oss 100 kroner!
I den vestlige imperialistiske alliansen er det Storbritannia, faktisk i større grad enn USA, som har spilt en helt spesiell ledende rolle i alliansens krig mot Russland med Ukraina som slagmark. Det var det britiske forsvarsdepartementet som opprettet Integrity Initiative (med forgreininger til Norge, se her og her), britene og deres Chatham House, med røtter fra kolonitida, spilte en framskutt rolle under Maidan-kuppet i 2014 og britene er verdensledende i psykologisk krigføring på nettet. Den 77. Brigade bruker plattformer på sosiale medier som Twitter, Instagram og Facebook, samt podcaster, dataanalyse og publikumsundersøkelser for å utføre det lederen for det britiske militæret, General Nick Carter, beskriver som «informasjonskrigføring». T.J. Coles belyser mer av Storbritannias rolle i krigen mot Russland i denne artikkelen.
Red.
Av TJ Coles – 12. august 2022
Storbritannia har spilt en nøkkelrolle i NATOs fremre troppeplasseringer og treningsøvelser ved Russlands grenser. Etter krigen var startet sendte Storbritannia milliarder i våpen, spesialstyrker og frivillige for å sikre eskalering.
I et forsøk på å unngå sine problemer på hjemmebane, har den britiske statsministeren Boris Johnson – som snart kan bli erstattet – brukt mye tid på å reise fram og tilbake til Ukraina. Ukrainas president Volodymyr Zelensky har beskrevet den klovnaktige britiske statsministeren som en av Ukrainas nærmeste allierte. Hvis og når Johnson forlater vervet, tippes han en rolle som utsending til Ukraina.
Forholdet mellom Johnson og Zelensky står i skarp kontrast til Zelenskys erfaringer med Frankrikes president Emmanuel Macron, som har advart EU og USA om ikke å «ydmyke» Russlands president Putin og i stedet søke diplomatiske framfor militære løsninger på konflikten.
Men Johnsons pastisj av Churchilliansk besluttsomhet har dypere røtter i den anglo-amerikanske alliansen når det kommer til Ukraina, og er sterkt påvirket av Storbritannias medlemskap i den USA-ledede North Atlantic Treaty Organization (NATO). Hans impulser er også diktert av Storbritannias rolle i den globale orden etter andre verdenskrig: å tjene interessene til den amerikanske staten. Fra 2015 til i år har Storbritannia trent over 22 000 ukrainsk militærpersonell som en del av Maritime Training Initiative og Operation Orbital.
Storbritannia presser Ukraina som en inngangsport til NATO
I min bok Britain’s Secret Wars dokumenterte jeg hvordan Storbritannia brukte år på å trene det ukrainske militæret, lenge før kuppet i 2014, og til og med da det ukrainske militæret var under kommando av russisk-orienterte regjeringer.
«Vi mener at Ukraina, som et europeisk land, bør ha rett, i henhold til eksisterende traktater, til å bli med i EU når det har oppfylt kriteriene for tiltredelse.» Dette er ordene som ble uttalt i 2011 av Leigh Turner, ambassadør i Østerrike og Storbritannias faste representant i FN. Turner fortsatte med å si: «Jeg har faktisk tilbrakt flere deler av min karriere i og rundt Sentral- og Øst-Europa, og startet med et år i 1980 som embetsmann ved hovedkvarteret til British Northern Army Group i Rhindalen i Tyskland».
Turner fortsatte: «Vi pleide alltid å spøke nervøst med at dette ville være målet for det første sovjetiske taktiske atommissilet som lanserte fiendtligheter i Europa.» Ingenting får deg helt i humør for politisk arbeid som noen få vitser om apokalypsen. Turner sa at Storbritannia bør fortsette å fokusere på Ukraina som et våpen mot Russland: «Ukraina kan ha en stor avskrekkingseffekt i regionen. Det er faktisk et argument for at et vellykket Ukraina kan være en svingstat for hele FSU [tidligere Sovjetunionen].»
«Omvendt, hvis Ukraina mislykkes, ville det være lett for uvalgte eller udemokratiske ledere i regionen å hevde at «vestlig» styresett ikke har noen plass her. Turner og kollegene håpet at de kunne dytte Janukovitsj i pro-vestlig retning. «Før valget av president Janukovitsj ble han ofte fremstilt som ‘pro-russisk’. Dette er for enkelt», forklarte Turner før han la frem de økonomiske «reformene» som blir gjennomført.
For å fremskynde prosessen så Turner Storbritannias rolle som Ukrainas inngangsport til NATO: å etablere Ukraina som en forlengelse av NATO, men uten å gi det fordelene og de kollektive beskyttelsesgarantiene til NATO-medlemmene. Som han sa, «Det er mye Storbritannia kan fortsette å gjøre for å jobbe tett med Ukraina for å hjelpe sine væpnede styrker med å reformere og gjøre dem mer i stand til å integrere seg i og samarbeide med NATO-styrker.»
Britiske forslag inkluderte å utnevne en spesiell forsvarsrådgiver, gi språkopplæring og marineintegrasjon. Turners oppfølgingserklæring, også i 2011, bemerket at 17 ansatte og studenter fra UK Royal College of Defense Studies besøkte Ukraina, mens 20 personell fra Ukrainian National Defense University kom til Storbritannia. Som en del av såkalte Partnership for Peace-programmer trente britiske fallskjermjegere sine ukrainske kolleger.
Men ifølge John Kampfner var ikke dette nok. «Da Russland invaderte Donbas og annekterte Ukraina i 2014, var Storbritannia med på Frankrike og Tysklands forsøk å fremforhandle en avtale med Moskva og Kiev etter Normandie-formatet, som til slutt mislyktes,» skriver journalisten og forfatteren, som utelater hvorfor forhandlingene mislyktes. Kampfner er nå administrerende direktør for UK in the World Programme: et prosjekt fra Royal Institute for International Affairs tankesmie som arbeider for å formulere Storbritannias neokoloniale doktriner.
En forskningsbriefing fra House of Commons slår fast at EUs stormakter, Frankrike og Tyskland, på den tiden motsatte seg å sende militært utstyr til Ukraina. Dette var i motsetning til USAs posisjon under USAs president Barack Obama. Storbritannia styrket USAs posisjon mens de gikk på akkord med sine europeiske naboer ved å sende såkalt ikke-dødelig utstyr.
«Vinn-vinn for NATO»
I 2015 etablerte Storbritannia Operasjon Orbital for å trene ukrainske styrker. Fra 2017 til 2020 brukte ulike grener av regjeringen, inkludert Foreign Office og Department for International Development (som senere fusjonerte), over 30 millioner pund av skattebetalernes penger på det såkalte Conflict, Stability and Security Fund (CSSF). I tillegg til Orbital bidro midlene til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europas Special Monitoring Mission til Ukraina.
Underhusets forskningsbriefing sier at et år senere signerte Ukraina og Storbritannia et Memorandum of Understanding for å fortsette militær trening og våpeneksport. «I 2018 ble treningslag bestående av Royal Navy og Royal Marines personell utplassert for å levere opplæring til den ukrainske marinen.» På slutten av 2020 ble det rapportert at 100 soldater fra 3rd Rifles og 4th Battalion Royal Regiment of Scotland (4 Scots) «er i Ukraina og gir opplæring til den ukrainske styrken.»
I 2021 lovet Storbritannia 1,7 milliarder pund i finansiering for å støtte Ukrainian Naval Capabilities Enhancement Programme. I juni samme år signerte militærentreprenøren Babcock et trepartsavtale med britiske og ukrainske myndigheter for å gjenoppbygge Ukrainas marinehavner. «Babcock vil bli støttet av flere andre selskaper med en sterk britisk tilstedeværelse, inkludert MBDA, Thales og Royal Haskoning DHV.»
I august 2021 rapporterte magasinet Soldier at britiske styrker hadde «trent med sine ukrainske kolleger som en del av en multinasjonal pakke som også involverte kanadisk, amerikansk og svensk personell». Kampgruppen på 400 personer besto hovedsakelig av personell fra 4 Scots som ble utplassert til Ukraina «med sikte på å utvikle gjensidige relasjoner, felles planlegging og bataljons- og taktiske operasjoner.» Rapporten bemerker hvordan personell gjennomførte øvelser med skarp ammunisjon sammen med Ukrainas 54. mekaniserte brigade, «som har gjennomført flere oppdrag i den turbulente Donbass-regionen».
I en kommentar til øvelsen Cossack Mace sa oberstløytnant Alasdair Hempenstall fra 4 Scots om sine menn: «De har lært hvordan ukrainerne opererer fra et militært perspektiv, i tillegg til å oppleve deres kultur og arv».
En publikasjon fra British Army Review fra sommeren 2021 sier: «Ukraina og Estland har utviklet seg mer fra støtte til (UK) Operations ORBITAL and CABRIT», Storbritannias utplassering til Estland som en del av NATOs Forward Presence. «Dette passer inn med NATO så er en vinn-vinn situasjon».
Oberstløytnant Glen Grant (ret.) er en Riga (Latvia)-basert britisk militærrådgiver i Ukraina og utdannet ved ulike institusjoner, inkludert Royal Military Academy Sandhurst. En krigsveteran fra Nord-Irland (dvs. spesialist i opprørsbekjempelse) og operativ etterretningstjeneste i 1990-tallets Bosnia og Irak, har Grant gitt råd til de fleste av militærene i Øst-Europa/Baltikum og Balkan.
Tenk på bakgrunnen: På 2010-tallet hjalp US Agency for International Development – utenriksdepartementets privatiserings- og astroturf-fløy – Ukrainas såkalte Democratic Alliance; en av mange grupper som presser på for pro-vestlige ‘reformer’ og en enhet fremtredende i Euromaidan-protestene som eskalerte til kuppet 2013-14. En fremtredende leder for Den demokratiske alliansen var politikeren og rådgiveren Victor Andrusiv, som fortsatte med å lede en enhet kalt Ukrainian Institute for the Future (UIF), grunnlagt av skikkelser som eks-militæroffiser og forretningsmann Anatoliy Amelin, grunnlegger av en av Ukrainas største investeringsselskaper, Altani Capital.
En annen UIF-grunnlegger, Taras Berezovets, er utdannet ved Storbritannias Royal College of Defense Studies som ble sjef for UIFs seksjon for nasjonal sikkerhet og forsvar. Avdøde Oleksiy Skrypnyk var nestleder for den faste delegasjonen til NATOs parlamentariske forsamling, som i løpet av Trump-årene med suksess «lobbet USA for å forsyne Ukraina med sofistikerte Javelin anti-tank-missiler».
Oberstløytnant Grant jobber som sikkerhets- og forsvarsekspert ved UIF, «hvor han støtter den parlamentariske forsvarskomiteen» og leder frivillige til militæret og hæroffiserer. Grant er også seniorstipendiat ved Institute for Statecraft (IfS): den beryktede militære etterretningsorganisasjonen som ble opprettet i 2005 og registrert ved en forlatt fabrikk i Skottland. Som det har vært godt dokumentert andre steder, skapte IfS en organisasjon finansiert av det britiske utenriksdepartementet kalt Integrity Initiative, som skapte skjulte «klynger» av journalister, akademikere og andre anti-russiske påvirkere.
Tidligere i 2022 fullførte det britisk-ledede Allied Rapid Reaction Corps (ARRC) sin årelange kontrakt som NATOs hovedkvarter for kampstyrkene. Opplæringsgrupper ble senere utplassert til Estland og Ukraina. ARRC samarbeider også med det rumensk-ledede multinasjonale korpset Sørøst.
I mars sa det britiske forsvarsdepartementet (MoD) at Storbritannia utplasserte Sky Sabre mellomdistanse-luftvernsystemet til Polen, som består av radar og lastebiler som frakter missiler, inkludert 100 personell. Tropper fra 16. Royal Artillery betjener våpenet. Andre fra regimentet har vært på en base på Baker Barracks, Thorney Island (ved Den engelske kanal), klare til å utplasseres i Polen. Starstreak, i mellomtiden, beskrives som en høyhastighets anti-craft missil som ble sendt til Ukraina.
«Diplomati er den eneste veien,» erklærer Storbritannias forsvarsminister mens han lover eskalering i Ukraina
I september 2021 møtte MoD-personell med National Guard of Ukraine (NGU), en fløy av det ukrainske militæret som hadde under seg beryktede bataljoner av nynazistiske aktivister og kriminelle elementer. Operasjon Orbitals oberstløytnant Andy Cox sin nestkommanderende sa: «Vi vil starte dette arbeidet med inkludering av NGU-representanter i treningsaktivitetene som allerede gjennomføres av britiske instruktører i noen enheter av de væpnede styrker i Ukraina.» Denne informasjonen som var hemmeligstemplet i Storbritannia, ble lagt ut på NGU-nettstedet noe som førte til avslag fra MoD.
I februar 2022 forlot Royal Welsh Battlegroup sin base i Tyskland for å reise til Estland som en del av Operation Iron Surge, som inkluderte en konvoi av Warrior-infanteri-kampvogner og Challenger 2-hovedstridsvogner. Andre involverte enheter inkluderer 1st Aviation Brigade Combat Team til Army Air Corps. Storbritannias eksentriske forsvarsminister Ben Wallace, som senere ble pranket og avslørte statshemmeligheter, sa: «Sammen med våre NATO-allierte utplasserer vi tropper og eiendeler på land, sjø og luft for å styrke europeisk forsvar som svar på oppbyggingen av russiske militære styrker på grensen til Ukraina». Han la til: «De-eskalering og diplomati er fortsatt den eneste veien ut av denne situasjonen» mens han fortsatte å eskalere situasjonen og stoppe forsøk på å forhandle frem et oppgjør.
Også i februar ble det rapportert at et team med veteraner fra Special Air Service (SAS) som hadde kjempet i Afghanistan og Irak mottok penger som ble sluset gjennom et ikke navngitt privat selskap via et navngitt europeisk land. Veteraner inkluderer offiserer, sersjanter, korporaler og snikskyttere som angivelig vil drepe russiske spottere. Veteranene er Javelin og Stinger missiloperatører, noe som tyder på at de trener ukrainerne hvordan de skal bruke slike våpen. I tillegg skal US Joint Special Operations Group og SAS ha en evakueringsplan for høytstående politikere, inkludert Zelensky.
En måned senere var fire britiske soldater AWOL for å kjempe mot russere. Dette førte til et offisielt forbud mot personell å reise til Ukraina. I april var Storbritannia vertskap for den ukrainske delegasjonen til Salisbury Plain Training Area. Ukrainas viseforsvarsminister, Volodymyr Havrylo, var vitne til at den britiske hærens 3rd Division og Royal Marines demonstrerte «en rekke utstyr og alternativer for ytterligere militær støtte, inkludert defensive missilsystemer og beskyttede mobilitetskjøretøyer».
Parliamentary Under-Secretary of State for Defense James Heappey, bekreftet at 120 pansrede kjøretøyer ble produsert/sendt til Ukraina og at ukrainske styrker ville bli trent til å bruke dem i Storbritannia. Spesialstyrker ankom Obolon, Kiev, for å trene den ukrainske 112. bataljonen i hvordan man bruker NLAW anti-tank missiler. Senere samme måned ble det påstått at rundt 20 sabotasjeeksperter fra SAS hadde ankommet Lviv, vest i Ukraina. The Mirror rapporterte at en skvadron med SAS-tropper stasjonert i Polen trente ukrainere i sabotasje.
I mai hadde Storbritannia sendt Ukraina 4000 NLAW, et ikke avslørt antall Javelin-missiler, 3000 sett med kroppsrustninger, 2000 hjelmer og 4000 (antagelig par) støvler. Tusenvis av granater, claymore anti-personell miner, tunge maskingevær, høyhastighets snikskytterrifler og 66 mm anti-tank våpen hadde blitt sendt via NATO-land.
Og ved slutten av den måneden hadde den britiske skattebetaleren skaffet Ukraina forbløffende 2,8 milliarder pund i såkalte hjelpeprogrammer og militært utstyr, inkludert 6500 anti-tank missiler.
I juni trente reservister fra Storbritannias 4. bataljon, Mercian Regiment, med den litauiske hærens Iron Wolf Brigade. Øvelsene på 3500 soldater inkluderte styrker fra 14 forskjellige land, inkludert Ukraina. 1. Regiment Army Air Corps sørget for fire Wildcat-helikoptre. Viseforsvarsminister Heappey, sa: «Storbritannia planlegger å utplassere 1050 britiske tjenestepersonell for å lette opplæringen av de væpnede styrker i Ukraina. Det er anslått at 900 av disse vil være ansvarlige for opplæringsaspektet av programmet.»
Storbritannias utenriksminister Liz Truss oppfordrer britiske statsborgere til å kjempe i Ukraina
I oktober 2015 rapporterte Foreign Policy: «Da separatister startet en krig i det østlige Ukraina, kom hundrevis av russere, hviterussere og andre utlendinger til Kievs forsvar. Nå er de forlatt.» Hopp frem til nåtiden, og den britiske regjeringen og deler av media oppfordrer åpenlyst frivillige til å drepe og dø i Ukraina, selv om unge menn kommer tilbake og advarer andre om at de blir brukt til «selvmordsoppdrag».
I april, på spørsmål fra BBC om briter som jobber frivillig i Ukraina, sa Storbritannias utenriksminister Liz Truss, som sannsynligvis vil erstatte Johnson som statsminister: «Jeg støtter det, og det er selvfølgelig noe folk kan ta sine egne avgjørelser om». Det ble rapportert at Truss sine kommentarer provoserte Russland til å sette sine atomvåpen i høyberedskap.
Sjefen for forsvarsstaben, admiral Sir Tony Radakin, motsa umiddelbart Truss: «Vi har vært veldig klare på at det er både ulovlig og lite nyttig for britiske militære og for den britiske befolkningen å begynne å gå mot Ukraina i den forstand.» Johnsons talsperson sa: «Vi fraråder for øyeblikket å reise til Ukraina».
I juni var det rapportert at 20 000 frivillige kjempet i Ukraina, hvorav 3000 var britiske. Opptil 80 prosent passerer gjennom den georgiske legionen, som opererer under ukrainsk kommando hvor de frivillige angivelig blir sjekket ut. «Man er mer en hindring enn en hjelp,» sier veteranen Martin Dunwoody, som dro for å gi humanitær hjelp, men endte opp med å gi råd til de uerfarne kampfrivillige han møtte.
Tidligere soldat Matthew Robinson reiste til Yavoriv over den nærliggende polske grensen med transport arrangert av International Legion. Den 9. mars ble basen truffet og 35 mennesker drept, inkludert tre tidligere britiske spesialsoldater. Robinson trente og sjekket ut frivillige. Ex-Royal Marine Scott Sibley døde og frivillig Andrew Hill ble tatt til fange og paradert på russisk TV. Aiden Aslin og den tidligere Royal Anglian-soldaten, Shaun Pinner, ble tatt til fange og dømt til døden. Etter å ha kjempet mot ISIS på kurdernes side, dro en påstått konservativ rådmann og børshandler «Macer Gifford» (nom de guerre) for å kjempe i Ukraina.
Tidligere Royal Navy-ingeniør, ‘Curtis’, sluttet seg til andre fremmedkrigere via basen i Yavoriv og forklarte: «Det var absolutt ingen struktur i det i det hele tatt, ingenting i det hele tatt.» Han kjempet i Irpin, nær Kiev by. «De fleste av de tidligere tjenestemennene, enten det er marinen, hæren, marinesoldatene, til og med luftforsvaret, noen gutter var der – de var i en anstendig alder, 30 og oppover, men det var mange unge gutter som aldri hadde tjenestegjort i militæret, eller hadde militær trening i det hele tatt, en slags Call of Duty -type folk.» Curtis regnet med at over 20 briter allerede har dødd i Ukraina: «Vi brukte i hovedsak radioer fra butikken, som slett ikke er anstendige å slåss med da russere kan lytte til alt vi sa, og det ble fremhevet mange ganger.»
Anton Vybornyi, en britisk statsborger og forretningsmann, ble avbildet i Korczowa, Polen, på grensen til Ukraina med varebilen full av militærutstyr. «Det inkluderer kroppsrustning» og teamet hans, Alexei Kalmikov og Andrius Dargis. Vybornyi samlet inn 25 000 pund for å hjelpe de frivillige.
Konklusjon: Sannhet i registrene
Som vanlig avslører dokumenter fra myndighetene og militære det motsatte av uttalelser fra politikere og deres medie-ekkokamre om hendelsene som utløste krigsutbruddet mellom Russland og Ukraina.
En forskningsbriefing fra det britiske underhuset inneholder en tidslinje som viser at i februar 2019 ble Ukrainas grunnlov endret for å sette i gang søknaden om NATO-medlemskap. I juni 2020 fikk Ukraina status som NATO Enhanced Opportunity Partner. I september vedtok president Zelensky en nasjonal sikkerhetsstrategi som inkluderte bestemmelser om å bli med i NATO.
I april 2021 annonserte Russland en troppeoppbygging og øvelser på grensen. Legg merke til kronologien. Senere samme måned «redisponerte Russland sine styrker tilbake til hjemmebasene deres». I oktober samme år brukte det ukrainske militæret en drone i det østlige Ukraina og «gjorde Russland sint». Etter å ha samlet tropper på grensen, krevde Russland i desember 2021 sikkerhetsgarantier om at Ukraina ikke vil bli med i NATO. Putin presenterte deretter utkast til forslag for FNs sikkerhetsråd. Underhusets orientering refererer ikke til Storbritannia eller USAs svar – eller mangel på slike – på forslagene. I januar i år så det ut til at USAs president Biden inviterte til Russlands invasjon ved å referere til de forestående hendelsene som et potensielt «inngrep» og ikke invasjon, som Putin oppfattet som et signal om at USA ikke ville reagere hardt.
En annen forskningsbriefing fra House of Commons Library sier: «Russland søker langsiktige sikkerhetsgarantier fra alliansen om at Ukraina ikke vil bli tatt opp som en medlemsstat og at NATOs militære infrastruktur ikke vil bli utplassert i landet.» Briefingen bemerker også at NATO hadde eskalert rundt Ukraina: «NATO-allierte har flyttet for å støtte forsvaret av Øst-Europa med utplassering av flere skip og jagerfly til regionen.» Minsk-avtalene fra 2014-15 forblir «stort sett uimplementert av begge sider».
Kombinasjonen av hybris, uforsonlighet og militarisme som gjenspeiles i disse offisielle britiske dokumentene, hjelper til med å forklare hvordan scenen var satt for en gal konfrontasjon mellom atommakter.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av The Grayzone: How Britain fueled Ukraine’s war machine and invited direct conflict with Russia.
T.J. Coles er postdoktor ved Plymouth Universitys Cognition Institute og forfatter av flere bøker, den siste er We’ll Tell You What to Think: Wikipedia, Propaganda and the Making of Liberal Consensus.
Artikkelen er oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
