Holder stand, taper krig

0

Zelenskyjs strategi om å forsvare territorium for enhver pris har vært katastrofal for Ukraina.

Av Douglas Macgregor.

Douglas Macgregor.

På slutten av 1942, da Wehrmacht ikke klarte å rykke lenger øst, endret Hitler strategien til tyske bakkestyrker fra å være «orientert mot fiendtlige styrker» til å «holde stand». Hitler krevde at hans armeer skulle forsvare store, stort sett tomme og irrelevante strekninger av sovjetisk territorium.

«Holde stand» strategien frarøvet ikke bare det tyske militærets evne til å utøve operativt skjønn, og fremfor alt å utmanøvrere den langsomme, metodiske sovjetiske motstanderen; å holde land presset også tysk logistikk til briste-punktet. «Hold stand» ble kombinert med endeløse motangrep for å gjen-erobre uviktig land, og Wehrmacht ble dømt til langsom ødeleggelse.

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj (antagelig etter råd fra sine amerikanske og britiske militærrådgivere) har også vedtatt en strategi om å holde stand i Øst-Ukraina. Ukrainske styrker immobiliserte seg inne i urbane områder, og forberedte forsvar. Som et resultat gjorde ukrainske styrker bysentre til festningsverk for det som ble «last stands». Fornuftige tilbaketrekninger fra byer som Mariupol, som kunne ha reddet mange av Ukrainas beste soldater, var forbudt. Russiske styrker svarte med metodisk å isolere og knuse forsvarerne som var igjen uten mulighet for verken å unnslippe eller redde andre ukrainske styrker.

Moskvas besluttsomhet om å ødelegge ukrainske styrker med minst mulig kostnad for russiske liv seiret. Ukrainske tap var alltid større enn rapportert fra det øyeblikket russiske tropper krysset inn i Øst-Ukraina, men nå, takket være den nylige svikten i ukrainske motangrep i Kherson-regionen, har de nådd forferdelige nivåer som er umulige å skjule. Tapstallene har nådd 20.000 drepte eller sårede i måneden.

Til tross for å ha mottatt 126 haubitser, 800.000 granater og HIMARS (amerikansk rakettartilleri), eroderer måneder med harde kamper grunnlaget for Ukrainas bakkestyrke. Konfrontert med denne katastrofen fortsetter Zelensky å beordre motangrep for å gjenerobre territorium som et middel for å demonstrere at Ukrainas strategiske posisjon vis-à-vis Russland ikke er så håpløs som det ser ut til.

Den nylige ukrainske fremrykningen til byen Izium, forbindelsen mellom Donbas og Kharkiv, virket som en gave til Kiev. Amerikanske presentasjoner av satellittbilder ga utvilsomt ukrainere et sanntidsbilde av området som viste at russiske styrker vest for Izium talte mindre enn 2000 lette tropper (tilsvarende paramilitært politi, f.eks. SWAT og luftbåren infanteri).

Den russiske kommandoen valgte å trekke sin lille styrke ut av området, som er omtrent 1 prosent av tidligere ukrainsk territorium, som for tiden er under russisk kontroll. Prisen for Kievs propagandaseier var imidlertid høy – avhengig av kilden ble anslagsvis 5.000 til 10.000 ukrainske tropper drept eller såret i et flatt, åpent terreng som russisk artilleri, raketter og luftangrep forvandlet til et dødens område.

Gitt Washingtons manglende evne til å avslutte krigen i Ukraina med et militært nederlag for Russland, virker det sikkert at de i stedet vil prøve å gjøre ruinene av den ukrainske staten til et åpent sår i Russlands side, som aldri vil gro. Fra begynnelsen var problemet med denne tilnærmingen at Russland alltid hadde ressurser til å dramatisk eskalere kampene og avslutte kampene i Ukraina på svært harde vilkår. Eskalering pågår nå.

I en offentlig uttalelse som ikke burde overraske noen, kunngjorde president Putin den delvise mobiliseringen av 300.000 reservister. Mange av disse mennene vil erstatte regulære russiske hærstyrker i andre deler av Russland og frigjøre dem for operasjoner i Ukraina. Andre reservister vil forsterke de russiske enhetene som allerede brukes i Øst-Ukraina.

Washington tok alltid feil av Putins vilje til å forhandle og begrense omfanget og destruktiviteten av kampanjen i Ukraina som bevis på svakhet, da det var klart at Putins mål alltid var begrenset til eliminering av NATO-trusselen mot Russland i Øst-Ukraina. Washingtons strategi med å utnytte konflikten til å selge F-35-jagerfly til Tyskland – sammen med et stort antall missiler, raketter og radarer til sentral- og østeuropeiske allierte regjeringer – gir nå tilbakeslag.

Forsvars-etablissementet har en lang suksesshistorie med å berolige amerikanske velgere med meningsløse klisjeer. Etter hvert som forholdene, som er gunstige for Moskva, utvikler seg i Øst-Ukraina og den russiske posisjonen i verden blir sterkere, står Washington overfor et åpenbart valg: Snakk om å ha lykkes med å «svekke russisk makt» i Ukraina og nedskalere sine handlinger. Eller risikere en regional krig med Russland som vil oppsluke Europa.

I Europa er imidlertid Washingtons krig med Moskva mer enn bare et ubehagelig tema. Tysklands økonomi er på randen av kollaps. Tyske industrier og husholdninger er sulteforet på energi som blir dyrere for hver uke som går. Amerikanske investorer er bekymret fordi historien indikerer at Tysklands økonomiske resultater ofte er et ondt varsel om vanskelige økonomiske tider i USA.

Enda viktigere, sosial samhørighet i europeiske stater, spesielt i Frankrike og Tyskland, er skjør. Det rapporteres at Berlins politistyrke utarbeider beredskapsplaner for å takle opptøyer og plyndring i vintermånedene dersom den «multikulturelle» byens energinett kollapser. Misnøyen vokser, noe som gjør det ganske sannsynlig at regjeringer i Tyskland, Frankrike og Storbritannia vil følge samme vei som sine kolleger i Stockholm og Roma, som mistet eller vil miste makten til sentrum-høyre-koalisjoner.

Fra og med denne datoen fortsetter Kiev å engasjere Moskva ved å spidde Ukrainas siste reserver av mannskap på russisk forsvar. Washington, insisterer president Biden, vil støtte Ukraina «så lenge det er nødvendig». Men hvis Washington fortsetter å tømme USAs strategiske oljereserver, og sende amerikanske krigslagre til Ukraina, vil evnen til å beskytte og forsyne USA konkurrere med å støtte Ukraina.

Russland kontrollerer allerede territoriet som produserer 95 prosent av Ukrainas BNP. De har ikke behov for å presse lenger vest. I skrivende stund virker det sikkert at Moskva vil fullføre sitt arbeid i Donbass, og deretter rette oppmerksomheten mot erobringen av Odessa, en russisk by som så for-ferdelige grusomheter begått av ukrainske styrker mot russiske borgere i 2014.

Les: Odessamassakren 2. mai 2014 fortsatt et åpent sår

Moskva har ingen hast. Russerne kan handle metodisk og bevisst. Ukrainske styrker blør i hjel i motangrep etter motangrep. Hvorfor skynde seg? Moskva kan være tålmodig. Kina, Saudi-Arabia og India kjøper russisk olje i rubler. Sanksjoner skader USAs europeiske allierte, ikke Russland. Den kommende vinteren vil trolig gjøre mer for å endre Europas politiske landskap enn noen handling Moskva kan gjennomføre. I Zakopane, en by med 27.000 sjeler helt sør i Polen, faller snøen allerede.

Douglas Macgregor


Douglas Macgregor. BMG CC BY-SA 4.0

Douglas Macgregor, oberst (ret.) er seniormedlem i The American Conservative, tidligere rådgiver for forsvarsministeren i Trump-administrasjonen, en dekorert kampveteran og forfatter av fem bøker.

Artikkelen er hentet fra: https://www.theamericanconservative.com/

Holding Ground, Losing War – The American Conservative

Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.