oss 100 kroner!
Top Gun: Maverick er en kassasuksess, populær blant både kritikere og publikum.
Av Alan MacLeod
Enheter fra sjø- og luftforsvaret over hele landet har satt opp rekrutteringsboder inne i filmsaler i håp om å verve folk inspirert etter å ha sett den fartsfylte fly-actionfilmen. Men dokumenter skaffet til veie gjennom Freedom of Information Act avslører at filmen ble først laget etter at en avtale ble signert mellom Hollywood og Pentagon, hvor marinen insisterte på å «veve inn» deres «nøkkelpunkter» i bytte mot å gi produksjonsselskapet tilgang til militærutstyr.
Undersøkende journalist Tom Secker, forfatter av «National Security Cinema: The Shocking New Evidence of Government Control in Hollywood», var en av dem som skaffet dokumentene. Secker forklarte at Top Gun: Maverick ble laget med en eksplisitt agenda, og fortalte MintPress:
“Det handler om rehabilitering av militærets omdømme i kjølvannet av en rekke mislykkede kriger. Filmen hjelper også med å vise piloter som flyr faktiske kampoppdrag som mennesker – hvilket er veldig sjeldent i disse dager med bombeangrep fra ekstrem høyde og dronekrigføring. Det hjelper å ta fokus vekk fra alle dronepilotene som har snakket ut om elendigheten og grusomhetene som hører til den jobben.
Filmen er oppfølgeren til den populære 80-tallsfilmen Top Gun, og følger historien til Pete «Maverick» Mitchell over 30 år senere, da den frafalne piloten som ikke følger reglene blir hentet inn for å trene marinens beste unge piloter til et hemmelig oppdrag for å sprenge et urananrikningsanlegg [et sted antydet å være i Iran]. Maverick viser i stedet at han fortsatt er den beste piloten og blir valgt ut til oppdraget selv.
Produksjonsavtalen mellom forsvarsdepartementet og Paramount Pictures er en eksplisitt gi-og-ta -avtale. I bytte for all slags teknisk støtte og tilgang til militært utstyr og personell, fikk Pentagon «innsatt en offiser for å gjennomgå manusets tematikk og veve inn sentrale nøkkelpunkter relevante for luftfartssamfunnet».
Hva disse nøkkelpunktene er, mente Secker, er ikke så vanskelig å oppdage. Gjennom hele filmen brukes uttrykket «det er ikke flyet; det er piloten». Dette kommer i en tid da militæret står overfor en presserende mangel på piloter – noe som vil virke fullstendig rart hvis det glamorøse bildet av stordrikkende, kvinnejagende våghalser som lever høyoktanlivet skulle være tilfellet.
I hovedsak fungerer filmen som en to timer og 11 minutter lang rekrutteringsannonse for militæret. Som en rekrutterer fortalte Fox News, «Vi ønsker å dra nytte av muligheten til å koble ikke bare filmen og ideen om militærtjeneste, men det faktum at vi har jobber og vi har rekrutterere som venter på dem.»
Roger Stahl, professor i kommunikasjon ved University of Georgia, fortalte MintPress at filmer spiller en nøkkelrolle i å forbedre oppfattelsen av militæret i inn- og utland, og sier:
“Utenrikspolitiske planleggere kalte folks tilbakeholdenhet med å godkjenne militær intervensjon på 80-tallet ‘Vietnam-syndromet’. Den originale Top Gun kom akkurat i tide for å rydde opp i dette bildet og bane vei for en mer velsmakende høyteknologisk visjon om imperialisme og til slutt den persiske gulfkrigen. Top Gun: Maverick kommer på et lignende tidspunkt i skyggen etter Irak og Afghanistan. Og vi vil sannsynligvis se en lignende omstart av den amerikanske militærmaskinen.
Stahl og Secker er medprodusenter av den nye filmen Theaters of War: How the Pentagon and CIA took Hollywood.
En haug av militærutstyr
I over 100 sider med kontrakter ble militæret enig om å gi Paramount tilgang til en haug av deres dyreste utstyr i bytte mot det som utgjør betydelig redaksjonell kontroll over innholdet og tonen i filmen – en ordning som er bemerkelsesverdig vanlig i dag.
Top Gun: Maverick ble filmet på en rekke militære lokasjoner over hele USA. Dette inkluderte flybaser fylt med de nyeste jagerflyene og ombord på to atomdrevne hangarskip, USS Theodore Roosevelt og USS Abraham Lincoln. Produksjonsselskapet fikk også låne et F-14 Tomcat-jetfly og bruke en rekke helikoptre. F/A-18 E/F Super Hornet er imidlertid stjernen i showet, med skuespillere som spiller piloter som blir kjørt gjennom et omfattende og strengt treningsprogram, og produksjonsselskapet fikk tillatelse til å feste kameraer over hele innsiden og utenfor flyet.
I tillegg gikk Sjøforsvaret med på å «støtte flyscener med hangarskipfly og hangarskipflyvere» og «tillate personell i aktiv tjeneste å vises i filmen». Dette inkluderte piloter, bakkemannskap og sjømenn ombord på marinens skip. For å sukre avtalen ytterligere ble marinens Blue Angel flyoppvisningsgruppe instruert om å utføre en overflyvning for produksjonsselskapet.
Paramount fikk også tillatelse til å kjøpe militæruniformer. Imidlertid hadde forsvarsdepartementet i virkeligheten vetorett over enhver skuespiller som dukket opp i filmen. Som avtalen sier:
“Produksjonsselskapet skal velge ut skuespillere, statister, dobbeltgjengere og stuntpersonell som portretterer tjenestemedlemmer til å overholde individuelle militærtjenesteforskrifter som regulerer alder, høyde og vekt, uniform, stell, utseende og standard for oppførsel. Forsvarsdepartementet forbeholder seg retten til å stanse støtte dersom uenighet angående disse militære aspektene ikke kan løses i forhandlinger mellom produksjonsselskapet og forsvarsdepartementet innen 72 timer. Forsvarsdepartementets kontaktoffiser vil gi skriftlig veiledning spesifikt for hver militærtjeneste som portretteres.
Dette er ikke bare teknisk. Forsvarsdepartementet er særdeles nøye på å beskytte sitt omdømme i media, og gikk så langt som å true med å stenge filmen ’12 Strong’ (2018) fullstendig bare fordi produksjonsselskapet hadde til hensikt å portrettere noen amerikanske soldater med skjegg og/eller tatoveringer.
Dette er imidlertid langt fra den mest tyngende betingelsen knyttet til avtalen. Klausul 8 i dokumentet bemerker for eksempel at forsvarsdepartementet godkjente et utkast til manus av ‘Top Gun: Maverick’ og at heretter:
“Produksjonsselskapet må på forhånd innhente samtykke fra forsvarsdepartementet for eventuelle påfølgende vesentlige endringer av militære avbildninger som er gjort på enten bilde- eller lyddelene av produksjonen før filmen vises for publikum.
Ikke bare det, men Paramount må «involvere forsvarsdepartementets kontakt i disse endringene, inkludert de som gjøres i etterproduksjon».
Som en siste sjekk fastsetter klausul 19 at produksjonsselskapet må gi militæret et siste klipp av filmen og la forsvarsdepartementet «bekrefte at tonen i de militære sekvensene i det vesentlige samsvarer med det avtalte manuset» og «skulle forsvarsdepartementet bestemme at materialet i produksjonen kompromitterer noen av de foregående bekymringer, vil forsvarsdepartementet varsle produksjonsselskapet om materialet, og produksjonsselskapet vil måtte fjerne det fra produksjonen.» Med andre ord er forsvarsdepartementet både medforfatter og medprodusent av filmen.
Skulle Paramount bryte denne avtalen, var vilkårene klare. Kontrakten sier at militæret permanent vil tilbakekalle bruken av bilder, inkludert personell eller utstyr, og således legge filmen død. Videre bemerker forsvarsdepartementet at «Forespørsler om fremtidig støtte… kan også bli avslått». For å si det som det er, alle som ikke produserer en film der hvert skudd fra hver scene ikke er slik militæret vil ha det, er svartelistet.
Til tross for at de effektivt er medforfattere og medprodusenter til filmen, krever kontrakten også at omfanget av militærets engasjement må bagatelliseres. Klausul 21a sier at militæret skal bli nevnt bare med frasen «En spesiell takk til forsvarsdepartementet» i sluttteksten. Ingen tvil om at Pentagon er klar over at propagandaverdien til Top Gun: Maverick ville blitt sterkt redusert hvis kinogjengere innså at dette var en timelang propagandafilm produsert av militæret selv.
‘Spesiell takk’ er en vanlig setning forsvarsdepartementet bruker for å skjule sin sanne rolle i Hollywood. Phil Strub, Pentagons Hollywood-forbindelse mellom 1988 og 2018, var muligens den mest innflytelsesrike mannen i underholdningsindustrien. Fra «Iron Man», «James Bond», «Jurassic Park» og «Transformers»-serien, til kjempehits som «Apollo 13», «Godzilla», «Black Hawk Down» og «I Am Legend», er Strubs CV i liga med Spielberg. Likevel blir han sjelden kreditert med noe annet enn ‘spesiell takk’, til tross for at dokumenter viser at han skrev og omskrev filmmanus for å passe til Pentagons agenda.
En dyster realitet
Når de presses på sitt engasjement i Hollywood, insisterer Pentagon på at de bare er der for å sikre at militæret presenteres så realistisk som mulig. Faktisk så sier produksjonsavtalen til Top Gun: Maverick at kontaktpersonene var der «for å gi dialog på settet og skildre actionscener nøyaktig». Cruise, som spilte Pete ‘Maverick’ Mitchell, er på samme side og sier at han krevde at filmen «måtte være så ekte som mulig».
Likevel er hele forutsetningen for filmen – at Iran utvikler et atomvåpen og at det amerikanske militæret må sette sammen en plan for å bombe landet i løpet av få dager – absurd i seg selv. Maverick selv bryter ofte grovt marinens regler, nekter ordre gitt av sine offiserer og stjeler et fly – noe som aldri ville bli tolerert. Videre er det en rekke sprø akrobatiske stunt som visstnok er en del av Mavericks treningsprogram, inkludert et der han flyr vinkelrett mellom to av elevene sine, centimeter fra å ødelegge alle tre flyene og avslutte livene deres. Dette ville vært for farlig selv for koreograferte rutiner fra Blue Angels, og ihvertfall pilotopplæring.
«Top Gun: Maverick er helt sikkert ikke nøyaktig», sa Secker til MintPress og la til:
“Hele premisset til filmen – akkurat som i den første filmen – er ikke virkelighet. Men å si at underholdningskontaktene til forsvaret er der for å hjelpe Hollywood med å presentere sannhet eller virkelighet er som å si at kjendiser ansetter PR/krisehåndteringsfirmaer fordi de oppriktig ønsker at publikum skal være godt informert.
Før hans død følte Top Gun-regissør Tony Scott seg skyldig i å lage en film som glamoriserer militærlivet, og beklaget:
“Alle disse barna må hate meg, fordi de trodde alle kom til å bli jagerpiloter som reiste over hele verden, mens istedet endte alle opp elleve etasjer ned på et gammelt hangarskip stasjonert i Det indiske hav.
Likevel er yrkets virkelighet ikke bare kjedelig, men gruelig. PTSD og selvmord er temmelig vanlig i yrket, ettersom piloter sliter med å komme overens med den svimlende mengden ødeleggelser de er pålagt å utføre.
Vitnesbyrd fra en rekke varslere tegner et bilde av luftkrig som er langt mindre glorifisert og uten tvil mye mer realistisk. USAF-flyveren Daniel Hale lekket dokumenter som viser at Obama-administrasjonen satte opp detaljerte drapslister og at over 90 % av ofrene for det amerikanske droneprogrammet, til og med dets egne tall, var sivile. Bureau of Investigative Journalism anslår at amerikanske dronepiloter har drept mellom 4126 og 10076 mennesker bare i Afghanistan.
«Da jeg avfyrte mitt første skudd og drepte folk, var det hjerteskjærende for meg, fordi jeg ikke trodde at jeg noen gang ville være i en posisjon hvor jeg måtte ta noen andres liv», sa USAF-operatøren Brandon Bryant. «Jeg følte at det ødela sjelen min… Det har isolert meg. Jeg sluttet å sove fordi jeg begynte å drømme om jobben min og kunne ikke unnslippe den i det hele tatt», la han til.
Den kanskje mest beryktede lekkasjen som avslører pilotlivets realiteter, er imidlertid Collateral Murder-videoen. I den ser man amerikanske Apache-helikopterpiloter hensynsløst åpne ild mot en mengde mennesker i Bagdad, og dreper minst 12, inkludert to Reuters-journalister. Mens angrepet fortsetter, ler pilotene og til og med skyter mot sivile som prøver å hjelpe ofrene. Mens lekkeren og utgiveren som er ansvarlig for at verden så disse bildene måtte i fengsel, er de som presenterer den striglete, glorifiserte versjonen av militærlivet populære favoritter til å motta Oscar-priser i år.
Akkurat som det ikke er noen scener i Top Gun: Maverick med skrikende iranske barn som plukker gjennom restene av deres døde familie, er det usannsynlig at noen ‘Top Gun 3’ dreier seg om Tom Cruise som sliter med PTSD forårsaket av den ufattelige volden han har deltatt i.
Hollywood: militærets andreflyver
Top Gun: Maverick har blitt produsert på et tidspunkt da USA for tiden struper Iran med ulovlige og dødelige sanksjoner. Tidlig i 2020 myrdet Trump-administrasjonen den øverste iranske generalen og statsmannen Qassem Soleimani, og innflytelsesrike personer i USA har bedt om et uprovosert atomangrep mot landet.
Likevel er ingenting av denne konteksten nevnt, noe som lar lovligheten av det fremstilte angrepet være ubestridt. Som Stahl fortalte MintPress, er den grunnleggende antakelsen at «USA har rett til å bryte internasjonal lov og angripe ethvert land uansett grunn». «Tenk om denne filmen ble laget av Iran og handlet om å bombe et israelsk eller amerikansk atomanlegg», sa han. «Folks hoder ville ha eksplodert med anklager om ekstrempropaganda».
Derfor kommer Top Gun: Maverick inn under promoteringen av et bemerkelsesverdig militaristisk samfunn; et som bruker nesten like mye på krig som alle andre nasjoner på jorden til sammen. Feiringer av militarisme er overalt i USA, fra sportsbegivenheter til kinoer, og gir næring til en overveldende kult av soldat-tilbedelse.
Militæret jobber eksepsjonelt hardt for å opprettholde et positivt omdømme og har funnet en villig samarbeidspartner i underholdningsindustrien. Stahl og Seckers undersøkelser har funnet ut at Pentagon og CIA har utøvd direkte kontroll over mer enn 2500 filmer og TV-serier. Disse inkluderer ikke bare militærbaserte storfilmer som American Sniper, Pearl Harbor og A Few Good Men, men også en rekke underholdningsprogrammer som The Price is Right, Teen Idol og The Ellen DeGeneres Show. En god tommelfingerregel er at hvis tittelen du ser på inkluderer militæret eller sikkerhetstjenestene, vil disse institusjonene sannsynligvis ha vært med å produsere verket, hvilket betyr at de selv bestemmer hvordan de skal avbildes.
Militæret åpner dørene for regissører og produsenter over hele landet, og tilbyr dem gratis eller spesiell tilgang til sitt arsenal av maskiner som ville være umulig å få tak i ellers, tilgang til militærbaser for filming og bruk av aktivt personell som statister, som sammen med en rekke andre fordeler ellers ville vært for dyre. Men den som betaler bestemmer, og Pentagon krever en betydelig politisk pris ved å insistere på at den kreative retningen og formen filmen eller TV-serien blir så gjennomført pro-militært som det er mulig å komme. Antikrigsproduksjoner trenger ikke engang søke, og blir derfor avvist av de fleste produksjonsselskaper som ikke ønsker å miste en så mektig alliert.
Slik sett har film og TV i Amerika sakte blitt til et militærunderholdningskompleks der hundrevis av millioner av amerikanere får en jevn diett av Pentagon-sponset pro-krigspropaganda. Og de er ikke engang klar over det.
På et tidspunkt følte Cruise en god del anger for å ha blitt en del av krigsmaskinen, og sa til magasinet Playboy:
“Noen følte at Top Gun var en høyreorientert film for å promotere marinen. Og mange barn elsket det. Men jeg vil at barna skal vite at det ikke er slik krig er – at Top Gun bare var en fornøyelsesparktur, en morsom film med en PG-13-vurdering som ikke skulle være virkelighet. Det er derfor jeg ikke fortsatte og lagde Top Gun II og III og IV og V. Det ville vært uansvarlig.
Uansvarlig kanskje, men å dømme ut fra det faktum at Cruise vil få et betydelig del av de globale billettinntektene ($747 millioner og mer), vil han i det minste bli økonomisk kompensert for det. I det samme Playboy-intervjuet beklaget Cruise også at han kunne komme til å bli «totalt ansvarlig for tredje verdenskrig». Gitt USAs konstant aggressive handlinger mot Iran, kan han en dag bli bevist å ha rett.
Denne artikkelen ble først publisert i MintPress:
“Top Gun: Maverick” is Military Propaganda. Official Documents Prove It
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Alan MacLeod er Senior Staff Writer for MintPress News. Etter å ha fullført sin doktorgrad i 2017 ga han ut to bøker: Bad News From Venezuela: Twenty Years of Fake News and Misreporting og Propaganda in the Information Age: Still Manufacturing Consent, samt en rekke av akademiske artikler. Han har også bidratt til FAIR.org, The Guardian, Salon, The Grayzone, Jacobin Magazine og Common Dreams.
