oss 100 kroner!
Av Ove Bengt Berg.
Regn og snø faller ned fra himmelen uten menneskelig styring. Når følgene av politiske vedtak blir upopulære, ser de styrende politikerne det som sin hovedoppgave å skjule at det upopulære er en følge av bevisste politiske vedtak. Som strømprisene. De har liksom bare falt ned fra himmelen som regn og snø. Da er ikke omgjøring av vannkrafta til en markedsvare, bygging av utenlandskabler for å knytte Norge til prisnivået i Europa og de mange ikke konsekvensvurderte tiltaka i det «grønne skiftet» ikke-saker. Alt skyldes kun en person, Putin, er refrenget.
Dette er et eksempel på det som maktutredninga fra 2003 omtalte som politikkens retrett. At stadig flere politiske spørsmål blir avgjort av rettsapparatet. Når det gjelder strømprisene har politikkens retrett gått enda et steg videre. Nå vil ikke en gang politikerne være ved sine vedtak.
Politikken, som politikerne ikke vil vedkjenne seg, er oppsummert på forsida av det siste nummeret av Dag og Tid, nr 37 i år: «Energisk sjølvskading: … På tjue år har Europa minus Russland halvert produksjonen av olje og gass. Med ein produksjon som i år 2000 og utan nedlegginga av tysk atomkraft, hadde vi ikkje hatt noka energikrise.» Merk den snedige dobbeltbetydninga av ordet «energisk».
Energi- og priskrisa viser realiteten av det grønne skiftet: Dyrtid, fattigdom og ødelagt natur.
For Norge er det ikke energimangel, hos oss er det prisene som er problemet. Vi produserer nesten all olje og gass EU har valgt å redusere egenproduksjoinen til. Altså mer enn Norge sjøl trenger, og har mulige effektiviseringstiltak til merproduksjon på allerede utbygde vannkraftressurser. For oss er de nye høye prisene problemet, fordi vårt næringsliv og vår velstand er basert på disse lave prisene.
Det er mangel på energi
Jon Hustad skriver om energikrisa i det nevnte nummeret av Dag og Tid. Hustad viser til at EU jobber med en plan for åssen strøm- og varmekostnadene skal reduseres, og at mulige tiltak i planen møter en rekke hindringer: «Men same kva dei gjer, støyter dei på det same grunnleggjande problemet: mangel på energi.»
I artikkelen går Hustad gjennom en rekke forhold som setter vansker for EUs ønske om lavere energipriser. Artikkelen bør leses i sin helhet. Hustads hovedpoeng er likevel:
For det overordna faktumet er og vert at EU vanter energi til å produsera straum og varme med. Så lenge dei vanter energi, kjem prisen til å vera høg. 40 prosent av gassen Tyskland fekk i fjor, gjekk til direkte oppvarming av bygg, 27 prosent gjekk til varmeproduksjon i industrien og berre 25 prosent gjekk til kraftproduksjon.
Om kjøparane av gass til kraftproduksjon får billigare gass via subsidiar, vil dei automatisk by meir for gassen. Då må industrien, om han ikkje er stengd ned, by endå meir. Dessutan må tyskarane som får det meste av oppvarminga si frå gass, ha tilgang.
Sånne subsidier vil bli enormt kostbare, hevder Hustad. I tillegg er en rekke produsenter og leverandører av strøm og gass i praksis allerede konkurs, fortsetter han. Som det danske firmaet Ørsted. Hustad kommenterer:
«Men dei kan ikkje tillatast å gå konkurs. EU-landa må difor stilla opp med det som truleg vert billionar i eigenkapital og billionar i subsidiar».
Energi er byggestein for all annen økonomisk aktivitet
Hustad: «Det som løyste oljekrisa for Europa på 1970-talet, var storstilte investeringar i nye olje- og gassfelt.» Mens Europa minus Russland i år 2000 produserte 12 millioner fat oljeekvivalenter per dag. I 2020 er det halvert til 6 millioner
«brorparten i Noreg som i motsetnad til resten av Vest-Europa har halde oppe investeringane i olje og gass. Med ein produksjon som i år 2000 og utan nedlegging av tysk atomkraft, hadde vi ikke hatt noka energikrise no. Og no er svaret frå EU å skatteleggja dei som kunne ha investert meir i energi, hardare.»
Norge trenger ikke mer energi, eller vindkraft. For EU betyr det ikke noe
Til stortingsmøtet 19. september, det for mange uker sia «hasteinnkalte» møtet, opplyser E24 at energiminister Aasland vil slå et slag for voldsom norsk utbygging av vindkraft. Som et tiltak mot de urimelige høye strømprisene. Men Norge trenger ikke noe av den ubetydelige og usikre energien som vindkraft utgjør, og Europa trenger heller ikke den norske vindkraften. Det eneste resultatet av den politikken er sløsing med penger og ødelagt natur.
Det grønne skiftet: Dyrtid, fattigdom og ødelagt natur
Det grønne skiftet trenger omtale i flere artikler. Det er likevel enkelt å si at energisituasjonen er et tydelig eksempel på at det grønne skiftet betyr dyrtid, fattigdom og ødelagt natur.
Det er en gjeng virkelighetsfjerne aktivister som sammen med mektige økonomiske allierte har klart å presse politikerne i kne som fører til disse resultatene. Følger som de sjøl slipper unna fordi de er godt lønna.
Det er helt utenkelig at det ikke vil bli et kraftig folkelig og økonomisk opprør mot «det grønne skiftet». Som de gule vestene i Frankrike og bøndene i Nederland. Opprøret vil møte all den motstand som finnes i verktøykassa når mektige føler seg trua. De universitetsintellektuelle inkludert journalistene og deres politikere vil bekjempe opprøret med påstander om at motstanden bare er uttrykk for nazisme og fascisme, og sikkert med med flere av de utvikla tradisjonelle anklagene mot de utstøtte. Disse beskyldningene vil likevel ikke stoppe motstanden verken mot dyrtida, fattigdommen eller den ødelagte naturen.
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.
