Muttern

0
Muttern fotografert av fattern på frigjøringsdagen 8. mai 1945.

Muttern døde 6. april 1971 bare 54 år gammel. I kjærlighet og respekt for henne publiserer jeg dette kapitlet fra min sjølbiografi En folkefiende.

oliver3
Muttern på frigjøringsdagen, 8. mai 1945. Foto: Oliver Steigan

Hvem var hun? Hvor kom hun fra?

Synd å si, men jeg veit ikke helt. Barn veit ikke så mye om foreldrene sine. Hvorfor hadde jeg ikke vett på å intervjue henne? Jeg visste jo at hun var dødssjuk, enda hun lot som om hun ikke var det. Det er mye jeg ikke veit om muttern.

Helga Borgny Schjelderup Dynna ble født 30. mai 1917. Hun var barn av likningsfullmektig Edvard Dynna og husmor Helga Marie Schjelderup. Edvard kom fra Dynna på Hadeland, Helga Marie var fra opprinnelig fra Fredrikstad, men hadde bodd en stund i Kristiania før hun ble gift. Muttern kalte seg bare Borgny eller Bibi. Hun tilhørte ikke den fine delen av Schjelderup-familien. Muttern fortalte at mora hennes måtte krangle for å få retten til å bruke navnet til bestefaren sin. En eller annen oldefar eller tippoldefar skal ha vært sjømann, gullgraver og eventyrer. Og skal visstnok ha fått et barn med ei kinesisk dame fra Shanghai. Muttern sa alltid at hun fikk hudfargen sin fra denne dama, som angivelig var hennes oldemor. Jeg skulle altså være sekstendels kineser eller noe. Jeg har alltid likt den historia altfor godt til å sjekke den. Familien til muttern hadde bare kortsiktige leiekontrakter, så hun hadde bodd fjorten forskjellige steder før hun var fjorten år gammel. Hun var østkantjente.

Muttern hadde fire brødre og en søster. Hun var den eneste av de seks søsknene som var spesielt skoleflink. Onklene mine dro til sjøs så snart de hadde fylt fjorten.

Da hun gikk ut av sjuende klasse, hadde muttern så gode karakterer at hun fikk et stipend for begavede unge piker fra ubemidlede familier, eller noe sånt, sånn at hun kunne gå videre tre år på middelskolen på Hartvig Nissens pikeskole. Der lærte hun tysk og engelsk og noe fransk. Men etter middelskolen var det ut og jobbe på kontor.

Hun forsørga seg sjøl fra sekstenårsalderen. Og omtrent på den tida, i 1933 eller 1934 kan det ha vært, ble hun aktivt med i arbeiderungdomsbevegelsen. Det var de harde trettiåra, og konfliktene var knallharde. Det var tida for massearbeidsløshet, spirende nazisme og Menstadslaget. Med borgerkrigen i Spania ble frontene enda steilere. Mutten drev solidaritetsarbeid for den spanske republikken før hun fylte tjue, og omtrent på samme tid var hun vitne i en rettssak om politivold. Hun så en politimann med klare nazisympatier som slo ned ei ung jente i en demonstrasjon. Muttern møtte i retten og vitnet, men politimannen ble ikke dømt. Den første gangen hun fortalte meg om dette, hadde jeg ikke sett en politisk demonstrasjon og slett ikke politifolk som slår uskyldige mennesker. Jeg trodde dette var noe som hørte til i en fjern tidsalder.

Borgny ble med i Torshov AUF, som var ett av de rødeste AUF-laga i landet. Muttern sa ikke Torshov AUF, hun sa Torsjaulaget. Hun reiste rundt på lastebil sammen med en gjeng andre ungdommer og drev agitasjon. De kalte seg tramgjenger. De sang og lagde gateteater. Hun sang ofte arbeidersanger for meg for å få meg til å sove, og dette var sanger hun hadde med seg fra denne tida. Jeg husker en strofe som gjorde spesielt inntrykk: ”Vi er barn av stålet og betongen …” Poenget i sangen var så vidt jeg husker at alt det gamle rukkelet skulle rives ned – gråbeingårder og tuberkulosehøl – for å gi plass for det moderne, stål og betong. Mange år seinere var jeg med på å redde trehusbebyggelsen på Rodeløkka og Kampen mot rivningsfantastene i Oslo bystyre. Da tenkte jeg alltid på barna av stålet og betongen. De tilhørte en annen generasjon, ei annen tid.

Hun sang også Arbeidsmannen: «Hvem skaffer gull i dagen / hvem dyrker korn og vin? / Hvem vever duk av silken som gjør den rike fin?» Spurte jeg om noe, forklarte hun litt om hva sangene betydde. Sjøl om både muttern og fattern var kommunister i ungdommen, var det nok hun som holdt fast ved det meste etter krigen.

Vi hadde en diskusjon da jeg var sånn cirka fjorten. På den tida var jeg veldig opptatt av å lese Shakespeare på engelsk, og jeg hadde særlig forelska meg i Hamlet og Julius Cæsar. Talene lærte jeg på rams, og fattern og jeg satt og koste oss med den talen der Marcus Antonius snur folkemeningen i Roma fra jubel over tyrannens død til rop om å straffe morderne.

«Venner, romere, landsmenn, lån meg øre,
jeg har kommet for å begrave Cæsar, ikke for å prise ham.»

Slik åpner en tale som handler om å lovprise Cæsar og vende folkets raseri mot Brutus og de andre konspiratorene.

«Glitrende retorikk», «stor talerkunst» og liknende føyk gjennom lufta mellom fattern og meg. Helt til muttern punkterte den oppblåste fjortisen med replikken: «Jeg har aldri kunnet fordra folkeforførerne.» Jeg følte meg avslørt, og i alle fall satt grundig på plass. Muttern var partiløs kommunist som ikke kunne fordra folkeforførere.

Mormora mi døde året før jeg ble født, og morfaren min, Edvard Dynna, gifta seg på nytt med ei vestkantdame som het Ragnhild Haraldsen. Lenge etter at jeg ble voksen, fikk jeg tak i den ektepakten han hadde undertegna da han gifta seg. Der forplikta han seg til aldri å ha noe med sine egne barn å gjøre og å frasi seg ethvert økonomisk krav. Hva slags kvinnfolk stilte sånne krav til en mann, og hva slags mannfolk godtok dem? Hun tok fra meg en bestefar. Og han var en dott.

Jeg møtte ham en gang. Det var foran domkirka i Oslo. Jeg kan ha vært en seks- sju år. Muttern og jeg var på handletur i byen, og hun stoppa på gata og begynte å snakke med en mann som likna på onkelen min. Det var kjedelig. Da han var gått, sa hun: – Det var bestefaren din.

Siden så jeg ikke noe til ham, heller ikke i mutterns begravelse i 1971. Han sendte ikke så mye som en blomst. Jeg var rasende på ham da. Seinere ble sinnet til en mild forakt. Først lenge etter hans død fikk jeg vite at han levde til 1979.

På slutten av trettitallet var muttern med i en marxistisk studiesirkel. Den ble ledet av Håkon Meyer, som siden gikk inn i Nasjonal Samling. Håkon Meyer tilhørte den revolusjonære venstrefløya i Arbeiderpartiet. Han var en av dem som ble dømt sammen med Einar Gerhardsen i 1924 for å oppfordre til militærnekting. Han ga blant annet ut boka Historieoppfatning og marxisme, og jeg tror det var den muttern studerte. Men mens Meyers motstand mot begge de imperialistiske blokkene førte ham inn i et samarbeid med okkupantene og etter hvert også medlemskap i NS, gikk muttern svært raskt inn i aktivt undergrunnsarbeid.

Når muttern snakka om politikk eller samfunnsspørsmål, hendte det at hun siterte noe som jeg mange år seinere mente kunne stamme fra en studiesirkel i marxisme. – Panta rei, sa muttern, alt flyter, etter den greske filosofen Heraklit. Eller «du kan aldri dukke ned i samme elv to ganger», enda ett av de kjente Heraklit-sitatene. Eller: «Det er krig (polemos) i alle ting.» Det var disse bruddstykkene som gjorde meg så interessert i filosofi at jeg begynte å lese Arne Næss’ Filosofiens historie. De var så gåtefullt velformulerte og så fulle av innhold at jeg kunne sitte og tenke på dem i lange stunder. Jeg var da rundt 12 år, så det ble litt lesing her og der. Det var kapitlene om Heraklit, Sokrates og Platon som fascinerte mest. Det tok fire år før jeg leste hele verket.

Møtet med Heraklit ga meg en dragning mot dialektikken lenge før jeg leste Marx. Jeg følte at det lå noe svært viktig i å se på tilværelsen som et komplisert sett av motsigelser.

Muttern gikk som kurér store deler av krigen. Hun hadde fått jobb på Folkeregisteret, som var ledet av motstandsmannen Sigurd Mortensen, som siden ble arrestert og sendt til Tyskland, og bare så vidt overlevde fangenskapet. Han var en mann på én meter og nitti og veide 39 kilo da han ble funnet mer død enn levende på en likhaug.

Muttern, som var i midten av tjueåra, fikk av og til meldinger fra sin kontakt i motstandsbevegelsen om at den og den personen måtte slettes i arkivet. Vedkommende skulle åpenbart gå under jorda, eller antakelig flykte til Sverige. Hun tok da kortet ut av arkivskuffen, putta det i trusa og gikk på do, der hun reiv det i små biter og skylte det ned. Og hun gikk med hemmelige dokumenter og meldinger fra ett punkt til et annet. Ofte ble hun stoppet av tyske soldater, men hun ble aldri kroppsvisitert, antakelig fordi hun klarte å holde seg kald, og fordi den tyske okkupasjonen av Norge tross alt var mindre brutal enn de fleste andre steder. Nordmenn ble betrakta som en slags premieariere. Ikke det at muttern så særlig arisk ut. Hun var lita, hadde mørkt hår, grønne øyne og gyllenbrun hud. Lettskremt var hun ikke, så hun må ha bløffa seg gjennom de kritiske situasjonene som oppsto.

Hvilken del av motstanden jobba hun for? Jeg fikk aldri vite noe om dette av henne. Flertallet av motstandsfolka holdt kjeft om det meste av det de visste, sjøl lenge etter krigen. Det kom en politimann på døra vår på femtitallet, og muttern fortalte at det handla om noe fra krigen. Seinere fikk jeg vite at sikkerhetspolitiet hadde villet koble henne til Osvald-gruppa, leda av Asbjørn Sunde, og at dekknavnet hennes – Bjørg, tror jeg det var – hadde kommet opp under rettssaka mot Sunde. Først mange år seinere fikk jeg vite at hun jobba for etterretningsorganisasjonen XU. Da hadde hun vært død i førti år. Otto Øgrim, som var en av de helt sentrale folka i XU, sa at hennes arbeid med å slette identiteter i Folkeregisteret var så effektivt at en del folk fikk problemer etter krigen med å bevise at de eksisterte. (XU i hemmeleg teneste 1940–1945 Svein Sæter og Einar Sæter)

oliver9
Muttern på Slottsplassen på frigjøringsdagen, 8. mai 1945. Foto: Oliver Steigan

Muttern fortalte meg heller ikke at hun var med i redaksjonen av Norsk tidend som ble starta som et supplement til Fri fagbevegelse i 1941. En del av aktivistene i avisa ble arrestert. Det skjedde både i 1941 og 1942. Redaktør i 1941 til april 1942 var Torolf Elster, seinere kringkastingssjef. Erik Brofoss, seinere sjef for Norges Bank, var også med. Avisa ble trykt en rekke steder, men oftest ved Oslo kommunes statistiske kontor. På grunn av en rekke arrestasjoner gikk avisa inn i juni 1942, men mange av medarbeiderne fortsatte i annen illegal virksomhet, og muttern altså i apparatet til XU. Hun var en av de mange tøffe damene som gjorde risikable jobber, men som ingen nevnte etter krigen.

Helga Borgny, eller Bibi som hun ble kalt, var altså ei modig, intelligent, kunnskapsrik og sporty ung dame da hun plutselig i en alder av 34 år fikk en alvorlig sjukdom som skulle gjøre de siste 20 åra av livet hennes til et helvete av smerter og en endeløs serie av sjukehusopphold. Hun var bestandig sjuk. Hendene hennes var som knortekjepper, hovne ledd og merkelige vinkler. Hun spiste store mengder smertestillende tabletter. Noen av dem ga henne magesår. Fra midten av femtitallet fikk hun mer og mer problemer med å gå tur med oss.

mor_ung
Muttern sommeren 1945 (?)

Livet ble ikke sånn som hun hadde trodd i frigjøringsdagene i 1945, da hun og fattern var nygifte, forelsket og endelig kunne planlegge hverdagen i et fritt land. Da vi ryddet boet etter fattern, fant jeg noen fine svart-hvittportretter han tok av henne 9. mai 1945. Det var en forelsket fotograf som tok de bildene.

Muttern var glad i å gå i fjellet og i skauen. Hun kom alltid tilbake til de turene hun og fattern hadde gått, i Jotunheimen, Rondane og på Hardangervidda. Hedlo, Mogen, Olavsbu, Gjendesheim, Høgronden og mange andre navn ble symboler på ei tid som var tapt for alltid. Jeg ser meg sjøl i gabardinjakke og skyggelue. Jeg kan ha vært fire–fem år. Da var muttern med på tur i Østmarka, blåbærtur og sopptur, og hun kunne mye om sopp og planter, sjøl om fattern, med sitt uferdige hovedfag i botanikk, var eksperten. Jeg hjalp henne med å lage saft og ripsgelé. Vi hadde fått masse rips av noen slektninger, og jeg hjalp med å rense og sile. Det ble godt. Og det var siste gangen hun klarte å gjøre noe sånt. Det var midt på femtitallet en gang.

Etter å ha vært sjuk i fem-seks år begynte muttern å få så vondt at hun knapt kunne vri ei skurefille. Ofte hadde hun så vondt at hun nesten ikke klarte å komme opp av senga. Men opp skulle hun, og husarbeidet gjorde hun. Likevel var det hos oss alle ungene samla seg, og var velkomne. De fleste mødrene hadde støv på hjernen, og var lite villige til å ha mer enn et par unger på besøk. Hos oss var det alltid åpne dører, enda muttern var den som hadde aller mest problemer med å rydde og vaske. Jeg tenkte ikke på det før jeg kom til nystrøkne nabohjem der det knapt var lov å sette en barnefot.

På midten av femtitallet var fattern borte på et prosjekt i München. Det varte i mange måneder, kanskje så mye som et halvt år. Han skulle hjelpe til med å bygge opp filmutdanninga etter krigen. Han som ti år tidligere hadde sittet i tysk fangenskap, hadde tydeligvis ingen sterke motforestillinger mot dette. Det var ikke tyskerne han var i mot. Det var nazistene. Men åssen muttern klarte seg mer eller mindre aleine i de månedene, kan jeg ikke skjønne. Da fattern endelig kom tilbake, hadde han med masse leker og spennende bøker. Jeg fikk et elektrisk togsett fra Märklin. Han fortalte at de fleste tyskerne var greie. Men han møtte også folk som sa: «Ausländer! Nächstes Mal machen wir’s.»

Det er ei lukt som satt i slimhinnene mine i mange år. Sjøl etter at jeg ble voksen hendte det at den kom tilbake, lukta av sjukehus. Jeg var så ofte på visitt hos muttern når hun lå på et av disse utallige sjukehusene i Oslo. Og den lukta satte seg i kroppen.

Det var Krohgstøtten, Vor Frues hospital, Reumatismesjukehuset, Betanien, Ullevål, Aker og kanskje et par andre. Det var å komme sammen med fattern i visittida mellom seks og sju om kvelden på hverdager og mellom to og tre på søndager. Det var ikke lov å komme utenom visittida. Siden vi ikke hadde bil, kom vi bare en eller to ganger i uka. Det tok en time å komme til sjukehuset med trikk. Så var det å sitte på sengekanten eller en pinnestol en times tid, mens muttern enten satt i ei hvit sjukeseng eller i en lenestol i ei pasientstue.

I 1956, det året jeg skulle begynne på skolen, holdt det på å gå riktig gærnt. Legen mente at hun ville ha godt av å få ei såkalt gullsprøyte. Det var vanlig å bruke gull i behandling av leddgikt, og mange revmatikere hadde god nytte av det. Muttern reagerte allergisk på gullsprøyta og hjertet hennes sluttet å slå. I noen minutter svevde hun mellom liv og død. De sa at hun var klinisk død. Heldigvis var hun blitt liggende på legens kontor etter at hun hadde fått sprøyta, så hun fikk hjertekompresjon. Jeg fylte sju rett etterpå, og sjøl om jeg ikke fikk med meg detaljene, skjønte jeg i alle fall litt av alvoret, og hvor nær det var at jeg var blitt morløs. Ordene klinisk død brente seg inn i hjernen min og ble der.

Sjøl om muttern lå på sjukehus, var hun seg sjøl lik. En gang, noen år seinere, kom en kvinnelig sjukepleier og ville gi henne ei sprøyte. Muttern så sprøyta og spurte kvasst:

– Hva er det?

– Det er bare en sprøyte, fru Steigan. Legen har sagt at du skal ha den.

– Hva er det? gjentok muttern.

– Ikke vær urimelig nå da, fru Steigan. Det er jo bare en gullsprøyte. Det går så bra så.

– Leser ikke den legen journaler, sa muttern og trakk seg så langt unna sprøyta som mulig. – Her blir det ikke noen sprøyte. Hent den fyren!

Hun hadde ikke vært medlem av det rødeste arbeiderungdomslaget i byen for ingenting. Respekt for øvrigheta hadde hun aldri.

Den sommeren lå muttern på sjukehus veldig lenge. Jeg skulle begynne på skolen i august, men vi hadde ingen hjemme til å ta seg av oss. Derfor ble Anne og jeg sendt på Tomm Murstad sommerleir på Løten. Det var som en straffekoloni, for oss i alle fall. De andre ungene var stort sett fra fine vestkanthjem og var sendt dit fordi foreldrene var i Amerika eller Australia. De fikk gaver i posten som ble delt ut i matsalen, og de elsket å mobbe østkantunger. Fattern var på en filmjobb på den andre sida av Mjøsa, og jeg lurte på hvorfor vi ikke heller kunne være hos ham. Anne og jeg planla hele tida hvordan vi skulle rømme. Problemet var at vi ikke hadde noen anelse om hvordan vi skulle komme oss fra Løten til Gjøvik. Hadde han vært i Hamar, tror jeg vi ville forsøkt å stikke av.

Du ville ha likt muttern. Hun likte folk. Vennene mine likte muttern. De ble tatt imot med åpne armer. Hun mente at alle fortjente å bli vurdert ut fra seg sjøl, og ikke ut fra rykter eller fordommer. Det likna på stilkarakterer i hopp der alle har 20 poeng før de setter utfor, og så er det utførelsen og eventuelle trekk underveis som gir den endelige karakteren. Hun kunne godt bli rasende på en person, men det var i så fall etter at hun syntes han eller hun hadde oppført seg dårlig. Hvis hun mente at noen tråkka på andre eller oppførte seg pampete, var hun ikke redd for å si fra.

Var hun ikke bitter? Sjølsagt må hun ha vært bitter, hun må ha vært forjævlig bitter. Og bedre ble det ikke etter hvert. Legemidlene redda henne nok, på sett og vis, men det var også de som tok livet av henne. Hun ble pumpa så full av kortison og annen faenskap at nyrer og binyrer til slutt ga opp. Hun må ha spist titusenvis av piller i løpet av de åra hun var sjuk, og mesteparten av dem var vel direkte skadelige.

Men hun klarte likevel å skjerme oss fra sin egen bitterhet. Hun klagde nesten ikke og hun viste Anne og meg at hun var veldig glad i oss. Hun klarte å gjøre barndommen vår til et trygt sted. Vi hadde det mye moro sammen, så det er først i ettertid at jeg har tenkt at hun måtte ha vært bitter på alt sjukdommen tok fra henne. Det var ikke noe jeg hadde en følelse av da jeg var guttunge. Hun kunne godt bli rasende på meg eller på søstera mi hvis vi hadde gjort noe hun mislikte. Men da varte uværet i noen minutter, så var det over. Fattern eksploderte ikke, men han kunne bli sur, og da kunne det vare i dagevis.

Det var ikke mutterns idé at hun skulle bli hjemmeværende husmor. Hun var ei dyktig kontordame og tok sikte på å jobbe på et kontor der hun kunne få brukt kunnskapene sine. I 1959 var hun såpass frisk at hun klarte å jobbe som kontordame hos Shell. Siden hun hadde jobba med hullkort under krigen, fikk hun ansvar for en slags datamaskin. Da hadde vi hushjelp som tok seg av grovarbeidet i huset og sørga for at vi ikke kom hjem til tomt hus etter skolen. Den sommeren hadde muttern egne penger og tok Anne og meg med på ferie på Sørlandet. Vi bodde på Fevik pensjonat i to uker mens fattern jobba i Oslo. Det var den første av de to feriene jeg fikk med muttern. Hun klarte å jobbe ett år, og så ble hun innhenta av sjukdommen igjen. Etter det klarte hun aldri mer å ha en jobb. Jeg tror det verste med det var ikke å ha egne penger, men stadig måtte be fattern om husholdningspenger. Og det hjalp heller ikke at han ble sur av det.

– – –

 

En dag under okkupasjonen fikk fattern en telefon fra Folkeregisteret. Sjefen der hadde kontakt med motstandsgruppa på Blindern og sa på telefonen at de hadde fått problemer med noe utøy på jobben, så hvis han kunne komme en tur, hadde det vært fint. Det var Gestapo som gjennomførte en razzia, og inne i huset var det 25 falske pass som det var om å gjøre å få ut. Fattern kom seg inn, men å komme ut med 25 falske pass på kroppen var en annen sak. Inntil ei ung jente hylte opp om at en av tyskerne prøvde å ta henne. I kaoset som fulgte, smatt fattern ut av bygningen.

– Men jeg ble jo interessert i denne jenta som var så klar i hodet og så tøff at hun lagde det opptrinnet jeg trengte for å komme unna med de falske passene, sa han til meg mange år etterpå.

– Hun ble forresten mora di.

 

Les mer i En folkefiende

Folkefiende

Forrige artikkelNATO: Keep the progress going – Amnesty International
Neste artikkelMye penger i klimafornektelse
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).