oss 100 kroner!
Denne artikkelen er skrevet i 2015 av Robert Parry (1949–2018) fra Consortium News. Vi publiserer den for å vise hvordan den familien Kagan/Nuland som er tungt involvert i krigen i Ukraina i dag, er de samme som sørget for å sette den i gang for åtte år siden, og samtidig vise hvordan krig er en forretningsmodell. Det er den samme familiebedriften som står bak blant annet Institute for the Study of War (ISW), som brukes mye som sannhetsorakel i Ukraina-krigen. Det er vanskelig å overvurdere deres betydning når det gjelder å forme Vestens oppfatninger av Ukraina-konflikten.
Av Robert Parry
Den neokonservative punditen – forståsegpåeren – Robert Kagan og hans kone, assisterende utenriksminister Victoria Nuland, driver en bemerkelsesverdig familiebedrift: hun har utløst en varm krig i Ukraina og hjulpet til med å starte den andre kalde krigen med Russland, og han følger opp for å kreve at kongressen skal øke militærutgiftene for at USA skal kunne møte disse nye sikkerhetstruslene.
Denne ekstraordinære mann-og-kone-duoen gjør one-two punch – for det militærindustrielle komplekset, et team som både på innsiden og utsiden skaper behov for mer militærutgifter, bruker politisk press for å sikre høyere bevilgninger og bivåner takknemlige våpenprodusenters overdådige tilskudd til likesinnede hauker i Washingtons tenketanker.
Ikke bare kommer dette det bredere fellesskapet av neokonservative til gode, men også til andre medlemmer av Kagan-klanen, inkludert Roberts bror Frederick ved American Enterprise Institute og hans kone Kimberly, som driver sin egen butikk kalt Institute for the Study of War.
Robert Kagan, en senior stipendiat ved Brookings Institution (som ikke avslører noen detaljer om hvem de er finansiert av), brukte på fredag sin skattede vaglepinne på Washington Posts kronikkside til å lokke republikanerne til å forlate sequester caps som begrenser budsjettet til Pentagon, som han beregnet til rundt 523 milliarder dollar (tilsynelatende ikke medregnet ekstra utgifter til krig). Kagan oppfordret de republikanske lovgiverne til å legge til minst 38 milliarder dollar og helst et beløp et sted mellom 54 og 117 milliarder dollar:
«Det faktum at [talsmenn for mer utgifter] står overfor en kamp i bratt oppoverbakke for å få selv et slikt redusert beløp vedtatt av en republikansk-kontrollert kongress, sier mye om republikansk hykleri. Republikanerne kan høylytt fordømme [president Barack] Obama for å ha svekket nasjonens sikkerhet, men når det gjelder å betale for utenrikspolitikken som all den barske retorikken deres bærer bud om, er for mange av dem ingensteds å finne.
«Redaksjonsskribentene og spaltistene som har banket opp Obama og heiet på republikanerne, må fortelle de republikanerne, og sine egne lesere, at nasjonal sikkerhet koster penger og at brev og taler er verre enn meningsløse uten.
«Det vil irritere den delen av den republikanske basen som ønsker å se regjeringen krympe, elsker sekvestøren og ikke bryr seg om hva den gjør med Forsvaret. Men lederskap betyr av og til å fortelle folk det de ikke vil høre. De som ønsker å lede USA i årene som kommer, republikanere og demokrater, må vise hva slags politisk mot de har, akkurat nå, når de avgjørende budsjettbeslutningene tas.»
Så måten å vise «mot» på ifølge Kagans syn er å øse stadig flere milliarder inn i det militærindustrielle komplekset, og dermed sette penger der de republikanske messer angående behovet for å «forsvare Ukraina» og motstå «en dårlig atomavtale med Iran.»
Likevel, hadde det ikke vært for Nulands innsats som assisterende utenriksminister for europeiske anliggender, ville Ukraina-krisen kanskje ikke eksistere. Nuland, en neocon-gjenganger som ga råd til visepresident Dick Cheney, fikk forfremmelser under tidligere utenriksminister Hillary Clinton og fikk også støtte fra nåværende utenriksminister John Kerry.
Etter å ha blitt bekreftet til sin nåværende jobb i september 2013, påtok Nuland seg snart en ekstraordinær innsats for å fremme «regimeskifte» i Ukraina. Hun oppfordret personlig næringslivsledere og politiske aktivister til å utfordre valgte president Viktor Janukovitsj. Hun minnet bedriftsledere om at USA hadde investert 5 milliarder dollar i sine «europeiske ambisjoner», og hun delte bokstavelig talt ut kjeks til anti-regjeringsdemonstranter på Maidan-plassen i Kiev.
I samarbeid med andre sentrale neocons, inkludert presidenten i National Endowment for Democracy Carl Gershman og senator John McCain, gjorde Nuland det klart at USA ville støtte et «regimeskifte» mot Janukovitsj, noe som ble mer og mer sannsynlig ettersom nynazister og andre høyreorienterte militser strømmet inn i Kiev fra det vestlige Ukraina.
Tidlig i februar 2014 diskuterte Nuland de endringene USA ønsket å se med USAs ambassadør i Ukraina Geoffrey Pyatt (selv en veteran fra en «regimeendring»-operasjon ved Det internasjonale atomenergibyrået, og hjalp til med å installere den amerikanske ja-mannen Yukiya Amano som generaldirektør i 2009).
Nuland behandlet sin foreslåtte nye oppstilling av ukrainske tjenestemenn som om hun byttet baseballkort, kastet noen til side mens hun verdsatte andre. «Yats er mannen» sa hun om favoritten Arseniy Yatsenyuk.
«Fuck the EU» fnøs hun foraktfullt om den mindre aggressive europeiske unionen, og brainstormet om hvordan hun ville «lime sammen denne greia» mens Pyatt grunnet på hvordan han skulle “være jordmor for denne greia”. Den usikre telefonsamtalen deres ble avlyttet og lekket.
Ukrainas «regimeskifte»
Kuppet mot Janukovitsj utspilte seg 22. februar 2014, da de nynazistiske militsene og andre voldelige ekstremister overkjørte regjeringsbygninger og tvang presidenten og andre tjenestemenn til å flykte for livet. Nulands utenriksdepartement erklærte raskt det nye regimet for «legitimt» og Yatsenyuk tok over som statsminister.
Russlands president Vladimir Putin, som hadde ledet vinter-OL i Sotsji, ble overrumplet av kuppet hos naboen av og holdt et krisemøte for å finne ut hvordan de skulle beskytte etniske russere og en russisk marinebase på Krim, noe som førte til Krims løsrivelse fra Ukraina og annektering av Russland for et år siden.
Selv om det ikke var noen bevis for at Putin hadde initiert Ukraina-krisen, og faktisk indikerte alle bevisene det motsatte, solgte utenriksdepartementet inn et propagandatema til de godtroende amerikanske nyhetsmediene om at Putin på en eller annen måte hadde orkestrert situasjonen i Ukraina slik at han kunne sette i gang invasjon av Europa. Tidligere utenriksminister Clinton sammenlignet Putin med Adolf Hitler.
Da den nye Kiev-regjeringen satte i gang en brutal «antiterroroperasjon» for å dempe et opprør blant de store gruppene av etnisk russisk befolkning i det østlige og sørlige Ukraina, presset Nuland og andre amerikanske neocons på for økonomiske sanksjoner mot Russland og krevde våpen til kuppregimet. [Se Consortiumnews.coms «What Neocons Want from Ukraine Crisis.»]
Midt i floken av «informasjonskrigføring» rettet mot publikum både i USA og verden forøvrig, tok en ny kald krig form. Fremtredende neocons, inkludert Nulands ektemann Robert Kagan, en av grunnleggerne av Project for the New American Century som var hovedarkitekter av Irak-krigen, hamret på det innenlandske temaet at Obama hadde vist seg å være «svak», og inviterte dermed til Putins «aggresjon».
I mai 2014 publiserte Kagan et langt essay i The New Republic med tittelen «Supermakter kan ikke pensjonere seg», der Kagan kritiserte Obama for ikke å opprettholde amerikansk dominans i verden og krevde en mer muskuløs amerikansk holdning overfor motstandere.
I en artikkel i the New York Times rapporterte skribent Jason Horowitz om hvordan essayet tok form og ettervirkningene av den, at Kagan og Nuland delte et felles verdensbilde så vel som profesjonelle ambisjoner, med Nuland som redigerte Kagans artikler, inkludert den som gikk løs på hennes tilsynelatende sjef .
Selv om Nuland ikke ville kommentere spesifikt om ektemannens angrep på Obama, indikerte hun at hun hadde lignende synspunkter. «Men det er nok å si,» sa Nuland, «at ingenting som jeg ikke synes er verdig hans talenter kommer ut av huset. La oss si det sånn.»
Horowitz rapporterte at Obama var så bekymret for Kagans angrep at presidenten reviderte sin innledningstale på West Point for å avlede noe av kritikken og inviterte Kagan til lunsj i Det hvite hus, fra hvor en kilde fortalte meg at det var som «et møte mellom likeverdige». .» [Se Consortiumnews.coms «Obama’s True Foreign Policy ‘Weakness.'»]
Torpedering av fredsavtale
Og uansett når fred truer med å bryte ut i Ukraina, hopper Nuland inn for å sørge for at krigens interesser blir beskyttet. I forrige måned la Tysklands forbundskansler Angela Merkel og Frankrikes president Francois Hollande frem en plan for en våpenhvile og et politisk oppgjør, kjent som Minsk-2, som fikk Nuland til å engasjere seg i mer bak-kulissene-manøvre for å sabotere avtalen.
I en annen overhørt samtale – i München – hånet, ifølge den tyske avisen Bild, Nuland fredsavtalen som «Merkels Moskva-greie» og siterte anonyme kilder, sannsynligvis fra den tyske regjeringen, som kan ha avlyttet konferanserommet i det luksuriøse Bayerischer Hof. hotellet og deretter lekket detaljene.
Etter å ha fått med seg Nulands forakt for Merkel, kalte en annen amerikansk tjenestemann Minsk-2-avtalen for europeernes «Moskva-pisspreik».
Nuland antydet at Merkel og Hollande bare brydde seg om de praktiske konsekvensene av Ukraina-krigen på Europa: «De er redde for skade på økonomien sin, motsanksjoner fra Russland.» I følge Bild-historien la Nuland også en strategi for å motarbeide Merkels diplomati ved å bruke skarpt språk om Ukraina-krisen.
«Vi kan slåss mot europeerne, vi kan kjempe med retorikk mot dem,» sa Nuland.
NATOs Commander Air Force – general Philip Breedlove ble sitert på å si at å sende flere våpen til den ukrainske regjeringen ville «øke kostnadene på slagmarken for Putin». Nuland sa til de tilstedeværende amerikanske politikerne at «jeg vil sterkt oppfordre dere til å bruke uttrykket «defensive systemer» som vi vil levere for å motarbeide Putins «offensive systemer».»
Nuland fremstod fast bestemt på å senke fredsinitiativet til Merkel og Hollande selv om det ble arrangert av to store amerikanske allierte og ble velsignet av president Obama. Og denne uken ser det ut til at avtalen virkelig har blitt sprengt i filler av Nulands håndplukkede statsminister Yatsenyuk, som la inn en giftpille i lovgivningen som skulle implementere den politiske overenskomsten i Minsk-2.
Det ukrainske parlamentet i Kiev la til en klausul som i realiteten krever at opprørerne først overgir seg og lar den ukrainske regjeringen organisere valg før en føderalisert struktur blir bestemt. Minsk-2 hadde bedt om dialog med representantene for disse opprørske østlige territoriene på vei til valg og etablering av bred autonomi for regionen.
I stedet, noe som gjenspeiler Nulands harde linje, nektet Kiev å snakke med opprørsledere og insisterte på å etablere kontroll over disse territoriene før prosessen kan gå videre. Hvis lovverket blir stående, vil resultatet nesten helt sikkert bli en gjenopptakelse av krig mellom militære styrker støttet av atomvåpen-bevæpnede Russland og USA, en svært farlig utvikling for verden. [Se Consortiumnews.coms «Ukraine’s Poison Pill for Peace Talks.»]
Ikke bare vil den ukrainske borgerkrigen gjenopptas, men det vil også den kalde krigen mellom Washington og Moskva med masse penger å tjene for det militærindustrielle komplekset. På fredag kjørte Nulands ektemann, Robert Kagan, hjem det siste punktet i neoconavisen Washington Post.
Belønningen
Men ikke tro at denne utbrettingen av de amerikanske skattebetalernes lommebøker bare handler om dette ene paret. Det vil være mye penger å tjene for andre neocon-tenketankere rundt omkring i Washington, inkludert Frederick Kagan, som jobber for det høyreorienterte American Enterprise Institute, og hans kone, Kimberly, som driver sin egen tenketank, Institute for The Study of War [ISW].
I følge ISWs årsrapporter var dens opprinnelige støttespillere stort sett høyreorienterte stiftelser, som Smith-Richardson Foundation og Lynde og Harry Bradley Foundation, men den ble senere støttet av en rekke entreprenører innen nasjonal sikkerhet, inkludert store som General Dynamics, Northrop Grumman og CACI, samt mindre kjente firmaer som DynCorp International, som drev opplæring av afghansk politi, og Palantir, et teknologiselskap grunnlagt med støtte fra CIAs avdeling for venturekapital, In-Q-Tel. Palantir leverte programvare til amerikansk militær etterretning i Afghanistan.
Siden det ble stiftet i 2007, har ISW fokusert mest på kriger i Midtøsten, spesielt Irak og Afghanistan, inkludert tett samarbeid med general David Petraeus da han kommanderte amerikanske styrker i disse landene. Imidlertid har ISW nylig begynt å rapportere omfattende om borgerkrigen i Ukraina. [Se Consortiumnews.coms «Neocons Guided Petraeus on Afghan War.»]
Med andre ord, familien Kagan har nærmest en selvopprettholdende, sirkulær forretningsmodell som arbeider i regjeringsmaktens indre korridorer for å stimulere kriger og samtidig påvirke den offentlige debatten gjennom tenketank-rapporter og kronikker til fordel for mer militærutgifter og deretter samle inn tilskudd og annen finansiering fra takknemlige militære entreprenører.
For å være rettferdig, er Nuland-Kagan-familiebedriften egentlig bare et mikrokosmos av hvordan det militærindustrielle komplekset har fungert i flere tiår: analytikere i tenketanker genererer begrunnelse for militære utgifter, regjeringsbyråkratene implementerer den nødvendige krigspolitikken, og militærentreprenørene tjener masse penger før de sender noe av det tilbake til tenketankene – slik at den blodige, men lønnsomme syklusen igjen kan snurres.
Det eneste som kanskje gjør Nuland-Kagan-operasjonen spesiell er at hele denne prosessen skjer innad i familien.
Undersøkende reporter, avdøde Robert Parry leverte mange av artiklene om Iran-Contra-saken for The Associated Press og Newsweek på 1980-tallet. Du kan kjøpe hans siste bok, America’s Stolen Narrative, enten på trykk her eller som e-bok (fra Amazon and barnesandnoble.com).
Denne artikkelen ble publisert på Consortium News 20. mars 2015: A Family Business of Perpetual War
Oversatt til norsk for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.
