Av M. K. Bhadrakumar.
Den russiske utenriksministeren Sergej Lavrovs besøk i Myanmar 3. august viser at forholdet mellom de to landene er i ferd med å få en strategisk karakter. Utenriksdepartementet i Moskva framhevet i ei pressemelding 2. august at forholdet er «en av prioriteringene for utenrikspolitikken i Asia-Stillehavsregionen, en viktig faktor for å sikre fred, stabilitet og bærekraftig utvikling.»
Utenriksdepartementet bemerket at «Myanmar-partnere på offisielle nivåer uttrykker sin forståelse for årsakene til og gyldigheten av Russlands handlinger innenfor rammen av en spesiell militæroperasjon i Ukraina. Naypyidaw anerkjenner ikke legitimiteten til vestlige anti-russiske sanksjoner.»
«Ved FN og andre multilaterale organer følger Russland ei linje for å sikre en balansert og ikke-politisert diskusjon av situasjonen i Myanmar i forbindelse med unntakstilstanden som vart siden februar 2021, og tar til orde for å søke konstruktive former for internasjonal bistand til dette landet uten innblanding i dets indre anliggender. Vi bistår Naypyidaw i tilnærming til integrasjon og mekanismer for multilateralt samarbeid i Eurasia, inkludert EAEU og SCO.»
Faktisk planla Lavrov sine samtaler i Myanmar før ASEAN-Russlands utenriksministre møtes i Phnom Penh. Pressemeldinga som ble publisert 3. august etter Lavrovs samtaler med formannen for statens administrasjonsråd, statsminister for den provisoriske regjeringa, Min Aung Hlaing uttrykte at de holdt «en djuptgående diskusjon om den geopolitiske situasjonen som har oppstått på bakgrunn av den enestående sanksjonskampanjen fra det kollektive Vesten både mot Russland og mot Myanmar. Han (Min Aung Hlaing) bekreftet behovet for koordinerte tiltak for å styrke en multipolar verdensorden …»
Myanmar er det andre landet etter Iran i regionen som har uttrykt entydig støtte til Russland. Det kan tenkes at Lavrov nå må besøke Colombo også, når den nye regjeringa er dannet der.
Russland og Sri Lankas fargerevolusjon
Det er vanskelig å vurdere om kaoset på Sri Lanka 9. juli hadde noe å gjøre med det forestående besøket av en srilankisk regjeringsdelegasjons ukelange reise til Moskva dagen etter (planlagt 10.-16. juli) for å holde avgjørende samtaler med ulike russiske økonomiske departementer 10.-16. juli angående Russlands hjelp til å overvinne krisen. Men det er fortsatt en rimelig antakelse.
Talsmannen for det russiske utenriksdepartementets uttalelser den 11. juli angående situasjonen i Sri Lanka sa tydelig: «Særlig dagen før urolighetene begynte, oppfordret noen vestlige diplomater åpent det lokale politiet til ikke å hindre «fredelige protester». Og han la til:
«Vi mener at utviklinga i Sri Lanka er dets interne anliggende, og den politiske prosessen i det landet, som vi anser som vennlig, vil utvikle seg videre i tråd med landets grunnlov og effektive lover. Vi forventer at ei ny regjering blir dannet og vi er klare til å samarbeide med den. Vi tror situasjonen vil gå tilbake til normalen om ikke lenge, og at de nye srilankiske myndighetene vil ta de nødvendige tiltakene for å ri ut av krisa i den nasjonale økonomien.»
Ranil Wickremesinghe, daværende statsminister, sa faktisk også til Tass i et eksklusivt intervju om den enestående karakteren til den politiske uroen – at «øynasjonens politikere ikke kan finne paralleller til ei liknende krise i dette århundre eller i forrige århundre eller århundrene før.»
Det ser ut til at Moskva forutså at de USA-støttede urolighetene på Sri Lanka ikke ville føre til ei regimeendring slik det «kollektive vesten» ønsket. Interessant nok bemerket president Vladimir Putin i sin gratulasjonsmelding til Wickremesinghe med valget som president: «Jeg regner med at Deres aktiviteter som statsoverhode vil fremme videreutvikling av konstruktivt bilateralt samarbeid på forskjellige områder til fordel for våre folk og for å styrke regional stabilitet og sikkerhet.»
Et blikk på kartet over Det indiske hav vil vise hvorfor forholdet til Iran, Myanmar og Sri Lanka har blitt så viktig for Russland. Havnene i Iran, Sri Lanka og Myanmar er avgjørende for å opprettholde en effektiv russisk marinetilstedeværelse i regionen. Denne strategiske vurderinga forsterkes i Russlands reviderte sjødoktrine, som Putin signerte 30. juli, og gjenspeiler «endringen i den geopolitiske og militærstrategiske situasjonen i verden».
Russland og verdenshavene
Det 56 sider lange dokumentet (på russisk) sier eksplisitt at Russlands nasjonale interesser «som en stor sjømakt strekker seg til alle verdenshavene og Kaspihavet». Den erkjenner mangelen på utenlandske forsyningshavner og baser for den russiske marinen, som er avgjørende for å utvide dens operasjonelle rekkevidde, samtidig som den setter søkelyset på at «USAs strategiske kurs for å dominere i verdenshavene» utgjør «utfordringer og trusler». ”
Imidlertid ser doktrinen for seg opprettelsen av et slikt anlegg i Rødehavet. Dessuten inkluderer det også planer om å bygge et nytt skipsbyggingsanlegg i Russlands Fjerne Østen for å bygge «fartøyer med stor kapasitet» inkludert skip egnet «for utviklinga av Arktis», samt «moderne hangarskip for marinen». Foreløpig har Russland bare ett marinefartøy som kan føre fly, nemlig krysseren Admiral Kuznetsov, som har vært ute av drift og under reparasjon.
I mellomtida har USA jevnlig styrket et maritimt samarbeidsnett med stater i Det indiske hav. Nylig avduket Washington en vestasiatisk Quad under den geniale rubrikken I2U2 (Israel-India, USA-UAE). President Biden tok sitt første toppmøte. ( (her og her)
Delhi insisterer på at I2U2 er en plattform for regionale økonomiske partnerskap, men vestlige strateger diskuterer oppriktig geopolitikken bak økonomien. Michel Gurfinkiel ved Middle East Forum skrev i Wall Street Journal, «Jake Sullivan, Mr. Bidens nasjonale sikkerhetsrådgiver, sammenlignet I2U2 med Quadrilateral Security Dialogue, den spirende Indo-Stillehavsalliansen til USA, Japan, Australia og India… Medier i USA, India og Emiratene ser det alle som en forlengelse av Abraham-avtalen fra 2019.»
Faktisk er det langsiktige synet enda mer relevant fordi utover I2U2, Quad- og Abraham-avtalene, tar man i betraktning mange tilsvarende utviklinger innen internasjonal sikkerhet – Ukraina-konflikten, NATO-utvidelsen, sikkerhetsalliansen i Øst-Middelhavet (Frankrike, Italia, Hellas, Kypros, Israel og Egypt); Negev Summit-arkitekturen (Israel, Marokko, Egypt, UAE og Bahrain); AUKUS (det gjenfødte forsvarssamarbeidet mellom Australia, USA og Storbritannia); oppgradering av forholdet mellom USA og Taiwan; Japans militarisering (overvinne bitter historie), etc.
Geopolitiske tverrstrømmer
I bakteppet som er skissert ovenfor er Indias gravitasjon mot det USA-ledede sikkerhetsalliansesystemet en selvmotsigelse. Indias strategiske fokus er Kina, men USA inkluderer Russland og Iran også. India prioriterer sine strategiske bånd med Israel – ledelsen av Haifa-havnen (som USAs sjette flåte besøker) har nylig blitt satt under administrasjon av et indisk selskap. Mens Israels og USAs besettelse er med Iran, som er vennlig mot India.
På den andre sida styrker Iran sine bånd til Russland og Kina. Kanskje Emiratene og India spiller begge ender. Men de er også regimer som mangler strategisk kultur og er utsatt for en lunefullhet som er tilpasset Washingtons agenda.
Det er klart at tilliten til USAs pålitelighet har blitt undergravd de siste årene i området mellom Levanten og Malakkastredet. Bidens nylige initiativ i Jeddah for å fremme en vestasiatisk militærallianse for å motarbeide Iran, Russland og Kina møtte ingen interesse.
Russisk diplomati må navigere mellom disse strømningene. Det store spillet i Indiahav-regionen er vidåpent. Lavrovs besøk i Myanmar signaliserer at Moskva vil presse tilbake USAs forsøk på å skape «blokker» for å dominere sjøveiene i Det indiske hav. Tilgang til havnene i Myanmar kan være en game changer for russisk tilstedeværelse.
Interessant nok klaget Min Aung Hlaing til Lavrov over at russiske tjenestemenn «sjelden» besøker Myanmar! Lavrov lovet å gjøre bot. Moskva har til hensikt å oppfylle det løftet, ettersom Russlands samarbeid med Myanmar sprer seg utover – fra handel til investeringer i energiprosjekter, kjernefysisk samarbeid, militær-teknisk samarbeid, romfart, utdanning, etc.
Direkte flyruter etableres. Mir-betalingskort aksepteres i Myanmar, som også er opptatt av oppgjør i lokal valuta. Moskva planlegger å etablere et sogn i det patriarkalske eksarkatet i den russisk-ortodokse kirken i Sørøst-Asia – og et tempel i Yangon.
Denne artikkelen av den indiske diplomaten M. M. Bhadrakumar ble opprinnelig publisert på bloggen hans: Moscow prioritises ties with Myanmar