oss 100 kroner!
Italia er i en permanent politisk krisetilstand. Etter å ha vært under bankmannen Mario Draghis kontroll i snart to år, en statsminister som ikke var valgt av noen, er det plutselig åpen krise, og det partiet som foreløpig har vunnet på dette på meningsmålingene er ytrehøyrepartiet Fratelli d’Italia.
Før vi går inn på hvem de er, må vi minne om den svært presise analysen til Thomas Fazi i artikkelen Hvordan Mario Draghi knuste Italia:
Imidlertid bør man ikke overdrive viktigheten av parlamentets anti-Draghi-opprør. Til sjuende og sist gjorde Draghi lite mer enn å stave en ubehagelig sannhet for partene: «Dere har ingen reell makt, bare aksepter det.» Men det er en sannhet de politiske partiene ikke er klare til å akseptere. Til sjuende og sist er de uvillige til å ta inn over seg den grunnleggende motsetninga mellom landets formelle institusjonelle arkitektur – som et parlamentarisk demokrati – og det vi kan kalle dets «faktisk eksisterende» institusjonelle arkitektur, der parlamentet, og per definisjon de politiske partiene nesten ikke har makt overhodet, fordi regjeringa sjøl, i samspill med eurosonen, har liten eller ingen økonomisk autonomi. Partiene vet dette, men er ikke villige til å innrømme det (for seg sjøl, men viktigst av alt overfor velgerne).
Dette etterlater dem i en tilstand av permanent kognitiv dissonans, noe som fører til det vi kan kalle «den politiske syklusen til den ytre begrensninga». Som i «normale» land kjemper partier om konsensus på grunnlag av forskjellige valgplattformer – og som ofte skjer, vinner partiene som lover «endring». Imidlertid, i motsetning til i «normale» land, finner partiene som kommer inn i regjering snart ut at de mangler de «normale» instrumentene for økonomisk politikk som er nødvendige for å virkelig endre noe i sosioøkonomiske termer. Faktisk har de lite annet valg enn å gå med på hva Brussel og Frankfurt sier, og hvis de ikke godtar å spille med, er ECB alltid klar til å skru opp varmen. På det tidspunktet, hvis regjeringen ikke trekker seg tilbake, vil ECB skape en fullblods finansiell krise (tenk Italia i 2011 eller Hellas i 2015) – noe som vanligvis fører til at de politiske partiene vender seg til EU-støttede teknokrater for at de skal fikse de problemene EU har skapt i første omgang.
Det vi ser i Italia er altså først og fremst noe som likner et indonesiske marionetteater, der politikere kommer og går, uten at det egentlig har mye å si. Det er likevel EU og Den europeiske sentralbanken som bestemmer.
Flasketuten peker nå på Giorgia Meloni og Fratelli d’Italia
I den siste meningsmålinga fra SWG ligger Fratelli d’Italia på 25%.
Politisk og historisk er Fratelli arvingene etter Alleanza Nazionale, som igjen var arvinger av Movimento Sociale Italiano, som ble grunnlagt av medlemmer av det fascistiske partiet i Italia. De har et program som er høyreorientert eller ekstremt høyreorientert. For sikkerhets skyld har de tatt navnet sitt etter den italienske nasjonalsangen. Det blir som om et ekstremhøyreparti i Norge skulle kalle seg Ja, vi elsker.
Ved valget i 2013 hadde de ca. 2% av stemmene. Ved Europavalget i 2019 hadde de 6,5%. Og nå altså hver fjerde italienske velger, ifølge meningsmålingene.
Det gjenstår å se hvor mye dette egentlig vil ha å si. Det sentrale i italiensk politikk er formulert genialt av forfatteren Giuseppe Tomasi di Lampedusa i romanen Leoparden:
«Alt måtte forandres for at ingenting skal forandres.»
Kan vi vente en ny runde med pantomime og kriser før bankteknokratene igjen hentes inn fra kulissene for å gjennomføre neste syklus?
