oss 100 kroner!
Er det ønsket politikk å legge skylda for prisøkninga på bøndene? Ja, og litt på klimaendringene, energiprisene, utfordringer med forsyningslinjene og sjølsagt krigen i Ukraina.
Av Romy Rohmann.
Folks misnøye vokser over de høye matprisene og de som ikke ser at dette faktisk ikke har noe med det media kalte gigantoppgjør for bøndene er det lett å bite på propagandaen om at bøndene har skylda.
Er dette egentlig en villet politikk – å legge ned landbruket i Norge?
Det har ikke vært løftet en finger for å øke produksjonen av mat i Norge på tross av mange års varslet matkrise i verden, det har ikke vært gjort noen politiske grep for å verken øke beredskapen, bygge opp kornlagre eller stoppe nedlegging av bruk etter bruk. Dette har vi skrevet om på steigan.no tidligere.
Det er mulig dere kanskje husker lappene som hang i enkelte butikker i begynnelsen av juli?
Nationen hadde en undersøkelse av 3 varer som hadde gått opp i pris fra juni til juli;
«Skinka ble 6,8 prosent dyrere
I juni hadde løvtynn skinke fra Gilde en kilospris på 322 kroner hos Rema 1000. I juli hadde kiloprisen økt til 344 kroner. Det er en prisøkning på 22 kroner eller 6,8 prosent.
Av denne prisøkningen får bonden 2,4 kroner, mens andre aktører i verdikjeden får 19,6 kroner.
At bonden får bedre betalt for svinekjøttet kan i dette tilfellet forklare i underkant av 11 prosent av prisveksten.
Kjøttdeigen ble 6,8 prosent dyrere
I mai var kiloprisen på Gilde kjøttdeig 160,75 kroner hos Rema 1000. I juli hadde prisen økt til 171 kroner kiloen. Det tilsvarer en økning 10,25 kroner eller 6,8 prosent.
Av den totale prisøkningen får bonden 3,2 kroner, mens andre aktører i verdikjeden får 7,05 kroner.
At bonden får bedre betalt for storfekjøttet kan i dette tilfellet forklare rundt 31 prosent av prisveksten på kjøttdeigen.
Entrecoten ble 11 prosent dyrere
Langtidsmørnet entrecote kostet 359 kroner kiloen hos Coop Extra i juni. I juli var kiloprisen 389 kroner. Det tilsvarer en økning på 30 kroner kiloen, eller 8,36 prosent.
Av prisøkningen på 30 kroner får bonden 3,2 kroner per kilo. Den resterende prisveksten, 26,8 kroner, er det andre i verdikjeden som får.
At bonden får bedre betalt for storfekjøttet kan i dette tilfellet forklare 11 prosent av prisveksten.»
Bøndene får 33 øre mer for literen for melka, det utgjør en liten andel av de økte prisene på ost, smør og melk som vi som forbrukere må betale.
Som dere ser det er ikke bøndene som har skylda for de høye prisene, vi kunne funnet mange flere konkrete eksempler og foretatt mange regnestykker og det er nok mange bønder som kunne hjulpet oss med det.
Men det som er klart, det er at det er noen ledd mellom bøndene og forbrukere som sitter igjen med større fortjeneste og de snakkes det lite om. Det vi veit er at eierne av de store matgigantene er blant de topp 10 rikeste i Norge. Rema 1000 eier Odd Reitan er på 3. plass på Kapitals «Rikeste i Norge liste», og Johan Johannson eier og konserndirektør i Norgesgruppen, er på 4. plass.
Så et tips; gjør din handel rett fra bonden når du kan.
Kan det være slik i Norge som i Nederland, USA og England at det faktisk er en ønsket politikk å få bøndene til å gi opp gårdene sine?
Vi har lenge sett at det er de mindre brukene som har blitt lagt ned. Jorda har enten blitt kjøpt opp eller leid ut til større bønder for videre drift. Mulighetene for økonomisk lønnsomhet har vært større desto større bruket er, dette har landbrukspolitikken og statens overføringer sørget for lenge.
I Norge har det tradisjonelt vært en politisk målsetning at landbruksarealer i størst mulig grad skal være eid av privatpersoner.
Solberg-regjeringen hadde et annet syn på dette og ønsket å endre regelverket slik at dette skulle legge mer til rette for at aksjeselskaper enklere kan tre inn i landbruket. Det var en stor diskusjon rundt dette i forbindelse med St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon
De største hindringene for en slik utvikling er Konsesjonsloven og Odelsloven
Omsetning av landbrukseiendom reguleres av konsesjonsloven fra 2003. Omsetning av landbrukseiendom som det er hevdet odelsrett til reguleres av odelsloven fra 1974. Begge disse lovene bidrar til å begrense utbredelsen av aksjeselskapsformen i landbruket.
Ifølge konsesjonsloven kan det gis konsesjon til selskaper med begrenset ansvar, men det framgår som ønskelig at landbrukseiendommer i størst mulig grad eies av fysiske personer som i størst mulig grad selv bebor og driver sine eiendommer.
Og i størst mulig grad, betyr at det kan åpnes for salg til selskaper og det har det vært en økning av.
Odd Reitan solgte farsgården til sitt eget holdingselskap.
Debatten rundt drifts og eierformer i landbruket har ikke stått stille og i DN for 2 år siden skrev Cecilie Wetlesen Borge og Ola Mæle et innlegg om den stakkars bonden som ikke sjøl kan velge eier- og selskapsform, og mener at dette hindrer utvikling i landbruket og økonomisk handlefrihet.
Den samme Ola Mæle hadde sjøl fått sterk kritikk rundt samme tid for å ha solgt skogaksjer til et tysk jord- og skogbruksselskap.
Det vi hører er at nå det er flere eierformer i jordbruket også AS, og at det er flere bønder som har valgt AS som driftsform. Dette er det vanskelig å finne oversikter over. (kom gjerne med tips). Dette har sjølsagt gjort det mulig å drive andelsjordbruk, og dette er positivt.
Vi veit at det har stått store også utenlandske kjøpere klar til å kjøpe opp Norsk kraftindustri når lovverket åpnet for det, kan det være at det er noen som står klar til å kjøpe opp landbruket, slik vi ser i Nederland, USA, ja over mange steder i verden.
Hilde Bjørkhaug en av tre forfattere bak ei bok «The Financialization of Agri-Food Systems» som skriver om finansaktørers press på norsk landbruk.
Bjørkhaug mener de mer de-regulerte produksjonene i Norge er særlig utsatt for finanskapitalens inntreden, dette gjelder ikke minst gjelder det for kyllingnæringa.
Hun sier til Bondebladet:
«– Jeg tror frislipp i kyllingnæringa og andre steder har ført til at finansaktører er blitt mer interessert i å investere i mat og landbruk. Ett eksempel er Norsk Kylling, som ved etableringen fikk inn kapital fra det finske oppkjøpsfondet CapMan. Den Stolte Hane ble på et tidspunkt kjøpt opp av Lantmannen og det britiske oppkjøpsfondet CapVest, før selskapet ble solgt med gevinst til nordiske Scandi Standard, påpeker Bjørkhaug.»
Videre sier Bjørkhaug at Norsk kjøttproduksjon er attraktivt og hun det ikke er grunn til å tro annet enn at flere utenlandske, tunge investeringsselskaper vil forsøke seg dersom det ser at det er penger å tjene. Hun mener også at Norsk kjøttproduksjon er attraktivt av mange grunner, kanskje spesielt på grunn av kvaliteten i produksjonene.
