Ukraina er den siste neocon-katastrofen

0

I denne artikkelen kritiserer økonomen Jeffrey D. Sachs Biden-administrasjonens krig i Ukraina som et neokonservativt prosjekt og en katastrofe. Jeffrey Sachs var sjøl en av arkitektene for den nyliberale sjokkterapien i Russland, Bolivia og Polen. Han har vært rådgiver for FNs generalsekretær og leder for FNs tusenårsprosjekt, så dette er en kritikk som kommer fra en som har vært på innsiden av de mektiges sirkler.

Red.


Av Jeffrey D. Sachs.

Jeffrey D. Sachs

Krigen i Ukraina er kulminasjonen av et 30-årig prosjekt av den amerikanske neokonservative bevegelsen. Biden-administrasjonen er fullpakket med de samme neokonservative som var forkjempere for de amerikanske krigene i Serbia (1999), Afghanistan (2001), Irak (2003), Syria (2011), Libya (2011), og som gjorde så mye for å provosere Russlands invasjon av Ukraina. De neokonservatives track record er en katastrofe, men Biden har bemannet teamet sitt nettopp med neocons. Som et resultat av dette styrer Biden Ukraina, USA og EU mot nok en geopolitisk fallitt. Hvis Europa har noen innsikt, vil det skille seg fra disse amerikanske utenrikspolitiske katastrofene.     

Neocon-bevegelsen dukket opp på 1970-tallet rundt ei gruppe offentlige intellektuelle, hvorav flere var påvirket av statsviter Leo Strauss fra University of Chicago og Yale University-klassisisten Donald Kagan. Neocon-ledere inkluderte Norman Podhoretz, Irving Kristol, Paul Wolfowitz, Robert Kagan (sønn av Donald), Frederick Kagan (sønn av Donald), Victoria Nuland (kone til Robert), Elliott Cohen, Elliott Abrams og Kimberley Allen Kagan (kone til Frederick ).   

Hovedbudskapet til neocons er at USA må dominere med militær makt i alle regioner i verden, og må konfrontere framvoksende regionale makter som en dag kan utfordre USAs globale eller regionale dominans, viktigst Russland og Kina. For dette formålet bør amerikanske militære styrker være forhåndsplassert i hundrevis av militærbaser rundt om i verden, og USA bør være forberedt på å lede kriger etter eget forgodtbefinnende og eget behov. De forente nasjoner skal bare brukes av USA når det er nyttig for amerikanske formål.  

Denne tilnærminga ble beskrevet først av Paul Wolfowitz i hans utkast til forsvarspolitisk veiledning (DPG) skrevet for forsvarsdepartementet i 2002. Utkastet ba om å utvide det USA-ledede sikkerhetsnettverket til Sentral- og Øst-Europa til tross for det eksplisitte løftet fra tysk side. Utenriksminister Hans-Dietrich Genscher lovte i 1990 at tysk gjenforening ikke ville bli fulgt opp av NATOs østutvidelse. Wolfowitz argumenterte også for amerikanske kriger etter eget valg, og forsvarte USAs rett til å handle uavhengig, alene, som svar på kriser som bekymrer USA. I følge general Wesley Clark gjorde Wolfowitz allerede klart for Clark i mai 1991 at USA ville lede regimeendringsoperasjoner i Irak, Syria og andre tidligere sovjetiske allierte.  

Neocons gikk inn for NATO-utvidelsen til Ukraina allerede før det ble offisiell amerikansk politikk under George W. Bush, Jr. i 2008. De så på Ukrainas NATO-medlemskap som nøkkelen til amerikansk regional og global dominans. Robert Kagan forklarte neocon-saken for NATO-utvidelsen i april 2006:

Russerne og kineserne ser ingenting naturlig i [«fargerevolusjonene» i det tidligere Sovjetunionen], bare vestlig-støttede kupp designet for å fremme vestlig innflytelse i strategisk vitale deler av verden. Tar de så feil? Kan ikke den vellykkede liberaliseringen av Ukraina, oppfordret og støttet av de vestlige demokratiene, bare være opptakten til innlemmelsen av denne nasjonen i NATO og EU – kort sagt utvidelsen av det vestlige liberale hegemoniet?

Kagan erkjente den alvorlige implikasjonen av NATO-utvidelsen. Han siterer en ekspert som sa: «Kreml gjør seg klar for ‘kampen om Ukraina’ på fullt alvor.» Etter Sovjetunionens fall burde både USA og Russland ha søkt et nøytralt Ukraina, som en forsvarlig buffer og sikkerhetsventil. I stedet ønsket neocons amerikansk «hegemoni» mens russerne tok opp kampen delvis i forsvar og delvis også ut fra sine egne imperialistiske ønsker. Skyggen av Krimkrigen (1853-56), da Storbritannia og Frankrike forsøkte å svekke Russland i Svartehavet etter russisk press på det osmanske riket.  

Kagan skrev artikkelen som privatperson mens hans kone Victoria Nuland var USAs ambassadør i NATO under George W. Bush, Jr. Nuland har vært nykonservativ par excellence. I tillegg til å tjene som Bushs ambassadør i NATO, var Nuland Barack Obamas assisterende utenriksminister for europeiske og eurasiske anliggender i 2013-17, hvor hun deltok i å styrte Ukrainas pro-russiske president Viktor Janukovitsj, og fungerer nå som Bidens viseutenriksminister som styrer USAs politikk overfor krigen i Ukraina.  

Neocons ambisjoner er basert på et overordnet falskt premiss: at USAs militære, finansielle, teknologiske og økonomiske overlegenhet gjør det i stand til å diktere vilkårene i alle regioner i verden. Det er en posisjon med både bemerkelsesverdig hybris og bemerkelsesverdig forakt for bevis. Siden 1950-tallet har USA blitt svekket eller beseiret i nesten alle regionale konflikter de har deltatt i. Likevel i «kampen om Ukraina» var neocons klare til å provosere en militær konfrontasjon med Russland ved å utvide NATO stilt overfor Russlands heftige innvendinger fordi de inderlig tror at Russland vil bli beseiret av amerikanske økonomiske sanksjoner og NATO-våpen.  

Institute for the Study of War (ISW), en neocon tenketank ledet av Kimberley Allen Kagan (og støttet av en alt som er av våpenprodusnter som General Dynamics og Raytheon), fortsetter å love en ukrainsk seier. Når det gjelder Russlands fremskritt, ga ISW en typisk kommentar:

«Uavhengig av hvilken side som har byen [Sievierodonetsk], vil den russiske offensiven på det operative og strategiske nivået sannsynligvis ha kulminert, og gitt Ukraina sjansen til å starte sine motoffensiver for å presse russiske styrker tilbake.»  

Fakta på bakken tyder imidlertid på noe annet. Vestens økonomiske sanksjoner har hatt liten negativ innvirkning på Russland, mens deres «boomerang»-effekt på resten av verden har vært stor. Dessuten er USAs kapasitet til å forsyne Ukraina med ammunisjon og våpen alvorlig hemmet av USAs begrensede produksjonskapasitet og ødelagte forsyningskjeder. Russlands industrielle kapasitet overgår selvsagt Ukrainas mange ganger. Russlands BNP var omtrent 10 ganger større enn Ukraina før krigen, og Ukraina har nå mistet mye av sin industrielle kapasitet i krigen.  

Det mest sannsynlige utfallet av de nåværende kampene er at Russland vil erobre et stort stykke av Ukraina, kanskje etterlate Ukraina uten kystlinje. Frustrasjonen vil øke i Europa og USA med de militære tapene og de økonomiske konsekvensene av krig og sanksjoner i retning stagflasjon. Konsekvensene kan være ødeleggende hvis en høyreorientert demagog i USA kommer til makten (eller i tilfelle av Trump, kommer tilbake til makten) og lover å gjenopprette USAs falmede militære ære gjennom farlig eskalering. 

I stedet for å risikere denne katastrofen, er den virkelige løsninga å få slutt på neocon-fantasiene fra de siste 30 årene og at Ukraina og Russland vender tilbake til forhandlingsbordet, med NATO som forplikter seg til å avslutte sin forpliktelse til østutvidelsen til Ukraina og Georgia til gjengjeld for en levedyktig fred som respekterer og beskytter Ukrainas suverenitet og territorielle integritet.


Jeffrey D. Sachs er professor i økonomi; Direktør for Center for Sustainable Development i Earth Institute ved Columbia University.


Denne artikkelen er oversatt etter: Ukraine is the latest neocon disaster

Forrige artikkelFlere ofre for seksuallovbrudd i fjor
Neste artikkelVeldig sinte nederlandske bønder blokkerer grensa til Tyskland
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.