oss 100 kroner!
Sofie og Iris anser seg som omsorgsfulle og empatiske. Men i systemet anses de som en risiko. Begge fikk sparken. – Hvordan havnet vi her, undrer de.
Av Julia Schreiner Benito, hemali.
Saken til Iris skal prøves for retten, det kan koste henne 2-300 000 om hun taper. Sammen med Norsk hjelpefond er det etablert en Spleis. Om Iris vinner, går alt til Norsk hjelpefond. Saken hennes kan bli stående som presedens, det kan ha stor betydning for saker av liknende karakter.
Det slo oss aldri at vi skulle stå i noen front, vi er ikke aktivister, sier Iris (40) og Sofie (35) Frohe.
Mellom søstrene denne sommerdagen går varme blikk og toner av gjensidig forståelse. Relasjonen har fått enda en dimensjon, sier de.
– Hva har storesøster Iris betydd?
– Alt. Uten henne vet jeg ikke. Hun er min andre halvpart.
Statsforvalteren vil «se på min autorisasjon», og jeg vet ikke utfallet.
I helsevesenet anses søstrene som en trussel, og Sofie risikerer å miste autorisasjonen som hjelpepleier etter at Stange kommune varslet Statsforvalteren om tilsynssak.
– De vil «se på min autorisasjon», og jeg vet ikke utfallet, sier Sofie.
– Bakgrunnen var en bekymringsmelding fordi jeg hadde jobbet to netter uten å ha opplyst at jeg ikke hadde testet meg. Virksomhetsleder mente at jeg var en fare for barnet jeg hadde ansvaret for. Jeg opplever det som et maktmisbruk, det gjør meg sint og trist, jeg mister tilliten til samfunnet. I mine 20 år i helsevesenet har jeg sett så mange som ikke burde være der, og hvor vanskelig det er å kvitte seg med en ansatt. Jeg har gått gråtende hjem fra jobb fordi det er ansatte som ikke burde være der. Så, med et knips, er jeg ute. Tenk at jeg plutselig, 21 måneder inn i en pandemi, ble livsfarlig for min bruker.
Filosofisk far
– Hvordan havnet vi her? Ikke før nå har jeg skjønt hvor stor innvirkning vår avdøde far har hatt på oss, sier storesøster Iris.
– Far var filosofisk, dyp, og gikk sine egne veier. Han hadde integritet og kjærlighet, sier Sofie.
– Og levde etter en suverenitet som vi ikke forstod da, vi ville bare at han skulle være mer normal, og ikke gå med trillebår i sentrum for å hente varer i butikken, ler de.
November 2021 kommer det instruks om at uvaksinerte skal bruke munnbind og teste seg hver 72. time. Sofie jobber som hjelpepleier og fast nattevakt i Stange kommune i en én til én relasjon til en 12 år gammel bruker med nedsatt funksjonsnivå. Hun hadde hatt jobben i to og et halvt år.
– Jeg trivdes godt. Brukeren er uten språk og på nivå med et lite barn, jeg advarte tidligere om hva det ville gjøre at barnet kun skulle se oss ansatte bak munnbind.
– Du stod virkelig opp for barnet, sier Iris.
Meningsløst å teste seg hver 72. time
I møte med blant andre virksomhetsleder, viser søstrene til solid dokumentasjon på at vaksinerte smitter minst like mye som uvaksinerte. Sofie forklarrer at hun finner det meningsløst å teste seg hver 72. time, og sier at hun ikke ville gjør det.
– Brått endret stemningen karakter, virksomhetsleder ble «svart i øynene», ifølge søstrene.
– Det ble en kort seanse, jeg ante hvor det bar, men hvor ille det skulle bli, forstod jeg ikke, sier Sofie.
Uten medisinskfaglig begrunnelse
Så et nytt møte, søstrene har med seg solid dokumentasjon på at tiltakene er uforholdsmessige, ulogiske og mangler medisinskfaglig begrunnelse.
– De innrømmet logiske brudd, men sa at «de må legge listen et sted.» Vi etterspurte juridisk dokumentasjon, men «det har vi ikke her nå». Jeg spurte om omplassering, men «det gjør vi ikke her i kommunen». Jeg fikk ikke noe tilbud.
– Jeg gikk gråtende ut av møtet, sier Iris.
– Det var som å stange hodet mot en vegg, hvor urimelig en kan bli behandlet av det en anser som fornuftige mennesker?
Oppsigelse eller avskjedigelse
Lovens strengeste straff for en arbeidstaker er avskjedigelse, som betyr oppsagt på dagen uten rettigheter eller etterlønn. Sofie får varsel om avskjedigelse, så kommer telefonen fra virksomhetsleder: Er du hjemme? Sofie skal innkalles til drøfting om avskjedigelse, og innkallelsen må levers i hånden.
– Det var surrealistisk, sier Sofie.
– Mannen min og jeg risikerte å miste leiligheten, én inntekt går ikke.
– Hvorfor vurderte du ikke å føye deg?
– Fordi tiltakene ikke er fundert i medisinskfaglig dokumentasjon eller forholdsmessighet. Jeg tar sykdom og smitte på alvor, særlig med et slikt barn. Selvfølgelig er jeg hjemme om jeg er syk, noe jeg også var enkelte dager før tiltakene kom. Mine vaksinerte kolleger, derimot, ble presset til å komme på jobb selv om de var syke.
Ingen slo i bordet for meg, men tillitsvalgt sørget for en sluttavtale i stedet for avskjedigelse. Da ser det ut som om vi går hver til vårt i enighet.
Enda et møte følger, Sofie skal få framsette sine argumenter.
– Ingen slo i bordet for meg, men tillitsvalgt sørget for en sluttavtale i stedet for avskjedigelse. Da ser det ut som om vi går hver til vårt i enighet.
Sofie hadde nylig vært sykemeldt etter en traumatisk spontanabort, i desember ble hun sykmeldt på nytt på grunn av sakens kjerne, det er hun fortsatt, men får kun sykepenger ut året.
– Jeg har det veldig vanskelig.
– Hvor ligger håpet?
– Si det. I at sannheten kommer fram. Noen ganger angrer jeg på alt, andre ganger tenker jeg at jeg kunne gjort det tusen ganger til. Jeg har vist hvor jeg står, det ønsker jeg å bli husket for.
Februar 2021 får Iris et vikariat som sykepleier på legevakten i Hamar.
– Jeg trivdes veldig godt. På forsommeren vokste ubehaget ved at arbeidsplassen ikke visste at jeg var uvaksinert. Jeg var forberedt på problemer. Da det framkom, hadde jeg en fin samtale med sjefen. Etter rådføring hos samfunnsmedisinsk avdeling, konkluderte han at jeg kunne jobbe med munnbind, noe vi brukte allerede. Han la til at «fint om du holder ekstra avstand til kolleger og på pauserommet.» Jeg opplevde det så stigmatiserende. Jeg så heller ingen medisinskfaglig grunn til å bruke munnbind sammen med vaksinerte kollegaer på pauserommet. Skulle jeg sitte i sofaen mens mine kolleger satt rundt bordet? Sjefen hadde ingen motargumenter, vi la det bak oss.
Blir fast ansatt, aner bråk
Etter en søknadsprosess, får Iris fast jobb i ny stilling ved legevakten den høsten. Så kommer skrivet om at alle ansatte i kommunen skal opplyse om de er vaksinert.
– Jeg ante bråk, og av Sofies sak hadde jeg lært at jeg måtte ta kontrollen før dem. Jeg skrev en oppsummering med rettigheter, lover og resolusjoner. Jeg understreket at jeg tar smittevern på alvor. De tok ikke hensyn til mine argumenter, presset økte. Hos tillitsvalgt og Sykepleierforbundet var det ingen hjelp å få.
Anbefalinger omgjøres til instruks
– I drøftelsesmøtet etterspurte jeg medisinskfaglig begrunnelse og forholdsmessighet. De sa at anbefalingen fra myndighetene var sterk, og at de hadde omgjort fra anbefaling til instruks. Det skjedde uten at de foretok noen egen vurdering etter forholdsmessighet, de bare kopierte FHIs tekster, sier Iris.
Igjen kom spørsmålet om omplassering. – Vi trenger vaksinatører, lød svaret.
Iris engasjerte advokat Barbro Paulsen, de prøvde å komme til enighet med arbeidsgiver. Igjen kom spørsmålet om omplassering. «Vi trenger vaksinatører», lød svaret.
– Det var deres eneste tilbud. Sjefen hadde vel ikke noe valg, jeg møtte menneskelighet hos ham i et system der argumenter preller av. Jeg takket nei, og fikk tre måneders oppsigelse uten arbeidsplikt. Jeg er sint, lei meg og vantro, men sikker på at jeg ville gjort det igjen.
Tar saken til retten, risikerer stort tap
Saken min skal til retten selv om Barbro innvendte at det kan være kjip og dyr prosess. Jeg risikerer å tape, det kan koste meg 2-300 000 som jeg ikke har. Sammen med Norsk hjelpefond etablerte vi derfor en Spleis. Om vi vinner, går alt til Norsk hjelpefond. Saken min kan bli stående som presedens, og det kommer ikke på tale å motta noe tilbud fra arbeidsgiver for at de skal slippe rettssak. Det gir mening å belyse dette, jeg tror at saken min kan gi håp til alle de rundt om i landet som ikke tør å si nei til testing og vaksinering. Da er det ikke forgjeves, sier Iris Frohe.
Søstrenes arbeidsgivere ønsker ikke å kommentere denne saken.
Om Norsk hjelpefond
Norsk Hjelpefond er en frivillig organisasjon stiftet «for å holde lovverket i hevd, slik at det norske samfunnet ikke skal styres etter smittevern faglige råd og anbefalinger knyttet til corona pandemien.» Organisasjonen drives av frivillige, og finansieres av medlemskontingenter og støtte. Advokat Barbro Paulsen er nestleder i styret.
Relevante fakta
- Grunnloven §102: «enhver har rett til respekt for sitt privat liv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. Statens myndighet skal sikre vern om den personlige integritet.»
- Grunnloven § 92: «statens myndighet skal respektere og sikre menneskerettighetene.»
- Den 27/1-2021 undertegnet Europarådet en resolusjon som slår fast at covid vaksiner skal være frivillige i EU.
- Artikkel 7.3.2: «det må sikres at ingen blir diskriminert fordi de ikke har blitt vaksinert, på grunn av helserisiko eller at de ikke ønsker vaksinen»
- Arbeidstilsynet: arbeidsgiver kan ikke innføre kontrolltiltak (som å spørre om vaksine status eller kreve testing) dersom det kan gjennomføres andre tiltaksområder som reduserer smitte.
- Skal det innføres kontrolltiltak, må det begrunnes i risikovurdering.
- Å be om helseopplysninger til en som allerede er ansatt, vurderes som et kontrolltiltak.
- Dersom arbeidsgiver pålegger testing, kan dette betraktes som et kontrolltiltak og et inngrep i den enkeltes personlige integritet. (Jfr grunnloven §102).
- For å kunne gjøre dette, må det argumenteres om hvorfor det er nødvendig for liv og helse.
- Arbeidsgiver har ikke anledning til å kreve at en ansatt tester seg gjennom sin styringsrett.
- Testing med tvang eller indirekte trusler om oppsigelse, diskriminering, omplassering eller lignende vil uansett være brudd på verdenserklæringen om menneskerettigheter, som går over norsk lov.
Denne artikkelen ble først publisert av hemali.
