har USA drept og lemlestet fire millioner mennesker i din og min levealder. Og folk drepes og lemlestes fortsatt av de giftene USA pøste ut over landet. Er det noen som skulle ha grunn til å hate, så måtte det være vietnameserne. Men jeg møtte ikke én eneste som uttrykte et slikt hat. Jeg møtte noen amerikanere som bodde der deler av året og spurte dem om de hadde møtt noe hat. Men de benektet det totalt.

Begge mine foreldre jobbet i motstandsbevegelsen under krigen. Fattern satt to år i tysk fangenskap. Muttern gikk som kurér med fare for sitt liv. Men de lærte meg ikke å hate Tyskland. De lærte meg å hate nazismen, ja, men ikke Tyskland eller tyskere. Tvert om lærte de meg tysk før jeg begynte på skolen, og fattern jobbet et halvt år i München på midten av femtitallet for å hjelpe tyskerne med å bygge opp filmutdanninga si igjen etter krigen. Altså bare tolv år etter at han så inn i tyske børseløp.

De som hersker over oss ønsker at vi skal hate, slik at det blir lettere å manipulere oss til å støtte en ny krig. I dag er en ny storkrig mulig. Jeg vil ikke si sannsynlig, men det er fullt mulig å se mange scenarier som kan utløse et nytt masseslakt i Europa. Da trenger vi ikke hatet.

Muttern lærte meg sangen «Frem kamerater». Hun sang:

Tro ikke dem som tender hatets flamme,
brødre og bak grensen bor.
Vi alle ned blir knuget av den samme
makt som knuger alt på jord.

Hun visste hva krig var. Hun lærte meg ikke hat, men kjærlighet og solidaritet. Jeg synes det er bedre alternativer.

Jeg føler sterkt med det ulykkelige folket i Ukraina som er i hendene på oligarker, imperialister og reaksjonære krefter som ikke vil dem noe vel, og som i verste fall kan lede dem til slaktebenken. Og nettopp derfor advarer jeg mot den kursen Kiev og Vesten nå følger. I sympati med såvel ukrainsktalende som russisktalende i Ukraina (og andre nasjonaliteter) sier jeg: Tro ikke dem som tenner hatets flamme!

Hva mener jeg om Putin?

Noen lesere har spurt om jeg er «Putin»-vennlig. Jeg er overrasket over spørsmålet, men kanskje jeg burde være takknemlig. Det er jo artig at det er viktig for noen hva jeg mener om Russlands statssjef.

Jeg ser ingen grunn for meg til å være Putin-vennlig. Putin er en kristen-konservativ kapitalistisk og imperialistisk politiker. Jeg mener Russland trenger en ny sosialistisk revolusjon for å styrte Putin og den monopolkapitalistiske klassen han representerer. På rullebladet sitt har Putin blant annet den svært blodige undertrykkinga av Tsjetsjenia og ødeleggelsen av hovedstaden Grozny.

Men det var ikke Putin som styrtet den valgte presidenten i Ukraina og innsatte et kuppregime med nazister. Det var heller ikke Putin som ivret for en massiv bombekampanje mot Syria på grunnlag av falske påstander om et gassangrep fra regjeringsstyrkene.

Det er et utvilsomt faktum at dersom vi ser på de siste 20 årene så er det ingen stat i verden som overgår USA når det gjelder å angripe og ødelegge land, krenke nasjonal sjølråderett, rasere livsgrunnlag og drepe millioner av mennesker. Barack Obama føyer seg inn i rekken av krigsforbrytere fra presidentene Bush senior, Clinton og Bush junior. Enda så grove forbrytelsene til Putin har vært, så rekker ikke Russland USA til knærne når det gjelder masseødeleggelser og folkemord. (Krigene i Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya og Syria, for å nevne de viktigste.)

Krigen kan unngås

Det finnes intet ønske om krig med Russland, ikke en gang i USA. Bare 26% av amerikanerne mener at USA bør gi Ukraina militær støtte, mot 65% som er imot. USA har ikke en gang lykkes i å få sin aller nærmeste allierte, Israel, på linje i Ukraina-konflikten. Som sagt er Europas største industrimakt, Tyskland, svært lite interessert i en konflikt med Russland. De to mest folkerike landa i verden, som til sammen har over 2,6 milliarder innbyggere, går i mot USAs aggressive politikk mot Russland. Kinas president Xi Jinping har oppfordret til å løse konflikten på fredelig vis, og Kina har behendig lykkes i å gi Russland en viss moralsk støtte uten å skade forholdet til sine vestlige partnere.

Selv den gamle krigsforbryteren Henry Kissinger har tatt til orde for at det må kunne finnes en løsning der Ukraina blir en nøytral stat med stor grad av indre selvstyre for provinsene.

Men USA ville ikke unngå krigen – de ville ha den – og la Russland bære ansvaret

Venstresida kapitulasjon for imperialismen er det verste forræderiet siden 1914, da den andre Internasjonalen forlot sitt fredsstandpunkt og gikk over til å støtte krigsbevilgningene.

Dette forræderiet har dessverre bidratt til at vi nå er en hårsbredd unna noe som i verste fall kan bli et kjernefysisk ragnarok.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.


DEL
Forrige artikkelDe ukrainske drapslistene beskyttes av NATO og CIA
Neste artikkelHvorfor folkeavstemningene i Ukraina er en stor sak
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formenn i AKP(m-l) 1975–84). Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).