oss 100 kroner!
Det er ikke bare World Economic Forum, deres yppersteprest Klaus Schwab og hans rådgiver Yuval Harari som snakker mye om Transhumanisme. Det militær-industrielle komplekset har holdt på med det lenge.
Tyske Bundeswehr har sammen med det britiske forsvarsdepartementet utgitt en rapport med tittelen Human Augmentation – The Dawn of a New Paradigm. Og når Bundeswehr gjør det, bør man følge nøye med i timen. Tysk grundighet finnes fortsatt, sjøl om mye annet går på skaffe i Goethes land. Vi sakser fra sammendraget:
Evnen til å forbedre ens fysiske, psykologiske eller sosiale evner har vært en kilde til makt gjennom historien, og krigføring er selve symbolet på denne dynamikken. Paradokset av krig er at mennesker er sentrale i dens oppførsel, men også er det svakeste leddet. Vi vil ha «krigskjempere» – enten de er cyberspesialister, dronepiloter eller infanterisoldater – til å være sterkere, raskere, mer intelligente, mer spenstige og mer mobile for å overvinne omgivelsene og motstanderen. Vi har utviklet stadig mer komplekse teknologier for å øke dødelighet, overlevelsesevne og mobilitet. Etter hvert som teknologien har blitt mer sofistikert har vår tenkning blitt mer fokusert på maskinen i stedet for mennesket, men dette må endres hvis vi skal være effektive i fremtiden.
Nylige fremskritt innen biovitenskap og relaterte teknologier har ført til framveksten av det tverrfaglige feltet kjent som human augmentation som har potensial til endre alle aspekter av livene våre. Den gjensidige avhengigheten og potensielle implikasjoner av menneskelig forsterkning er så omfattende og komplekse at det er vanskelig å forstå hva det er vil bety for samfunnets og forsvarets fremtid. Målet med dette strategiske implikasjonsprosjektet er å ta det første skrittet for å forstå disse potensielle endringene i menneskelige evner. Den tilbyr en konseptuell modell for å tenke på menneskelig forsterkning, dens framtidige retning og identifiserer viktige implikasjoner for Forsvaret og dets interessenter.
Sentrale observasjoner
Menneskelig forsterkning vil bli stadig mer aktuelt, blant annet fordi det kan direkte forbedre menneskelig evne og atferd, og delvis fordi det er bindemidlet mellom mennesker og maskiner. Framtidige kriger vil bli vunnet, ikke av de som har mest avansert teknologi, men av de som mest effektivt kan integrere de unike evnener til både mennesker og maskiner. Viktigheten av menneske-maskin teaming er allment anerkjent, men det har blitt sett fra et teknosentrisk perspektiv. Human augmentation er den manglende delen av dette puslespillet.
Å tenke på mennesket som en plattform og forstå oss mennesker på individuelt nivå er grunnleggende for vellykket menneskelig forsterkning. Industriell krigføring så folk som utskiftbare komponenter av militære enheter eller materialet som skal opereres med plattformene – kjøretøy, fly og skip. Disse plattformene overvåkes rutinemessig og analysert, men det er bemerkelsesverdig at vår evne til å forstå vår mest kritiske evne – mennesket – er så lite undersøkt. Vellykket bruk av menneskelig forsterkning krever en mer sofistikert tilnærming til å forstå mennesker og deres evner. Definere nøkkelelementene i den «menneskelige plattformen» – fysisk, psykologisk og sosial – gir en konseptuell baseline for å muliggjøre en tverrfaglig samtale.
Etikk
Vi kan ikke vente på at etikken for menneskelig forsterkning blir bestemt for oss, vi må være en del av samtalen nå. De etiske implikasjonene er betydelige, men ikke uoverkommelig; tidlig og regelmessig engasjement vil være avgjørende for å forbli i forkant av dette feltet. Etiske perspektiver på menneskelig forsterkning vil endre seg, og dette kan skje raskt. Det kan være en moralsk forpliktelse å forsterke mennesker, spesielt i tilfeller der det fremmer velvære eller beskytter oss mot nye trusler. Det kan argumenteres at behandlinger som involverer nye vaksinasjonsprosesser og gen- og celleterapier eksempler på menneskelig forsterkning allerede i kjømda.
Behovet for å bruke menneskelig forsterkning kan til slutt være diktert av nasjonal interesse. Land kan trenge å utvikle og bruke menneskelig forsterkning eller risikere å overgi seg innflytelse, velstand og trygghet til de som vil. Nasjonale forskrifter som dikterer tempoet og omfanget av vitenskapelig forskning gjenspeiler samfunnssyn, spesielt i demokratier som er mer følsomme for opinionen. Fremtiden for menneskelig forsterkning bør ikke, imidlertid avgjøres av etikere eller opinionen, selv om begge vil være viktige stemmer; snarere vil regjeringer måtte utvikle en klar politisk posisjon som maksimerer bruken av menneskelig forsterkning til støtte for velstand, sikkerhet og sikkerhet, uten å undergrave våre verdier.
Styring i vestlige liberale samfunn og internasjonale institusjoner er allerede ute av stand å holde tritt med teknologiske endringer og vedtakelse av menneskelig forsterkningsvilje forverre denne trenden. Nasjonal og internasjonal styring vil bli utfordret av myriade av implikasjoner av å ta i bruk menneskelige forsterkningsteknologier. Dette kan føre til et nytt våpenkappløp og inter- og intrastatlige spenninger hvis de ikke håndteres nøye tidlig og jevnlig dialog.
Profittinteressene vil være pådriver
Økonomiske krefter vil ha sterk innflytelse på utvikling av menneskelig utvidelse, og de er kanskje ikke til det beste for samfunnet. Den private sektoren kan bruke flere ressurser og ha større organisatorisk smidighet enn statlige institusjoner, noe som betyr at de vil forbli i forkant av menneskelig utvidelsesforskning. Forbedringer vil være svært lønnsomme, og det er sannsynlig at selskaper vil fokusere på menneskelig forstørrelse som er lukrativ, snarere enn det som er mest fordelaktig for menneskeheten. Spenningen mellom stater, samfunn og markedskrefter er ikke noe nytt, men konsekvensene av dårlig forvaltning kan være mer alvorlige når det gjelder kraftige menneskelige utvidelsesteknologier.
Avhengigheten av personopplysninger for å muliggjøre menneskelig utvidelse vil utgjøre betydelige datasikkerhets- og personvernutfordringer. Rammeverkene for å sikre disse dataene må være både nasjonale og internasjonale, slik at de enkelt kan deles og brukes til felles beste, men også godt beskyttet
Fra informasjonsalderen til den bioteknologiske epoken
Menneskelig utvidelse er vårt første innblikk i hva som ligger utenfor dagens informasjonsalder – ankomsten til den bioteknologiske epoken. Biotech-alderen vil sette fokus på menneskets vekst. Det vil ikke lenger være tilstrekkelig å betrakte mennesker bare som et middel til å betjene maskinen. Den tverrfaglige karakteren av menneskelig utvidelse vil gjøre vår nåværende industrielle tidsmodell for forsvar ineffektiv. Forsvaret må vurdere hvordan det omorganiserer seg for å møte ei framtid som vil kreve en menneskesentrisk tilnærming til krigføring der personen er bevæpnet med evnene til å integrere seg fullt ut i en enkelt plattform.
Kommentar
Rapporten er interessant for alle som ønsker å dissekere den militærteknologiske tenkninga rundt transhumanismen. Legg merke til at dette også er drevet fram av sterke kommersielle og industrielle krefter. Dette er ikke science fiction, det er ikke noen konspirasjonsteori. Dette skjer nå, og de som ønsker å stå opp mot disse kreftene sover i timen og burde våkne umiddelbart og få på seg kalosjene.
På steigan.no har vi hatt temaet oppe i flere sammenhenger, seinest nå med artikkelen World Economic Forum (WEF) og Transhumanisme – Sannhetsskolens ytre forgård av Tom Green.
Les også artikkelen av Gro Finne: Transhumanismen og bruddet med humanismen
