oss 100 kroner!
Av Felix Abt – September 14, 2022
Bakgrunnsobservasjoner fra en europeisk forfatter som bor i Asia på den nåværende eskaleringen med Kina
Etter at Vestens megafoner allerede har oppfordret til en omfattende økonomisk krig mot Russland, høres nå krigsropet mot Kina, uavhengig av konsekvensene for «vanlige folk». Reaksjonen fra de asiatiske landene vil nok sannsynligvis skuffe de høyrøstede og selvrettferdige haiene.
«Tyskland må forberede seg på en konflikt med Kina… selv om det koster velstand:» Overskrift av Tysklands Der Spiegel på August 4, 2022 (Skjermbilde av Felix Abt)
Er Der Spiegel bare etterplaprere av krigshissingen i amerikanske medier? Dette er overskriften på The Hill fra 24. nov. 2021. [Skjermbilde av Felix Abt]
Der Spiegel kaller seg det ledende tyske nyhetsmagasinet. Faktisk er det en opinionsdanner i store deler av Europa, og for flere tiår siden var det kjent for sin uavhengighet og kritikk av USA og dens pliktoppfyllende allierte, den tyske regjeringen. De dagene er borte for lengst. Nå er den i frontlinjen i propagandakrigen mot Russland, sprer skamløst frekke løgner, som i dagene til den skandaliserte bløffmakerern, stjernejournalisten Claas Relotius.
Der Spiegel blåser nå også i trompeten for et angrep på Kina, som blir fremstilt som en brannfare. Denne gangen blir Kina stilt opp som en mye større trussel mot demokratiet enn Taliban i Hindu Kush – oops, hvor var nå det igjen? – det var der NATO-tropper, inkludert tyske soldater var, ifølge ledende tyske politikere på den tiden, angivelig forsvarere av tysk frihet. Kina blir dessuten fremstilt som en større trussel enn de ekstremt farlige russerne i den demokratiske høyborgen – Ukraina. Og selvfølgelig føler mange tyske og andre europeiske medier, så vel som politikere, seg tvunget til å involvere seg på samme linje.
«Ikke noe normalt forhold til Kina:» Overskrift i den østerrikske avisen Der Standard, Wien. [Skjermbilde av Felix Abt]
«Taiwan-konflikten: «Kina og Russland misbruker folkeretten»: Overskrift av NDR, nordtysk TV og radiostasjoner. [Skjermbilde av Felix Abt]
«Det kinesiske diktaturet er en fare for verden»: Die Tagespost, den katolske ukeavisen Tyskland. [Skjermbilde av Felix Abt]
Et litauisk parlamentsmedlem, som er representativ for mange politikere i de baltiske statene, insinuerer på Twitter at Kina og Russland er et stort – og underforstått, dårligere – «mongolske» folk. [Twitter skjermbilde av Felix Abt]
Eksemplene over viser hvordan politikere og media i Europa pisker opp stemningen og maner frem den røde eller gule faren igjen.
Washingtons anti-Kina-kampanje har ført til ny anti-asiatisk rasisme og McCarthyisme-angrep på kinesiske akademikere og studenter i USA. Denne kampanjen kopieres nå i Europa av hensynsløse politikere og medier, med like uforutsigbare og potensielt frastøtende konsekvenser. [Bloomberg UK overskrift. Twitter skjermbilde av Felix Abt]
Spiegel reporter, Georg Fahrion, som bor i Kina, er spesielt flittig med å advare om den uhyggelige faren som kommer fra Kina. Han etterlater knapt et godt hår på landets hode og spytter i den kinesiske nudelsuppen når han kan. Han er ikke spesielt original i å gjøre det, fordi de fleste vestlige journalister som håndterer Kina og for øvrig ikke snakker kinesisk, gjør mer eller mindre det samme, som om de hadde sammensverget seg.
Det ser ut til at europeiske og andre vestlige medier har mandat til å spre overveiende dårlige nyheter om Kina. Har noen i Vesten for eksempel hørt om de fantastiske endringene i Kinas Loess-platå? [Kilde: vegansustainability.com]
Det han har til felles med mange av sine tyske kolleger, er at han aldri har måttet selge noe: ingen biler, ingen maskiner og ingen «Adidas» sko, og absolutt ikke i Kina, hvor tyske produkter kjøpes av millioner av kunder og sikrer hundretusenvis av tyske jobber.
Og Fahrion og hans kamerater i redaksjonene, som har blitt intellektuelle maskingeværreder, har aldri måttet kjøpe komponenter fra Kina som bidrar til å holde den tyske økonomien konkurransedyktig. Eller anskaffe forbruksvarer som produseres billig i Kina – uten dem ville kjøpekraften og velstanden til tyske forbrukere være mye mer beskjeden.
Godt betalte innen bjørnetjenester
Den berømte tyske bilindustrien selger for eksempel 40% av bilene sine i Kina, nå for tiden. Hvorvidt «America First» -allierte i USA ville hjelpe og kjøpe mange flere tyske biler i tilfelle en salgsnedgang, framprovosert eller påtvunget av tyske politikere og deres mediepartnere, er tvilsomt.
Tyske gründere vet det, men ikke fra å lese Der Spiegel og andre antirussiske medier: Tilgang til russiske råvarer, som nektes dem av hellige ideologer i politikk og media, er en reell trussel mot deres virksomheters overlevelse. De er godt betalte do-gooders innen bjørnetjenester og har allerede ødelagt sitt russiske salgsmarked. Beleilig lider de ikke konsekvensene av egen politikk, men tyske bedrifter og vanlige folk gjør det: Tyskere, så vel som andre europeere, lider nå under raskt økende tap av arbeidsplasser, prisøkninger og drivstoffmangel som følge av deres regjeringers økonomiske krig, i tråd med Washingtons holdning mot Russland, som har blitt entusiastisk støttet av de europeiske mainstream-mediene.
Hvis mediene igjen lykkes i vekkelsen av politikerne, slik at deres Kina-virksomhet også går med i avløpet, kan fattigdommen i Tyskland spre seg på et øyeblikk. Mens massene da lider, kan de politiske og journalistiske elitene i det minste sole seg i sin moralske overlegenhet.
Den skammelige slutten for en industrigigant
Her er en smak av hva som kan være i vente for Tysklands så en gang stolte industri: Tysklands Bosch, en ledende global produsent av bildeler, elektroverktøy og husholdningsapparater, har 38 produksjonsanlegg i Kina. Selskapet driver også to fabrikker i Russland.
Den tyske regjeringen undersøker mulige brudd fra Bosch om et eksportforbud til Russland. Det tyske selskapet sa at de ikke hadde levert Bosch-komponenter som angivelig ble funnet i russiske militære kjøretøyer til den russiske kjøretøyprodusenten. Den la til at lokale kontrakter med bilkunder fastslo at produktene bare kunne brukes til sivile applikasjoner. Etter først å ha massivt innskrenket sin russiske virksomhet, etter en beskyldning fra Ukrainas utenriksminister, leter Europas største apparatprodusent nå etter en kjøper for sine russiske fabrikker. Kinesiske og tyrkiske leverandører av «hvitevarer» har uttrykt interesse og er de mest sannsynlige kjøperne som tar Boschs sin plass i Russland.
Hvis tyske politikere og media får viljen sin, vil Bosch sin skjebne i Russland, gjentas i Kina. Og det som skjer med en industrigigant som Bosch, som tvinges til å tape markeder og krympe kraftig, kan skje med ethvert annet tysk selskap.
Lady Gaga – det store forbildet for kineserne som lengter etter «frihet»?
Ifølge The Times of London legemliggjør sangeren Lady Gaga alt Kina er redd for.
[Times-overskriften. Twitter skjermbilde av Felix Abt]
På en festival sponset av Lady Gaga var det et «Artpop» -øyeblikk der en «oppkastartist» kastet opp på sangeren.
– For oss var den forestillingen kunst i sin reneste form. Men vi forstår fullt ut at noen ikke liker det, forklarte Gaga.
Dette inkluderer sannsynligvis mer enn en milliard kinesere som ikke tenker mye på amerikansk oppkastkunst og ikke ser noen grunn til å etterligne denne kunstneren. Selvfølgelig blir utenlandsk musikk lyttet til i Kina, for eksempel K-Pop eller musikken til Taylor Swift, Ed Sheeran, Shawn Mendes, Drake, Coldplay og Passenger, men for det meste av yngre mennesker. Det er til og med et TV-show som heter «中国有嘻哈», som bokstavelig talt betyr «Kina har hip-hop.» Selvfølgelig hører du ikke om det i vestlige medier, som foretrekker å fornekte Kina.
Trend-videoer om street fashion i Kina på «Douyin,» den kinesiske versjonen av TikTok, motsier vestlige mediers propaganda, som skildrer landet som ganske kjedelig, fargeløs og som et «kollektivistisk diktatur.»
Wuhan har vært i overskriftene gang på gang i forbindelse med Covid-pandemien. Men europeiske og andre vestlige nyhetsleverandører har ikke informert sine lesere, seere og lyttere om at denne byen er fødestedet til kinesisk punk. Men «oppkast kunst» praktiseres ikke av kinesiske punkers. – Her er en video om byens punkscene. [Video skjermbilde av Felix Abt]
Alle som ønsker å lære mer om Kina, og ikke gjennom den tilslørende vestlige linsen, kan for eksempel gjøre det på denne portalen, drevet av kinesere som tidligere bodde i Kina, men som nå bor i Hong Kong: https://www.fridayeveryday.com/
Journalister, men også politikere som ønsker å være i medienes søkelys, går i disse dager sjelden glipp av en mulighet for sensasjonell Kina-kritikk. Fra den påståtte grusomme skjebnen til en kinesisk tennisstjerne til det fabrikkerte folkemordet i Kinas Xinjiang til Taiwan, som angivelig kommer til å bli militært angrepet av Kina. Objektivt sett gir dette ingen mening i det hele tatt, da den mikrochipbaserte økonomien og hverdagen i verden, inkludert Kina, kan komme til en fullstendig stillstand: Chips fra Taiwan er i smarttelefoner, klimaanlegg, smarte dørklokker, datamaskiner og andre elektroniske enheter, biler, F-35 jagerfly og så videre. For tiden produserer Taiwans TMSC 92% av verdens mest avanserte data komponenter.
[Kilde: asianews.it]
Men av hensyn til USAs politikk for å svekke både Kina og Russland, krever de isolasjon som en føre-var-straff av Kina i forventningsfull lydighet.
Asiatiske land nekter å bli misbrukt som «nyttige idioter» av det amerikanske imperiet, for egen regning
Å isolere Kina, som krevd av amerikanske, europeiske og andre vestlige politikere, akademikere og journalister, ville være å gå for langt, selv for Taiwans hardeste tilhengere av løsrivelse fra Kina. Øyas økonomi er sterkt sammenflettet med fastlandet, og handelsutvekslingen med Kina er mye mer intensiv enn med USA. En import- og eksportfrys rettet mot Kina ville kaste Taiwan inn i en dyp økonomisk krise.
Taiwans opposisjonsparti, Kuomintang, er ikke interessert i spenninger med Beijing provosert av Washington. Klar over skaden av denne manøvreringen mot Taiwan, jobber de for å redusere dem. [Chollima Report, Twitter skjermbilde av Felix Abt]
[CNBC Overskrift 4. Twitter skjermbilde av Felix Abt]
Selv den konservative sørkoreanske presidenten Yoon, en sterk amerikansk støttespiller, unngikk et møte med den amerikanske speakeren Pelosi, etter hennes provoserende Taiwan-reise. For mye står på spill for landet hans, som har en eksport verdt mer enn 132 milliarder dollar til Kina, sammenlignet med 74 milliarder dollar til USA.
«Anklaget?» Brøt han en lov? Sannsynligvis en uskrevet en. Ikke overraskende kritiserte Washingtons britiske talerør, The Guardian, den sørkoreanske presidenten i sin 4. [Skjermbilde av Felix Abt]
Japan, USAs nære allierte, hvis eksport til Kina betydelig overstiger den til USA, viser heller ingen entusiasme for AMERIKANSK-initiert økonomisk isolasjon av en så viktig handelspartner og de økte spenningene som det ville resultere i. I fjor oppfordret Japans forsvarsmelding til «krisebevissthet» om Taiwan: «Stabilisering av situasjonen rundt Taiwan er viktig for Japans sikkerhet og stabiliteten i det internasjonale samfunnet.»
Til tross for grensekonflikten mellom India og Kina, understreket Indias utenriksminister nylig at «det kan ikke være noe asiatisk århundre hvis India og Kina ikke slutter seg til hverandre». Beijing var enig, og la til at «Kina og India har langt flere felles interesser enn forskjeller, og de to naboene har visdom og evne til å forsterke hverandre heller enn å utgjøre en trussel mot hverandre.» India har motstått press fra Vesten om å ta parti mot Russland i Ukraina-konflikten og er fast bestemt på ikke å la Vesten bruke dem som en rambukk mot Kina. Indiske medier rapporterer at «indiske selskaper bytter ut amerikanske dollar mot asiatiske valutaer», og legger til at et «Toppindisk firma betaler for russisk kull i yuan, og handelsmenn sier at flere kjøpere kan vende seg til Kinas valuta».
Dette vil være en stor hodepine for Washingtons hauker i det amerikanske imperiet, og deres europeiske lakeier vil heller ikke kunne gjøre noe med det.
Bloomberg: Russlands og Kinas innsats for å gjennomføre non-dollartransaksjoner, er en del av en bredere minimering av økonomisk risiko strategi, som blir stadig mer populær blant flere fremvoksende markeder.» [Skjermbilde av Felix Abt]
ASEAN, Foreningen for sørøstasiatiske nasjoner (Brunei, Kambodsja, Indonesia, Laos, Malaysia, Myanmar, Filippinene, Singapore, Thailand og Vietnam), oppfordret til «ro i Taiwanstredet» etter Representantenes hus speaker Nancy Pelosis provoserende besøk i Taipei, ASEAN fryktet ytterligere «provoserende» handlinger.
[Benar News overskrift, 5. Skjermbilde av Felix Abt]
Til tross for at Filippinene lenge har vært avhengig av USA, søker president Ferdinand Marcos jr., i likhet med sine forgjengere, å opprettholde sin lojalitet til Washington mens han prøver å holde Kina som en nær partner. I sitt første regjeringsmøte sa president Marcos jr. at hans nye regjering ville «styrke båndene til Beijing, blant annet gjennom militære utvekslinger», midt i de pågående spenningene i Sør-Kinahavet, over kinesiske fartøy i farvann som Filippinene har gjort krav på.
Under press fra Washington ble Indonesia enige om å holde felles kampøvelser på øya Sumatra midt i USAs såkalte «Kina-bekymringer». Men Indonesia, som er vertskap for årets G-20-toppmøte, inviterte også lederne i Kina og Russland til arrangementet, til tross for motstand fra NATOs medlemsland.
[ABC News overskrift, juli 26, 2022. Skjermbilde av Felix Abt]
Enda viktigere, på et møte i Beijing bare uker før G-20-møtet, lovet lederne i Kina og Indonesia å «øke bilateral handel og utvide samarbeidet på områder som landbruk og matsikkerhet».
Det er betydelig uenighet mellom Vietnam og Kina, spesielt over grensene i Sør-Kinahavet, som vietnameserne omtaler som Østhavet. Vietnam søker imidlertid å utvide i stedet for å begrense handelen med Kina, for å øke den økonomiske veksten og velstanden til sitt eget folk.
Vietnamesiske medier rapporterer at «Vietnam og Kina ønsker å utvide sine relasjoner på alle felt.» 13. juli 2022 skrev det offisielle nyhetsbyrået Vietnam+: «Vietnam er Kinas største handelspartner i ASEAN og den sjette største handelspartneren i verden. Kina er fortsatt Vietnams største handelspartner.» (Overskrift for Hanoi-baserte Vietnam+,10. august [Skjermbilde av Felix Abt]
Da USAs visepresident Kamala Harris besøkte Singapore og Vietnam i august 2021 og forsøkte å overtale disse to landene til å alliere seg med Amerika mot Kina, møtte hun liten sympati. Det er fordi disse sørøstasiatiske nasjonene ønsker å opprettholde gode relasjoner med alle land og ikke bli manipulert som «nyttige idioter» av det amerikanske imperiet. De ser skaden for europeiske land med å innta denne stillingen og er opptatt av å unngå det.
Kort tid før hun kom til Hanoi, møtte den vietnamesiske statsministeren den kinesiske ambassadøren for å forsikre Kina om at landet hans ville holde seg unna alt av rivalisering mellom stormakter.
[Utenrikspolitisk overskrift, 22. august. Skjermbilde av Felix Abt]
Selv en senior «analytiker» fra den nykonservative tenketanken Rand Corporation, som hovedsakelig er finansiert av den amerikanske regjeringen og den allmektige krigsindustrien, og som former politikken og bidrar til å sende amerikanere i krig, innrømmet motvillig at det meste av Asia er på Kinas side, ikke USA. Det er slående at en lignende «analyse» som innrømmer dette ubeleilige faktum, ikke har blitt publisert av de europeiske mainstream-mediene.
Holdt i uvitenhet av media
Der Spiegel og de mange likesinnede europeiske mediene, gjør naturligvis ikke dette til et diskusjonstema. Som med Ukraina-konflikten, så i Kina, blir forhistorien og bakgrunnen systematisk blanket ut, og de som tør å kaste lys over den, blir ærekrenket. Dette gjentas i den nye konflikten med Kina over Taiwan, manet frem av USA, der viktige fakta igjen blir sensurert:
Dette inkluderer for eksempel det faktum at Kina behandler øya Formosa / Taiwan, som ble brakt under fastlandskontroll av det manchurisk-grunnlagte Qing-dynastiet i 1682, med mye mer respekt enn det krigshissende USA behandler Cuba.
Kina handler tungt med Taiwan, og taiwanske arbeidere opererer mange fabrikker i fastlands-Kina. USA har derimot innført en brutal økonomisk boikott mot Cuba i flere tiår, som andre land rundt om i verden har vært forpliktet til å følge. Ikke engang økonomisk bistand kan overføres til Cuba, som i tilfelle Taiwan er mulig når som helst. Mens Taiwan historisk tilhører Kina, har Cuba aldri vært en «provins» eller en delstat i USA, bortsett fra den tiden da øya var, de facto, under kontroll av den amerikanske mafiaen, som misbrukte den som et gigantisk bordell fram til revolusjonen under Fidel Castro i 1959.
Kina er en alvorlig trussel mot verden, utbasunerte Washingtons europeiske, politikk- og mediepartnere. Her er et konkret eksempel på hvordan denne faren utspiller seg når det gjelder Afrika. [Twitter skjermbilde av Felix Abt]
Nå øker Amerika massivt våpensalget til Taiwans regime. Forestill deg at Kina bevæpnet Cuba på samme måte: Amerikanerne ville umiddelbart erklære krig mot kineserne på grunn av USAs Monroe-doktrine. Og skulle kinesiske hangarskip stadig seile mellom Florida og Cuba, som den amerikanske marinen nær Taiwan og fastlands-Kina, vil USA mest sannsynlig ikke nøle med å angripe dem.
Omringe Russland? Det har allerede skjedd, inkludert fem runder med NATO-ekspansjon østover. Nå handler det om å omringe Kina og om mulig provosere frem en ny lukrativ krig for USAs største og mest innflytelsesrike industri, krigsindustrien. Den neste «cubanske missilkrisen» brygger allerede, men denne gangen raskt og grovt: USA ønsker å bruke 27,4 milliarder dollar på å omringe Kina med raketter langs den «første øykjeden», inkludert Taiwan. – [Utenrikspolitisk overskrift, skjermbilde av Felix Abt]
At utviklingen som er skissert ovenfor er skjult i europeiske medier er ikke nytt. Selv i Ukraina-konflikten ble det for eksempel ikke påpekt at USA har fulgt strategien om å forhindre et fungerende russisk-EU-økonomisk område i flere tiår. For eksempel fryktet strateger i Washington de enorme synergieffektene mellom Russlands enorme reserver av råvarer og Tysklands fremragende teknologi, akkurat som de fryktet et gjenforent Korea med nord rik på råvarer og et teknologisk sterkt sør.
Det såkalte økonomiske miraklet i det nå svekkede Tyskland, som hadde blitt en irritasjon for sin amerikanske rival, takket være billige russiske råvarer, er nå endelig i ferd med å ta slutt. Washington kan med rette feire dette som en fin politisk suksess.
På samme måte sørget USA i syv tiår for at Koreakrigens våpenhvile forble i kraft i stedet for å undertegne en fredsavtale som ville ha vært et viktig skritt mot koreansk gjenforening. Nye økonomiske maktsentre i Europa og på den koreanske halvøya, som ville ha dukket opp uten Washingtons innblanding, blir sett på som store trusler mot amerikansk hegemoni, og Washington vil fortsette å gjøre alt de kan for å forhindre dette.
Mediene nevnte heller ikke de velkjente amerikanske strategipapirene for å destabilisere Russland. Eller USAs erklærte intensjon om å opprettholde sin rolle som en «verdensmakt» for enhver pris og sikre dollaren som verdensvaluta, som den bruker som et våpen mot land som motstår det egoistiske imperiets vilje. Interessene og den gjennomgripende innflytelsen fra de gigantiske vestlige våpenindustriene og deres aksjonærer, ble heller ikke analysert og stilt spørsmålstegn ved.
I stedet har de foretrukket å kritisere krigspropagandaen til den ene siden (Russland) i Ukraina-konflikten og ukritisk vedta og spre den andre siden (Kiev). Dette inkluderer de heftig avviste beskyldningene om at russiske soldater voldtar ukrainske babyer eller at russiske tropper beskyter sivile bygninger, uten å nevne at Ukraina systematisk misbruker sivile, og bruker dem som menneskelige skjold.
Overskrift fra The Diplomat om kinesernes kollektive traumer forårsaket av den brutale koloniale fortiden. [Skjermbilde av Felix Abt]
Det er heller ikke verdt å nevne det faktum at Kina ble grovt ydmyket av utenlandske makter i hundre år, preget av pandemier, hungersnød, korrupsjon, massemord og utbredt narkotikaavhengighet. Opiumskrigene mot Kina hjalp britene med å forbedre sin handelsbalanse ved å skaffe opium fra sin indiske koloni og selge det med stor fortjeneste i Kina. Som et resultat, på slutten av 1800-tallet, var omtrent 10% av Kinas befolkning avhengig av opium, og en betydelig del av landets sølv og andre eiendeler strømmet ut av landet for å betale for stoffet. Mange av de økonomiske problemene Kina senere sto overfor, ble tilskrevet opiumshandelen, enten direkte eller indirekte.
Fra slutten av 1800-tallet til første halvdel av 1900-tallet, brukte USA og andre utenlandske makter kanonbåter på kinesiske elver for å trakassere og underkaste Kina. Nå mobber Amerika Kina igjen, hovedsakelig med tvangsøkonomiske tiltak, men kineserne vil at landet deres skal være sterkt nok denne gangen til å forhindre nye ydmykelser. Amerikanernes og deres vestlige alliertes forsøk på å gjøre det 21. århundre til et nytt «århundre med ydmykelse for Kina» vil derfor sannsynligvis være mye vanskeligere enn forrige gang.
Amerikanernes og deres vestlige alliertes forsøk på å gjøre det 21. århundre til et nytt «århundre med ydmykelse for Kina» vil derfor sannsynligvis være mye vanskeligere enn forrige gang.
I mer enn 60 år, frem til juni 1928, ble kinesere – og hunder – utestengt fra parker i Shanghai av bymyndigheter kontrollert av utenlandske makter. Med disse tegnene hadde de gjort det klart de «overlegne» verdiene i Vesten. [Twitter skjermbilde av Felix Abt]
Et enkelt spill for en dominerende supermakt, for å eliminere konkurrenter
Så lenge Amerika drar nytte av frie markeder og konkurranse, vil det respektere dem og spille etter reglene. Når konkurrenter dukker opp som er bedre enn amerikanske selskaper, blir de utsatt for tvangstiltak som sanksjoner. For eksempel tvang USA chipmakere og andre leverandører over hele verden til å slutte å forsyne det ledende kinesiske høyteknologiske selskapet Huawei for å ødelegge det.
Under påskudd av et påstått folkemord på muslimer finner sted i Kinas Xinjiang-provins, der de også angivelig blir tvunget til tvangsarbeid, vedtok den amerikanske kongressen en lov om å boikotte bomull produsert der, noe som er billigere og bedre enn det amerikanske produktet.
Dette er absurd, 90% av bomullen i Xinjiang plukkes og behandles ikke av mennesker, men av maskiner, mange av dem amerikanske John Deere-maskiner. Dette selskapet har nå også forbud mot å selge sine maskiner til bomullsplantasjer, hvis eiere for det meste er muslimske uigurer.
[Source: chinadailyhk.com]
I følge en artikkel i Los Angeles Times, i august 1992, var Toshiba Japans ledende produserent av microchips på 1980-tallet, med en markedsandel på omtrent 80% i dynamic random access memory (DRAM) produkter i 1987. I likhet med Huawei ble Toshiba merket av USA på grunn av «nasjonale sikkerhetsproblemer».
Etter at Toshiba og et norsk selskap solgte sofistikerte maskiner til Sovjet-unionen i 1986, det samme gjorde produsenter fra andre vesteuropeiske land, slo Washington til, og innførte et to til fem års forbud mot alle Toshiba Corporation-produkter med den begrunnelse at salget til Sovjetunionen utgjorde en trussel mot USAs nasjonale sikkerhet. Med dette knusende slaget klarte USA å kvitte seg med en overlegen konkurrent og rydde veien for sine egne chipprodusenter. Selskapene i andre land, som også solgte maskiner til Sovjetunionen, ble stående uskadd.
Alstom ble en gang kalt den «franske industrijuvelen» fordi selskapet var verdensledende innen ulike områder av energi- og transportteknologi. Selskapet hadde bygget kraftverk, kraftoverføringssystemer og jernbaner. Da Alstom ble en seriøs konkurrent til den amerikanske giganten General Electric (GE) i mange land, tidlig på 2010-tallet, tok Washington sikte.
Den amerikanske regjeringen slo til da den hevdet å vite at Frédéric Pierucci, en Alstom-sjef og forfatter av boken The American Trap: My Battle to Expose America’s Secret Economic War Against the Rest of the World, hadde godkjent bestikkelser til indonesiske tjenestemenn for å sikre en forretningskontrakt. Han ble arrestert av politiet på en flyplass i New York i 2013. Pierucci skrev i sin bok at hans advokat ble tilbudt en utpressingsavtale: Han kunne erklære seg skyldig og være fri i løpet av måneder eller «risikere opptil 125 år i fengsel.»
Flere andre høytstående Alstom-ledere ble også arrestert i USA i forbindelse med disse påstandene om bruk av bestikkelser. Selskapet ble bøtelagt med 772 millioner dollar av amerikanske dommere i bestikkelsessaken. Damokles sverdet – ytterligere «straffer» – fortsatte å sveve over selskapet. I 2014 hadde Alstom ikke noe annet valg enn å inngå en avtale med General Electric om å selge sine energi- og nettdivisjoner, Alstom-konsernets hjørnesteiner. Ved å bryte opp denne globale industrigiganten har Amerika eliminert en annen stor konkurrent.
Design Chappatte [Source: bbc.com]
I Sveits ble bankhemmeligheter med anonyme nummererte kontoer avskaffet for noen år siden – på grunn av massivt press fra USA, et faktum som fortsatt er ukjent for de fleste og ikke tatt hensyn til av de som publiserer rangeringer av hvitvaskings- og skatteparadis.
Washington tillot imidlertid amerikanske stater å sette opp stråselskaper der eierne ikke trenger å bli offentliggjort; de forblir like anonyme som i de nummererte kontoene som Sveits måtte avskaffe etter press fra USA. Dette er også ukjent for de fleste.
Ved å gjøre det eliminerte USA en stor konkurrent, tok i bruk Sveits sin tidligere, lukrative forretningsmodell, og ble også det desidert største maskineriet for hvitvasking av penger i verden. Tidligere ble offshore finanssentre rundt om i verden rystet av skandaler basert på stjålne klientfiler, hovedsakelig fra Sveits, men også fra Panama, Singapore og nesten alle små øyer i Karibien og Stillehavet.
Men fra USA, hvor flest skatterpenger unndras og skitne penger blir hvitvasket som ingen andre steder, har det ikke vært noen lekkasje eller avsløring. Er dette et sammentreff? Nei, det er ikke jobben til National Security Agency (NSA) og andre amerikanske myndigheter å overvåke og skade amerikanske banker, bare deres utenlandske konkurrenter.
Det kan heller ikke den britiske regjeringen, kjent som Amerikas «lojale puddel» eller «De fem øyne» (en stor del av den forente dypstaten i angelsaksiske land ledet av Washington som kollektivt spionerer på tyske kanslere, franske presidenter, østerrikske og andre europeiske myndigheter, du, jeg og resten av verdens befolkning), forventes å dele skitten informasjon om den enorme hvitvaskingsmaskinen på de britiske øyene og spesielt i City of London, som Financial Times kaller «hovedstaden for skitne penger»
Å ødelegge uvelkomne konkurrenter, overta deres angivelig ulovlige og forbannede virksomheter og til og med massivt utvide dem, er dermed vanlig praksis i det beste av alle Amerika. Og resten av den verdistyrte Vesten tolererer det.
Og slik ser Amerikas støtte til Taiwan ut: Å bruke alle midler for å sikre at øya mister sin gigantiske chipindustri til USA! Etter det bør gjenforeningen av Kina med et fattigere Taiwan ikke lenger være et problem for Washington. Den nye amerikanske CHIPS-loven, som også er en del av USAs ekstrateritorielle jurisdiksjon, har som mål å tvinge selskaper i land og regioner med en chipindustri til å overholde amerikanske forskrifter, og å undertrykke chipindustrier som ikke gjør det. Dette er bare nok en manifestasjon av hardhendt amerikansk imperialisme i virksomhet. [Tweet fra president Biden, skjermbilde av Felix Abt]
Etter å ha provosert bjørnen, er det på tide å tirre Pandaen
Den taiwanske rapperen og aktivisten Zhong Xiangyu demonterer en myte som er videreført av Washingtons europeiske mediepartnere: «Den amerikanske regjeringen har aldri vært en beskytter av Taiwan, den bryr seg ikke om taiwanske folk. USA er ikke vår venn. Det er vennen til visse begunstigede i elitene til noen spesielle regimer.»
Den amerikanske marinen var det første landet som angrep Taiwan med krigsskip i 1867. Den amerikanske marinen støttet Japan i å invadere Taiwan i 1874. Den amerikanske regjeringen solgte våpen til Japan under den sino-japanske krigen, noe som førte til Kinas nederlag og tvang Kina til å avstå Taiwan til Japan i 1895. I dag er taiwansk separatisme ikke sann uavhengighet. Det betyr bare å tjene amerikanske interesser i et hegemonisk, ulikt forhold.
Tre år før Russland invaderte Ukraina, gjorde Forbes-magasinet Washingtons intensjoner krystallklare. Europeiske medier og politikere ignorerte det imidlertid pliktoppfyllende. [Forbes overskrift, 6. Februar, 2019, skjermbilde av Felix Abt]
[AP-overskrift, 19. Skjermbilde av Felix Abt]
USA provoserte Russland ved å trampe på hennes sikkerhetsinteresser, til Moskva gikk i Washington-fella à la Afghanistan. Ved ulovlig å invadere Ukraina ga Moskva USA og dets europeiske og andre støttespillere, en grunn til å implementere Washingtons plan om å isolere Russland økonomisk fra store deler av verden og intensivere en proxy-krig, som ikke begynte i februar 2022, men etter den USA-initierte regimeendringen i Kiev i 2014.
Kan Washington lykkes igjen med en tilsvarende provoserende tilnærming i Kinas tilfelle, angående Taiwan? Kanskje. Dr. Mahathir, Malaysias tidligere mangeårige statsminister, sier: «Kina har tillatt Taiwan å styre seg selv. Ingen fare. De invaderte ikke. Hvis de ville invadere, kunne de ha invadert. Det gjorde de ikke. Men Amerika provoserer [dem] slik at det kan bli krig, slik at kineserne vil gjøre feilen ved å prøve å okkupere Taiwan.»
Og George Yeo, tidligere utenriksminister i Singapore, går ikke rundt den diplomatiske grøten, han sier: «Tirre pandaen [og] konstant provokasjon av USA vil føre til ‘en bombe som vil eksplodere i våre ansikter.'»
For å tvinge utenlandske selskaper til å slutte å investere i og samhandle med Kina, trenger det amerikanske imperiet politisk-militære konflikter med Kina. Dens taktikk er å iscenesette kriser fra Hong Kong til Xinjiang til Taiwan. Dette gjør det mulig for Washington og dets europeiske og andre undersåtter å innføre enda flere «sanksjoner» mot Kina og mot de som handler med Kina.
I tillegg gjør den massive utplasseringen av amerikanske styrker over hele Sør-Kinahavet og i nærheten av Kina, og den økende risikoen for militære konfrontasjoner, handelsrutene mye mindre sikre, noe som er en del av Washingtons strategi for å avskrekke handelspartnere fra Kina.
Ser du helheten?
Vel, de som bruker tyske, sveitsiske, østerrikske og andre europeiske medier vil sannsynligvis ikke lykkes i å se hele bildet. Spesielt ikke hvis du skal gjøre det med levende lys.
Overskriften til den sveitsiske Neue Zücher Zeitung: «Sjefen for strømregulatoren anbefaler å kjøpe stearinlys og ved» Etter at den sveitsiske regjeringen slavisk vedtok EUs sanksjoner for å delta i sin økonomiske krig mot Russland, og dermed bryte den sveitsiske grunnloven som krever nøytralitet i enhver konflikt, oppfordrer energikommissæren befolkningen til å skaffe seg stearinlys og ved til krisen forårsaket av EU og hans egen regjering. Og i stedet for å kritisere dette selvpåførte tilbakefallet til de dårlige gamle dager, foretrekker media å rettferdiggjøre det. [Skjermbilde av Felix Abt]
Kanskje her i Asia, hvor jeg har bodd, gjort forretninger og reist i mange år, er Bertolt Brechts sitat «Først kommer maten, så kommer moralen» ikke kjent, men hva den berømte tyske forfatteren og regissøren mente, er en banal virkelighet i denne delen av verden.
I motsetning til de velstående, sløve politikere og journalister som er engasjert i det økonomiske salget av Europa, ber ingen her i Asia befolkningen om å ofre sin velstand i navnet til en ondskapsfull moral som skjuler de konkrete økonomiske interessene til et aldrende, men fortsatt veldig aggressivt vestlig imperium.
Felix Abt er forfatter av «A Capitalist in North Korea: My Seven Years in the Hermit Kingdom» og «A Land of Prison Camps, Starving Slaves and Nuclear Bombs?» Han kan nås via sin Twitter-konto.
Originalen til denne artikkelen ligger på Covert Action Magazine: Most of Asia is On the Side of China and Not the U.S. in Growing Conflict
Oversatt til norsk for steigan.no av Hans Snøfjell
