oss 100 kroner!
Professor Glenn Diesen er utsatt for heksejakt. Noe annet kan man ikke kalle det. Og det er det «liberale» Morgenbladet som er anfører i jaktlaget. Aage Borchgrevink fikk plass til et 7 sider langt angrep på Russland-eksperten. Dette er tilsvaret til professor Diesen. Han spurte om vi kunne publisere det i steigan.no. Og naturligvis gjør vi det. Dette handler ikke bare om ytringsfriheten. Det handler om å forsvare den akademiske friheten, og om å stå opp imot den mørkeste epoken i norsk pressehistorie og akademisk historie siden Mccarthyismen på 1950-tallet. Ethvert anstendig menneske burde støtte professor Diesen i dette – uansett hva man ellers måtte mene.
Red.
En professor blir anklaget for å bidra til krigspropaganda og brudd på folkeretten fordi han har snakket med utenlandsk media. Synes du dette høres ut som en gammel historie fra Sovjetunionen? Det er det ikke. Velkommen til Mccarthyisme på norsk, der meningsmotstandere skal sensureres og kanselleres.
Av Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst Norge.
Jeg har blitt anklaget for å bidra til krigspropaganda. Det er en merkelig anklage, ettersom jeg har gjort det klart fra dag én at jeg er imot Russlands invasjon av Ukraina, og at jeg anser krigen som en menneskelig tragedie.
Men kun deltagelse i russiske medier er nå nok til å bli stemplet som krigspropagandist. I forsøket på å kansellere den akademiske ytringsfriheten så smøres det ekstra tykt på: Min «krigspropaganda» innebærer at jeg også bryter folkeretten.
Jeg vil gjerne svare for meg når det gjelder min «krigspropaganda» og hvorfor jeg deltar i russiske medier.
«Krigspropaganda»
Gjennom de siste 18 årene har jeg advart mot den kyniske maktpolitikken mellom NATO og Russland, og faren for at dette ville skape store lidelser i Ukraina og en mulig atomkrig mellom NATO og Russland. Ironisk nok blir dette stemplet som «anti-ukrainsk» og «anti-vestlig». Den forferdelige invasjonen er Russlands feil og ansvar, men jeg har også kritisert NATOs bidrag til denne konflikten.
Vi kansellerte alle de pan-europeiske sikkerhetsavtalene som ble signert med Russland på 90-tallet og som forpliktet oss til å skape et nytt, inklusivt Europa uten delelinjer. Istedenfor for å oppheve delelinjene som avtalt, så flyttet vi dem østover ved å ekspandere NATO. Dette var begynnelsen på en ny kald krig om hvor Europas nye delelinjer skulle trekkes, som ikke har noe å gjøre med demokrati.
Resultatet ble at NATO lovte Ukraina medlemskap i 2008, selv om det bare var en liten minoritet av ukrainere som ønsket dette. Vår støtte til regimeskiftet i Kiev i 2014, som ikke hadde støtte blant majoriteten av befolkningen, destabiliserte det dypt splittede landet. Vår støtte til en «anti-terroroperasjon» mot øst-ukrainerne som motsatte seg regimeskiftet bidro videre til en borgerkrig. Den amerikanske saboteringen av Minsk-fredsavtalen fra 2015 kansellerte den eneste diplomatiske løsningen på konflikten. Amerikansk press for at Zelensky skulle gi opp sine valgløfter og sitt fredsmandat i 2019 var et angrep på Ukrainas demokrati og muligheten for en slutt på konflikten. For å styrke sin egen politisk innflytelse i Ukraina, støttet Amerikanerne nedstenging av alle uavhengige medier, bannlysing av opposisjonspartiene og arrestasjonen av opposisjonslederen. Dette unnskylder ikke Russlands invasjon, men det tilsier at USA og NATO har andre motivasjoner enn kun å støtte Ukrainas frihet og demokrati.
Tenkesmien RAND, kjent for sin nære tilknytning til amerikanske sikkerhetstjenester, publiserte i 2019 en rapport der de anbefalte å sende mer våpen til Ukraina ettersom det vil presse Russland til å involvere seg mer i regionen og dermed gi USA muligheten til å skape et nytt Afghanistan for russerne. Ifølge ukrainske og amerikanske medier, dro Boris Johnson til Kiev og overtalte Zelensky til å trekke seg fra forhandlingene med Russland i april, siden Vesten ikke var klar for at krigen skulle ta slutt. Johnson har siden argumentert at Vesten ikke må akseptere en «dårlig fred». Vestlige politikere og medier argumenterte at vi må seire over Russland siden Putin ikke kan forhandles med, og at krigen ikke hadde noe å gjøre med NATO. Men, som den amerikanske publikasjonen Foreign Affairs bekreftet i september, så var Moskva forberedt på å trekke seg tilbake til linjen før 24. februar om Kiev lovte å ikke søke NATO-medlemskap. Hvorfor blir denne informasjonen utelatt i våre medier, og de som tar opp dette forsøkt kansellert?
Akademikere som diskuterer bakgrunnen til krigen blir stemplet som «propagandister», og å argumentere for diplomati blir fordømt og kriminalisert som en støtte til Russland og et svik mot Ukraina. Det er skummelt at vi beveger vi oss vekk fra debatt og mot sensur og kansellering ved å hevde at forsøk på å forklare russisk politikk er det samme som å legitimere krig. Men å forstå er ikke å forsvare.
Utenlandske medier
Mitt første møte med norske medier etter 20 år i utlandet var gjennom å skrive kronikker i Aftenposten i 2019/2020, og jeg skrev deretter flere kronikker i andre norske aviser. Men etter hver kronikk ble jeg aldri møtt med motargumenter, kun artikler med personangrep der det ble hevdet at mine forsøk på å forklare politikken til Russland var propaganda, og mediene som ga meg plass fikk sine pass påskrevet.
I et intervju med NRK i juni i år, nevnte jeg at Ukraina-krigen i stor grad handler om kontroll over Svartehavet. Dagbladet fikk NRK til å «legge seg flat» for å ha intervjuet meg og tillate meg å spre det de kalte propaganda. Et par uker senere sa NATOs visegeneralsekretær at krigen i Ukraina i hovedsak handler om kontroll over Svartehavet.
Ytringsfriheten i norske medier blir begrenset, og impulsen virker alltid å være å gå etter mannen istedenfor ballen. Jeg deltar derfor nå nesten bare i utenlandske medier, men nå skal altså dette også sensureres. Universitetet jeg jobber for blir stadig forsøkt satt i skammekroken med anklager om at min stilling som professor gir meg mulighet til å spre propaganda i utenlandske medier. Det blir ikke nevnt i svertekampanjen at jeg deltar mer i arabiske, indiske og kinesiske medier enn i russiske, og på denne måten blir leserne manipulert til å tro at jeg «jobber» for russiske medier.
