oss 100 kroner!
Av Jan Christensen.
For oss EU/EØS-motstandere er lokalt og nasjonalt sjølstyre viktig. Når EU-lover, nærmest tvangs innført gjennom vår tilslutning til EØS-avtalen, legger føringer for over halvparten av de sakene som våre folkevalgte skal behandle, betyr det begrensninger både i makt og styringsrett.
Samtidig med dette, kan det virke det som om mange folkevalgte ikke er altfor opptatt av å mene for mye.
Politikere innordner seg under «partipisken» også i saker der de ikke er bundet av noe partiprogram.
Vanskelige avgjørelser delegeres gjerne til mer «nøytrale» organer eller til eksperter. Sakene flyttes dermed ut fra det politiske saksfeltet.
Ideologien forvitrer
I mange saker er det i dag vanskelig å se forskjell på den tradisjonelle høyre- og venstresiden.
Den planlagte sammenslåingen mellom Agder energi og vår egen Glitre energi, aktualiserer dette. Drammen kommune eier mesteparten av milliardkonsernet Glitre – som både produserer, transporterer og selger strøm.
I Glitre har våre folkevalgte gitt fra seg styringa til såkalt «profesjonelle».
Som profesjonelle flest er disse mer opptatt av bedriftens fortjeneste – og sammenslåing!
Ikke av de virkelige eiernes interesse.
De virkelige eierne er oss. Folket!
Hvilke andre interesser kan være viktig for styret?
- Å tømme vannmagasinene og eksportere mest mulig kraft til høyest mulige priser?
- Å bruke store deler av overskuddet til å kaste oss på ei grønn bølge, for eksempel gjennom utbygging vindkraftverk, batterifabrikker og eksportkabler – nærmest uansett hvor usikkert resultatet kan bli?
- Å skru opp prisene til oss forbrukere til tross for kjempeoverskudd?
- Å gi stadig flere millioner kroner i utbytte til eierkommunene?
Glitre energi er en viktig del av vår infrastruktur. Det er et selskap som er viktig for folks dagligliv. I likhet med andre kommunale/interkommunale/statlige virksomheter må derfor innbyggernes interesser settes foran fortjeneste.
Med et fritt-stående Glitre energi burde følgende tiltak være gjennomførbare:
- Tilby alle kunder i «nedslagsfeltet», det vil si størstedelen av Buskerud fylke, gunstig fastprisavtale for normalt bruk av strøm. Denne burde ta utgangspunkt i hva strømmen koster å produsere, samt tillagt nødvendig vedlikehold/oppgradering av linjenett og turbiner og eventuelle nyinvesteringer.
- For husstander kunne her den 50 år gamle h3-tariffen, med en pris for normalt forbruk og en pris for overforbruk, tjene som mønster. Da kunne folk abonnere på en valgfri. men begrenset, mengde strøm.
For eksempel sånn at en maksimalt kunne bruke en effekt på 4 kW samtidig, og at en holdt seg under 20.000 kilowatt-timer i totalt forbruk på årsbasis.
For strømbruk innenfor disse grensene, betalte husstanden en fast pris for hver kilowatt-time. Forbruk som oversteg det en abonnerte på, ville belastes med høyere pris. - Alle kundene måtte da få installert en brukervennlig strømmåler, for eksempel noe lignende av det gamle wattmeter.
På strømmåleren måtte en i sanntid, til enhver tid, både kunne lese av effekt og antall brukte kilowatt-timer.
Dette ville gjort det lett for den enkelte å følge med på eget forbruk. Dermed kunne kostbare nettutbygginger lettere unngås, og en ble samtidig oppmuntret til strømsparing. - Sørge for at vannmagasinene hadde tilstrekkelig vannstand til normalt strømforbruk. Bruke et eventuelt strømoverskudd til å skape nye arbeidsplasser i Buskerud.
Selge eventuell overskuddsstrøm til høystbydende. - Lokale folkevalgte som hvert år diskuterte og fastsatte de aktuelle strømpriser og satsingsområder, og som stod til ansvar overfor velgerne for sine beslutninger.
Med et sånt opplegg ville ikke eierkommunene tjent penger, kan noen innvende.
Neivel. Men på infrastruktur er forbrukernes velferd hovedmålet, ikke fortjeneste.
For å rette opp et trangt kommunebudsjett, må andre virkemidler tas i bruk.
Men vi har jo allerede støtteordninger som hjelper folk med høye strømregninger, sier andre.
Her er det verdt å merke at denne ordninga kan bli opphevet neste år. I så fall vil høye strømpriser, for de aller fleste av oss, bli en del av normalen – om lokale ordninger ikke kommer på plass.
Rett nok har vårt land mange rike innbyggere, og disse «rikingene» skal selvsagt betale sin del av offentlige utgifter. Men etter mitt syn gjøres dette best gjennom skatteseddelen, ikke gjennom å la vår infrastruktur – som strøm – bli overtatt av spekulanter.
Når det gjelder nordmenn flest sin «rikdom», er det viktig å huske at «velstanden» for mange blant oss bygger på lånte penger. Strømsjokk-priser kan fort velte hele privatøkonomien.
Men er sånt lov, kan også være ei innvending. Til tross for vår EU-tilknytning, burde det ikke være noe i veien for å innføre en sånn ordning.
Noen har allerede i dag fastpris på strøm, denne må kunne utvides til å gjelde et flertall og ikke et fåtall.
Dessuten – vi har allerede kommuner som gir sine innbyggere rimelig strøm. Et eksempel er Tokke kommune i Telemark. Her betaler innbyggerne aldri mer enn 37 øre for kilowatt-timen.
Men hva med industrien vår, spesielt den som konkurrerer med industrien i EU-land?
Om EU opplever rimelige strømpriser her til lands som konkurransevridende, det vil si at vår industri får «urimelige» fordeler, kan strøm til kostpris være i strid med vår EØS-avtale.
Da kan vi stilles overfor valget: Enten å bøye oss og risikere tapte arbeidsplasser, eller å ta kampen.
Ut av EUs energibyrå ACER, og oppsigelse av EØS-avtalen, vil være en del av denne kampen.
Jan Christensen
Dette innlegget har tidligere vært publisert i medlemsbladet til Drammen Nei til EU.
