oss 100 kroner!
Av Trond Andresen.
Ingeniørvitenskapene tillater mye mindre synsing enn humaniora og samfunnsfag, siden feilaktige teorier og løsninger blir skutt ned raskt ved at de ikke funker i laboratoriet og i praksis. Naturen og fysikken er nådeløs overdommer. Dette har resultert i en forskningskultur hvor tale- og skriveflom har lav status. Akademiske publikasjoner er nesten alltid innretta mot en eller annen løsning på et virkelig problem, og løsninga kan testes ut for å finne ut om den duger. Skriving og snakking for skrivinga og snakkingas skyld forekommer knapt.
Innafor samfunnsvitenskap og humaniora er det i mye større grad mulig å overleve akademisk over lengre tid på rein synsing og pratmakeri (med noen unntak, se nedenfor). En følge av dette er at man kan gjøre karriere bare på å beskrive problemer uten å foreslå løsninger på dem.
Og flere motstridende virkelighetsoppfatninger kan leve i beste velgående i parallell over flere ti-år i akademia, av den enkle grunn at det er ingen fysisk eller annen virkelighet som brutalt kler feilaktige ideer og paradigmer nakne. Dette kan observeres svært tydelig innen samfunnsøkonomi, hvor det finnes forskjellige «kirker» som eksisterer parallelt over tid – og avskyr hverandre.
I estetiske fag (humaniora) er det veldig mye synsing som rår, og dette gjør f.eks. at det postmodernistiske vrøvlet kunne overleve i 20 år, og gi grunnlag for sikre akademiske karrierer for mange folk.
Unntakene fra dette er noen fag innen humaniora og samfunnsvitenskap hvor det foreligger empiriske data som man ikke kan komme utenom. Som historie (med forbehold av tolkninger av empiriske data), språk, lingvistikk, fonetikk. Til dels også i sosiologi og statsvitenskap (bruk av spørreundersøkelser og “big data”).
Men mulighetene til å ta av med teoretisering og synsing er uansett større enn i realfag og teknologi. For meg er det minimal forskjell på synsinga til universitetsansatte statsvitere og kommentariatet i mediene. Og som i enhver kirke (der er jo empirien totalt fraværende) er det slik at de som er flinke til å følge de rådende strømninger kan klatre i hierarkiet. Videre er det en viktig forsterkende faktor at den»rette» teoretiseringa og synsinga innafor fag som statsvitenskap og økonomi blir så godt belønna av makta at det blir mye prostitusjon, f.eks. gjennom rikelige EU-midler til såkalt “Europaforskning».
La meg eksempflisere min kritikk ved peke på et område hvor statsvitere og økonomer har svikta totalt: den globale gjeldskrisa med sosial og økonomisk elendighet til følge, spesielt i EU. Den har nå pågått i 14(!) år, og det eneste de aller fleste av akademikerne kan bedrive, er situasjonsbeskrivelse og (middelmådig) politisk meteorologi. De har sine tidsskrifter og sine konferanser og sine «forsknings»miljøer. De synser og de synser, og de refererer til hverandre. Det eneste de aller fleste av akademikerne kan bedrive, er situasjonsbeskrivelse og (middelmådig) politisk meteorologi. Mens mulige løsninger, de skal man ikke snakke om. Det hele er en selskapslek, et spill med å omgås kolleger, å beholde jobb og posisjon i det akademiske hierarkiet, og kanskje klatre litt i det. Pluss å få del i noen forskningsmidler – ikke minst fra EU.
Men OK, ut av slike snakkesalige skrivende og skravlende subkulturer kommer det av og til noen briljante innsikter. For eksempel de som kom fra sosiologen Pierre Bourdieu. Hans bidrag er ekstremt nyttige. De kan likevel sammenfattes på to A4-sider. Ikke til forkleinelse for ham – de fleste store bidrag i samfunnsvitenskap og humaniora kan sammenfattes så kompakt.
Men dessverre: enda flere utdanna filosofer, idéhistorikere, litteraturvitere, medievitere, statsvitere, samfunnsøkonomer, sosiologer o.l. fører til svært få Bourdieu-typer, bare til flere overflødige akademiske snakkende hoder. De fleste av dem burde stedet ha utdanna seg til noe nyttig – for eksempel til lærere, sjukepleiere eller elektrikere.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og er ikke nødvendigvis uttrykk for redaksjonens oppfatning.
