Russland gratulerer ikke CIA med diamant-jubiléet

0

I det russiske tidsskriftet Natsionalnaya Oborona (nasjonalt forsvar) har sjefen for Russlands utenriksetterretning Sergej Narysjkin skrevet et medrivende essay om 75-årsjubileet til Central Intelligence Agency, som falt på søndag 18. september. Det er en uvanlig gest, spesielt midt i hybridkrigen i Ukraina. 

Av M. K. Bhadrakumar.

Sannsynligvis tjener det en hensikt? Helt sikkert tjener det til å minne både det russiske folket og utlendingene om at ingenting er glemt, ingenting tilgitt. 

Tittelen på essayet – 75 lys på CIA-kaken – er noe misvisende, ettersom Narysjkins avsluttende bemerkning er at «Det blir ingen jubileumsgratulasjoner eller ønsker. Ettersom det ikke kan være noe kompromiss ved vurderingen av deres (CIAs) rolle i historien og deres ‘meritter’ for menneskeheten.» 

Narysjkins essay vil bli nøye studert av den vestlige etterretningen   for eventuelle «ledetråder». Hva er det han sender ut? Narysjkin og president Vladimir Putin har kjent hverandre i 40 år. Narysjkin var nettopp uteksaminert fra en av Moskvas mest prestisjefylte institusjoner, Felix Dzerzhinsky Høyskole for KGB, og   Putin jobbet allerede i den utenlandske etterretningsavdelingen til Leningrad KGB da de traff hverandre i korridorene til Det store huset (som KGBs etterretningsavdelings regionale hovedkvarter i Leningrad var kjent som).

Sergej Narysjkin

Ikke overraskende skriver Narysjkin familiært om CIA. Som han sier det:

«CIA ble opprettet i begynnelsen av Den kalde krigen for å drive etterretningsvirksomhet rundt om i verden som et verktøy for å motvirke SSSRs eksistens og stadig sterkere rolle i verden, dannelsen av en blokk av sosialistiske stater, og fremveksten av den nasjonale frigjøringsbevegelsen i Afrika, Asia og Sør-Amerika.» 

Morsomt nok begynte likevel CIA med en kolossal etterretningstabbe da de den 20. september 1949 spådde at den første sovjetiske atombomben ville dukke opp i midten av 1953, når Sovjetunionen  faktisk allerede 22 dager før publiseringen av denne prognosen hadde gjennomført sin første test av kjernefysisk utstyr. 

CIA var nok en gang uten peiling da Putin i mars 2018 kunngjorde i en tale til det russiske parlamentet at Russland hadde utviklet et nytt hypersonisk missilsystem, som «vil være praktisk talt usårbart». Amerikanske tjenestemenn og analytikere ble overrasket. CIA har en historie med å totalt misforstå Russland, inkludert det som handler om Sovjetunionens sammenbrudd.  

Men CIA hadde sine suksesser også – for eksempel da de styrtet Irans demokratisk valgte statsminister Mohammed Mossadegh i 1951 etter at han begynte å nasjonalisere iranske oljefelt. På 1950-tallet forvandlet CIA seg allerede til et «flerdisiplinsmonster» da de i tillegg til tradisjonelle etterretningsaktiviteter også fikk i oppgave å over hele planeten spore opp og undertrykke alle politiske, økonomiske, militære prosesser som kunne true  verdensoverherredømmet til USA og deres allierte.» Narysjkin gir Allen Dulles skylden for denne metamorfosen. Dulles introduserte «aggressivitet og mangel på moral i aktivitetene» til CIA. Han var akkurat rette mann til å gjøre det, etter å ha vært stasjonssjef for OSS (CIAs forgjenger) i Bern i 1942-1945, [en avdeling] som hadde hemmelige forretninger med nazistene bak ryggen på USAs sovjetiske allierte.

Allen Dulles.

Narysjkin tar oss gjennom historien om CIAs «statskupp, direkte militære intervensjoner, provokasjoner av alle slag, attentater på opposisjonsreisende politikere, terror, sabotasje, bestikkelser» og alle de kappe- og dolk-greiene [cloak and dagger] som førte til president Lyndon Johnsons berømte fordømmelse av byrået som «det forbannede mordselskapet». Som i Banquos spøkelsesscene ved Macbeths bankettbord i Shakespeares skuespill, dukker ofrene opp –  Patrice Lumumba, Salvador Allende …

Det er skremmende referanser til CIAs praksis med å bruke kreftspredningsteknologi til å eliminere «anstøtelige» latinamerikanske ledere – Argentinas Kirchner (kreft i skjoldbruskkjertelen), Paraguays Lugo (lymfom), Brasils Lula da Silva (strupekreft) og D. Dilma Rousseff (lymfom) — og, selvfølgelig, Venezuelas Hugo Chavez  (luftrørskreft). I følge Narysjkin, «I 1955 forsøkte CIA å eliminere den høytstående kinesiske statsmannen Zhou Enlai , som ble oppfattet av amerikanerne som «en gal fanatiker som forsøker å ta over verden», men mislyktes totalt. Agenter sprengte flyet som Zhou skulle ha reist med til en konferanse for asiatiske og afrikanske ledere i Indonesia.» Deretter utviklet Dulles en plan for å forgifte Zhou, men ga opp frykten for at CIAs involvering kunne bli avslørt!

En amerikansk senatskommisjon i 1975 avdekket og bekreftet CIA-engasjement i kontraktsdrap og statskupp. Den telte opp 8 tilfeller av attentatforsøk fra CIA-agenter og leiesoldater på Fidel Castro bare i løpet av 1960-1965. Havana avslørte senere hele tallet – fra 1959 til 1990 planla CIA 634 attentatforsøk på Fidel. For å sitere Narysjkin: 

«Med manisk utholdenhet utviklet CIA-offiserene ganske enkelt eksotiske måter å eliminere El Comandante på. De prøvde å drepe ham ved hjelp av selvmordspiloter, fallskjermjegeragenter, rekrutterte agenter fra den indre krets, beskytning av biler og yachter fra skip, båter og undergravende sabotører, ved hjelp av tuberkelbasillinfisert dykkeutstyr, forgiftede sigarer, giftige piller til mat og mye mer.»

«CIA utnyttet enhver anledning til å påføre Sovjetunionen maksimal skade, inkludert økonomisk skade. CIA-direktør W. Casey henvendte seg personlig til kongen av Saudi-Arabia og overtalte ham til å øke oljeproduksjonen kraftig, noe som førte til at verdensprisene på SSSRs viktigste eksportressurs falt til nesten en tredjedel. For Sovjetunionens budsjett var dette et stort tap, som alvorlig påvirket ytterligere politiske hendelser i Sovjetunionen.» 

Fidel Castro som CIA prøvde å drepe utallige ganger

Narysjkin kaster noen medrivende innsikter inn i sagaen om Ukraina i perioden 1948-1949 da CIA «aktivt brukte erfaringen fra Hitlers spesialtjenester til å starte undergravende arbeid mot Sovjetunionen med rekrutter fra leirene til fordrevne østeuropeere som inkluderte en kvart million  ukrainere. «Nesten alle lederne og toppfunksjonærene til de ukrainske nasjonalistene var på en eller annen måte knyttet til samarbeid med nazistene og ble derfor fullstendig kontrollert» av CIA og britisk etterretning. I november 1950 skrøt sjefen for CIAs policykoordineringskontor, Frank Wisner , av at CIA var i stand til å oppmarsjere opptil 100 000 ukrainske nasjonalister i tilfelle en krig med Sovjetunionen. 

U2-hendelsen – nedskyting av CIA-spionflyet – i Ural 1. mai 1960 var en dramatisk hendelse, da Washington anklaget SSSR for å ha ødelagt et vitenskapelig fly og tatt livet av en pilot-forsker, men ble dypt flaue da Moskva presenterte ikke bare vraket. av flyet og spionutstyret til media, «men også den levende piloten Francis Gary Powers, som ærlig fortalte hva han gjorde på himmelen over SSSR og på hvis instrukser.»

På den annen side ga mesterstøtet med en sørkoreansk Boeing som gikk inn i sovjetisk luftrom og ble skutt ned i 1983, nettopp det «propagandagrunnlaget» som president Reagan trengte «til å kunngjøre et nytt ‘korstog mot kommunismen’. Avspenningspolitikken ble kastet til side, og en ny runde av våpenkappløpet begynte.»

Narysjkins siste refleksjon er rolig og samlet, uten et snev av overdrivelse:

«Evaluering av effektiviteten til enhver spesialtjeneste er alltid relativ. US Central Intelligence Agency, som går inn i sitt 76. eksistensår, har vært og er fortsatt en nidkjær utøver av viljen til de regjerende kretsene i landet sitt. Til tross for de betydelige endringene som finner sted, fortsetter de å se på seg selv som den eneste overherren i den unipolare verden. Organisasjonen driver etterretning, men med et sensitivt fokus på å gjennomføre undergravende handlinger mot suverene stater.» 

For indere har CIA blitt en godartet skapning man ikke lenger trenger frykter. Å ha forbindelser med CIA gir ikke noe mindreverdsstempel  blant indiske eliter. De ser på «CIA-fobi» som en arv fra Indira Gandhi-tiden. Og de kan slå seg opp som mainstream-spaltister og tankesmiedeltagere – og opinionsdannere. Narysjkins essay er en nøktern påminnelse om at historien ikke er over – og det blir den heller aldri. 

Essayet (på russisk) er her . 

Gratulerer med dagen CIA: Syv virkelig forferdelige ting byrået har gjort på 70 år

Maskinoversettelse, bearbeidet av Monica Sortland for Derimot.no

Utvalgt bilde er fra TruePublica

Den opprinnelige kilden til denne artikkelen er Indian Punchline: Russia won’t congratulate CIA on its diamond jubilee

Copyright © MK Bhadrakumar , Indian Punchline , 2022

Forrige artikkelVinner ikke lærerorganisasjonene fram nå, kan fellesskolen snart være tapt
Neste artikkelEt dystert bilde av akademisk frihet i Norge
M. K. Bhadrakumar
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.