Drapsforsøket på Salman Rushdie og redselen for å drøfte militant islam

0
SEPTEMBER 14, 2013 - BERLIN: writer Salman Rushdie at a press conference at the International Literature Festival in Berlin, Haus der Berliner Festspiele, Berlin.

Forfatteren Salman Rushdie knivstukket i halsen på scenen foran det som skulle ha vært en forfattersamtale 12. august 2022.

Forfatteren skulle delta i en samtale ved Chautauqua Institution i delstaten New York i USA. Det er et kunst- og litteratursenter drevet av en ideell organisasjon i småbyen Chautauqua.

En mann løp opp og stakk 75-åringen to ganger, skriver Aftenposten.

Politiet opplyser at de har pågrepet Hadi Matar (24). Han er bosatt i New Jersey. Lørdag ble han siktet for drapsforsøk.

15. august meldes det at Rushdie antakelig er utenfor livsfare. Han har fått svært alvorlige skader, men han er tatt av respirator og snakker og vitser, ifølge agenten hans, Andrew Wylie.

I en første reaksjon på drapsforsøket skrev Jonas Gahr Støre:

Professor Terje Tvedt om Salman Rushdie og debatten i Norge og Vesten

I en kommentar på Facebook skriver professor Terje Tvedt:

Drapsforsøket på Salman Rushdie har enda en gang avdekket den grunnleggende konflikten mellom radikal islamisme og retten til å utøve religionskritikk i åpne, moderne samfunn. Det bør imidlertid også føre til en selvransakelse om hvordan det vestlige politiske lederskapet og sentrale forskningsmiljøer har forstått og håndtert hvordan ytringsfriheten vil komme under press fra denne politiske-religiøse bevegelsen. Det gjelder i alle høyeste grad også for Norge.

Tvedt viser til sin egen bok «Det internasjonale gjennombruddet» fra 2017 der han skrev:

«Det er blitt hevdet at de norske reaksjonene på denne demonstrasjonen representerte et vannskille i norsk offentlighets holdning til norske muslimer. De er blitt brukt som et bevis på islamfiendtlighet og tidlig islamofobi, og følgelig at de stereotypene som utviklet seg da skapte vansker for integreringsvillige muslimer. Men dette «møtet» kan ikke oppsummeres som et slags norsk syndefall, fordi det ikke stemmer med hva som faktisk skjedde. Reaksjonene var snarere milde, og svært få var rettet mot norske muslimer. Kritikken rettet seg så å si kun mot Iran.

Realiteten er at demonstrasjonen i Norge stort sett ble møtt med – et skuldertrekk. VG skrev om demonstrasjoner i andre land, men nevnte ikke demonstrasjonen i Norge med ett ord, og det var nesten ikke oppslag i norske aviser. Det var ingen opprop, og ingen organisasjoner kom med kritiske uttalelser. Kirken kom med én uttalelse. Biskopen i Stavanger, Bjørn Bue, sa han forsto muslimenes reaksjon på Rushdies bok: «Av hensyn til muslimene i Norge skulle jeg ønske at boka ikke ble utgitt.» Arthur Berg, tidligere landskjent redaktør i den kristne avisen Dagen, mente: «Blasfemi bør være straffbart, samme hva slags religion det gjelder», og lederen for Santalmisjonen, Gunnleik Seiersted, var enig, og stortingspresident Jo Benkow (H) beroliget: «Muslimene er svært sindige mennesker, og jeg håper det ikke blir noen form for bråk. Demonstrasjonen støtter jo ikke Khomeini. Dette er en demonstrasjon mot utgivelsen av boka til Salman Rushdie».

Skuddene mot forleggeren 1993

Fire år senere ble ytringsfriheten på nytt og mer brutalt angrepet.

Den 11. oktober 1993 ble forlagsdirektør William Nygaard skutt utenfor huset sitt i Dagaliveien på vei til jobben i Oslo sentrum. Aschehoug hadde utgitt Sataniske vers den 12. april 1989, og følgelig avvist kravet fra Det islamske forsvarsråd fra februar 1989. Det var da drapsforsøket skjedde, vel kjent at en rekke personer involvert i utgivelsen av boken hadde blitt myrdet eller forsøkt drept.

Da skuddene falt i Oslo denne morgenen sent på høsten i 1993, var det første gang i norsk historie at noen forsøkte å drepe en forlegger på grunn av en bok. Hvordan reagerte det offentlige Norge på denne hendelsen?

Regjeringen, politiet, forfatterforeningen og Aftenposten advarte mot å fokusere på Rushdie-saken som mulig bakgrunn og som mulig motiv for drapsforsøket. Utenriksdepartementet var fra første stund krystallklare og avviste hele problemstillingen: «Dette er ingen politisk sak, det er en politisak», sa daværende statssekretær i UD, Jan Egeland. Aftenposten skrev at det var et tegn «på politifaglig profesjonalitet» da politiledelsen offentlig gikk ut og sa at de ikke satset på Rushdie-saken som et hovedspor. Aftenposten hadde allerede advart: «I de dramatiske begivenhetenes kjølvann utvikler det seg lett et slags nasjonalt … hysteri. Et behov for oppgjør, fronter og stillingtagen … Det vil være en katastrofe dersom vi i løpet av noen få år gir islam den rollen kommunismen hadde i vår politiske og åndelige bevissthet.» Det viktigste var å unngå at nordmenn «langsomt sementerer et bilde av den islamske verden som fanatisk, intolerant og farlig». Forfatterforeningen, som hadde vært så aktive i 1989, var tause; den avviste på sitt årsmøte forslag om å rette kritikk mot Iran og fatwaen. De var nå som Utenriksdepartementet mer opptatt av dialog.

Kommentar:

Så langt Terje Tvedts analyse. Les resten her.

Det de ansvarlige i norsk offentlighet ikke vil innrømme, er at det finnes en reaksjonær, radikal islamisme, som faktisk er tilhenger av denne formen for terror. Denne radikale islamismen er ikke representativ for det store grosset av muslimer i verden, men de finnes, og de driver sin propaganda for å vinne over ikke minst misfornøyde ungdommer for en slik militant politikk.

Og Vesten har sjøl fyrt opp under denne ekstreme islamismen ved å støtte jihadister i Syria, Libya og Afghanistan og legge til rette for terrorister, slik MI5 og MI6 gjorde for terroristene i London og Manchester. USA har drevet en liksomkrig mot IS i Syria, mens USA sjøl sørger for å opprettholde IS som våpen mot regjeringa i Syria. Vesten prater toleranse ut av den ene sida av munnen og krig og terror ut av den andre.

I Iran er reaksjonene blandet. Offisielt har det vært få kommentarer og noen har fordømt attentatet, men det finnes også dem som hyller det, skriver The Guardian:

«Den forbannede Salman Rushdie er stukket med en kniv i Amerika,» sa en kanal. «Ondskapen på vei til helvete; Salman Rushdie, den frafalne forfatteren av sataniske vers, ble angrepet i New York, heter det i en andre publikasjon, Khorasan. Et annet statlig medium sitert fra en rapport på tidspunktet for Khomeinis fatwa, der hans etterfølger, Ali Khamenei, sa: «Imamen har avfyrt en pil, og den vil ikke mislykkes før den treffer målet. Jeg tror den vil treffe målet. I Irak skrev en medieorganisasjon, Sabreen, som støtter alle pro-iranske militser, dekningen sin med: «Fred være med dere. Guds hevn.»

Falsk anti-rasisme

Det finnes en falsk anti-rasisme som fordømmer enhver kritikk av islamisme og jihadisme i «anti-rasismens» navn. I virkeligheten har det muslimske ekstremhøyre svært mye felles med fascismen, både i menneskesyn og i metoder.

Wahhabistene og jihadistene står for et menneskesyn og en samfunnsmodell som i ett og alt tramper på og håner det beste i den muslimske kulturen. Det lar seg ikke gjøre å forene Rumis budskap om at kjærligheten er universets drivkraft med holdningene og handlingene til Mokhtar Belmokhtar.

Noen av verdens fineste vitenskapsfolk, filosofer og kunstnere har bekjent seg til islam. Man kan beundre den muslimske kunsten i Córdoba, Granada, Istanbul og Esfahan. Man kan la seg inspirere av humanistiske muslimske filosofer som Ibn Rusjd eller diktere som Ibn Al-Arabi, Hafez, Saadi og Omar Khayam. De store muslimske matematikerne og astronomene lyser fortsatt på vitenskapens stjernehimmel, som de stjernene de studerte og satte navn på. Men jihadistene som brenner bøker og helligdommer og myrder for fote har like lite felles med disse intellektuelle gigantene som Mussolini hadde med Leonardo da Vinci.

Forrige artikkelHvor ble det av Ukrainas Kherson-offensiv?
Neste artikkelOm ingeniørvitenskaper kontra humaniora og samfunnsfag – et blodig fornærmende innlegg