Ville kjøpe vann – ble nektet ombordstigning: Jeg ble dumpet som en vare på flyplassen

0

Av Tine Cecilia Holm, Helsetine

Flyturen hjem fra Las Palmas til Oslo ble mitt livs verste mareritt. Jeg ble hindret i å kjøpe vann og nektet ombordstigning. Slik gikk det da jeg klaget til Norwegian .

Det har sittet lenge i å fortelle om det. Den ydmykende opplevelsen på Las Palmas flyplass 26. mars 22.

Var rettsløs

Jeg hadde gjort lite eller ingenting, og var rettsløs. Mine to store kofferter ble fjernet fra flyet. Jeg ble dumpet som en vare på flyplassen. Trodde jeg virkelig at jeg skulle få forlate øya denne lørdagen ?

Jeg satt på gaten på Las Palmas flyplass og gråt etter beskjeden om at det ikke ble tur hjem likevel. Da påsto de at det var best at jeg ikke fløy i denne tilstanden. «Tilstanden» var en totalt normal reaksjon på maktdemonstrasjoner. En god venn fra Italia som jobber i servicebransjen på Gran Canaria bruker så store ord som at jeg ble utsatt for rasisme.

Syndebukk for andres frustrasjon og vrede

Alt ble snudd på hodet og jeg ble syndebukken for andre menneskers vrede. Og jeg som bare skulle kjøpe vann!

Hjemreise etter bronkitt

For å si noe om forhistorien: Jeg tilbrakte tre måneder som turist og reisejournalist på Gran Canaria med egen helseblogg. Jeg brukte penger, reiste rundt, var sosial og hyggelig,  skrev og fortalte om opplevelser.

De siste ukene ble jeg syk med bronkitt. Ferien var over. Nå gledet jeg meg til å komme hjem. Jeg booket en dyr, fleksibel billett med Norwegian, en av de få direkte-billettene som var tilgjengelig. Nesten alt var fullt.

Munnbindfritak

Jeg har flyangst og booket midtgang-sete ved nødutgang. Alt gikk greit på flyplassen. Som alltid kjente jeg på reisestresset. Jeg var litt utenfor meg selv grunnet flyangsten, men klarte meg fint. Jeg har munnbindfritak som ble godkjent av security; dog ble det gransket både lenge og vel: Jeg kunne lyve og bruke en annens dokument, sa sikkerhetsmannen. Det var uhøflig, men jeg smilte og var rolig.

Var syk – ble nektet å kjøpe vann

Fremme på gaten satte jeg meg ned. Jeg merket en kommende migrene og gikk for å kjøpe vann i kiosken rett bak gaten, Tutti Frutti. Jeg kjøper alltid vann før flyturer for å ta medisiner som er rekvirert av fastlegen min  i Norge. Nå var det presserende: Å drikke vann og ta en tablett raskt er alfa og omega for å stoppe et migreneanfall. De to damene som jobbet her, opplevdes svært sinte og fiendtlige. Etter å ha stått lenge stille i en lang kø, skrek en av de opp og pekte på meg. Jeg vet fortsatt ikke hva hun hylte på spansk, for hun var langt unna meg. Jeg regnet med at det var fordi jeg ikke hadde maske. Jeg holdt da opp dokumentet som jeg alltid har klart på mobilen og sa at det var klarert i sikkerhetskontrollen  og at de ikke trengte å spørre om det.

Truet med politiet for å skremme

Dette opplevde damene som en provokasjon. De sa høyt til hverandre at de ville ringe politiet, trolig for å skremme meg. En av dem skrek fuera, som betyr kom deg ut. Jeg tenkte bare på at jeg måtte få kjøpt vann og ble stående i køen. Det var ikke tid til å gå noe annet sted. Vel fremme i kassen, ble jeg nektet å betale for vannet og en lite plate sjokolade for å få opp blodsukkeret, til tross for at jeg sa jeg var syk. Damen var svært arrogant og sa jeg fikk vente på politiet. Hun ignorerte meg og tok andre kunder mens jeg sto der og holdt opp en seddel.

Jeg syntes det var urettferdig og ga uttrykk for det. Det var surrealistisk. Jeg spurte hvorfor. Jeg ble sint. Jeg har aldri vært så nær å ville stjele en flaske vann, men klarte motvillig å slippe taket i den og komme meg tilbake på gaten. Der satt jeg og kjente det smalt i hodet, helt edru, men med hodeverk.

Nektet service og vann for å ta medisiner

Etter en tid kom en av damene rasende inn med securitymannen i hælene. Jeg ble angrepet fra mitt sete hvor jeg satt fredelig på gaten. Begge hylte og skrek. Beskyldningen var at jeg «hadde lagd bråk.» Det var motsatt: Jeg hadde blitt nektet service og hjelp som en syk reisende og blitt stygt behandlet av «dramaqueens.» som helt klart ikke likte norske blondiner. Venner går så langt som å kalle det rasisme og diskriminering. Butikken har lav score på Google og flere har skrevet at de ansatte er uvennlige og frekke. Det kan jeg skrive under på.

«Jeg var 100 prosent edru, reiste alene og  var enkelt kledd i sommerkjole og sandaler. De trodde vel jeg var en dum babe de kunne ta?» 

Ble fratatt passet og overvåket

På gaten tok en offiser passet mitt og løp avgårde med det. 2-3 politimenn/security ble på gaten for å holde oppsyn med meg. Det var en forferdelig opplevelse. Jeg prøvde å forklare meg til securitymannen som kjente meg igjen fra sikkerhetskontrollen og visste jeg hadde maskefritak, men ble ikke hørt. Han husket det, men valgte å lytte til de to damene som hadde plaget meg. Han truet meg: Laget jeg bråk en gang til, fikk jeg ikke fly. Jeg satt musestille.

Beskyldt for å lyve

Damen som jobbet for Norwegian i skranken, en tynn, spansk jente, nektet meg ombordstigning: Jeg måtte sitte og vente til alle hadde entret flyet. Jeg spurte hvorfor jeg ikke fikk gå ombord. Hvorfor?!  Hun påsto at politiet hadde kommet med meg. Da jeg sa det ikke var dette som skjedde, ble jeg beskyldt for å lyve. Jeg spurte etter vann, men fikk det ikke.

Ansatt nektet å snakke med crewet

En eldre mann som jobbet på gaten, ville hjelpe meg.  Hjelpen kom etter at jeg sa at jeg hadde vært syk med bronkitt og at forsikringsselskapet ville ha meg hjem. Han løp inn for å snakke med crewet eller noen som hadde med crewet å gjøre, men ble nektet å komme inn å snakke med noen. Det var for sent. Slukøret kom han tilbake og sa det ikke gikk. Det ble ingen flytur hjem. Koffertene mine var satt på bakken.

Traumatisk

Prosessen med å få koffertene tilbake med security og den eldre mannen på slep var svært traumatisk. Bena ville nesten ikke røre seg. Det var så nedverdigende og ikke til å tro, at de behandlet en norsk statsborger på denne måten.

Ydmykende 

Jeg gråt hele veien til et hotell jeg ble anbefalt, skjønte at jeg ikke kunne bli der i ødemarken og kom meg tilbake til Puerto Rico. Det var ingen ledig plass på direktefly hjem til Norge  før en uke etterpå, men det dukket opp en åpning etter fire dager. Jeg booket det siste midtgangs-setet med Norwegian.

Maske og solbriller

En god venn med lang fartstid fra Forsvaret anbefalte meg å bruke maske og solbriller på Las Palmas flyplass neste gang så disse sinte ansatte ikke ville kjenne meg igjen og lage trøbbel for meg en gang til. Det gikk bra. Plutselig var jeg usynlig og uinteressant. Alle var hyggelige. Jeg møtte ingen av dem igjen.  Men jeg fikk en reaksjon. Det tok halvannen time ombord  i det nye flyet før jeg klarte å slappe av og stoppe trangen til å gråte. Planen var å sette meg på gulvet på toalettet å grine så snart de åpnet det, men jeg gjenvant kontrollen.

 Slik gikk det da jeg klaget til Norwegian – en slitsom klageprosess

Det tok tid med klageprosessen til Norwegian. Jeg brukte mye tid på å komme igjennom på chat og å skrive rapporter. Jeg kontaktet den norske ambassaden på Gran Canaria og fikk en beklagelse for behandlingen på flyplassen. Jeg  oppsøkte fastlegen og fikk støtte og legeattest. Jeg kontaktet også ledelsen i Norwegian, Norge og fortalte hva jeg hadde blitt utsatt for. De meldte tilbake at jeg hadde vært uheldig.

Jeg har både som journalist og som privatperson reist over hele verden uten noen problemer på flyplasser, og kan ikke finne meg i en slik behandling. 

Jeg skjønte jo at det var flyplassen som var ansvarlig for den uansvarlige og uprofesjonelle behandlingen , men for å få kompensasjon måtte jeg gå gjennom det norske selskapet.

Fikk kompensasjon fra Norwegian

Etter to måneder, fikk jeg en ok kompensasjon fra Norwegian inn på konto. Jeg er fornøyd og kan legge den traumatiske opplevelsen bak meg. 

Mitt råd er å klage og ikke gi seg

Det er til ettertanke at man kan bli utsatt for så hard og urettferdig og sårende behandling som en uskyldig reisende. At jeg har maskefritak på flyplasser, var helt klart den utløsende faktoren til alt oppstyret, selv om det ikke er innrømmet. 

Da dette skjedde var det vanskelig å finne ordene på norsk, og jeg skrev to blogger på engelsk om opplevelsene. På engelsk hadde jeg distansen jeg trengte for å være åpen og kjenne på  følelsene. Jeg skrev i brevform til min italienske venn og det funket som terapi. Den første bloggen ble slettet fra nettstedet mitt Helsetine flere ganger fordi jeg ikke orket at det lå ute. Det var for nedverdigende, for skamfullt. Jeg fikk vondt i magen og ville bare gjemme meg. Jeg orket heller ikke å bruke mitt eget bilde og fjernet det.

Noen råd fra meg.

  1. Tell til ti og behold roen selv om du blir dårlig behandlet.
  2. Skriv ned alt som skjedde. Detaljer er viktige og gjør deg mer troverdig.
  3.  Ikke gi opp å komme frem på telefon og chat med flyselskapet. Det tar bare litt tid. Jeg nådde frem på chat tilslutt, fikk råd og fikk loggført samtalen.
  4. Ta vare på alle kvitteringer.
  5. Bruk klageretten. Prøv selv først, og gå tjenestevei gjennom skjemaer de vil du skal ta bruke. Stå på ditt. Vær på. Ta advokat eller gå ut med historien om du ikke blir hørt. Kontakt evt. ledelsen i selskapet. Husk klagefristen.
  6.  Allier deg med legen din, ambassade, andre relevante instanser  og gode venner som kjenner deg for å få støtte.
  7. Sørg for hvile, trening og ro.
  8. Vær tålmodig. Ta en pause og gjør noe hyggelig. Klagesaker tar tid.

Denne artikkelen ble først publisert på Helsetine. Den er gjengitt her med forfatterens velvillige godkjenning.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.