Russisk havari

– vinteren 1994

Av Steppeulven.

Jeg hadde levert 33 paller frossen laks i en forstad til Moskva, og var på vei til Finland da det skjedde.  Årsakene var flere og alle lot seg forklare i ettertid. Firmaet jeg kjørte for hadde egen sjåførleilighet nær sentrum av Moskva, og jeg kom ikke avsted derfra før seint på kvelden.

Lossinga skjedde en onsdag på ei betong-rampe som var alt for lav. Det tok tid. Flere steder i Russland lossa man for hånd, men dette firmaet hadde truck. Men liksom Jeltsin, som satt i Kreml og drakk, var truckføreren full. Dritings. Han forserte den løse metallplata fra rampa inn på tralla med maks turtall og et hopp, og landa i hytt og pine. Et par ganger på det ene forhjulet så han nesten velta. Damene, de fleste i lossegjengen var damer, okka seg med foldede hender og bekymrede grimaser. Jeg holdt meg i bakgrunnen, fulgte nøye med og håpte på det beste. Når bilen tilslutt var tom mente forkvinnen det mangla 23 kasser. Heldigvis hadde jeg talt hver pall, og notert antall kasser, og viste henne at palle 17 hadde 23 kasser. Hvor er den? Damene leita og fant etter hvert palla inne en heis. Det gjorde straks rapporten vi måtte fylle ut til tollvesenet om manglende plombering noe lettere. Noen hadde nemlig røska av tollblomba og åpna bakdøra på tralla natta før mens den sto parkert i gata utenfor leiligheten, men ingenting var stjålet. Sannsynligvis mafialøpegutter som skulle signalisere at jeg burde stå på deres beskytta parkeringsplass. Den samme gamle taktikken mafiaen brukte i USA. Betal for beskyttelse mot banditter, øhh – oss. Den manglende plomba var imidlertid ikke populær i tolla.

Тушинская улица, д. 2 11, корп. 3, Москва, Россия, 123362

Når adressene så slik ut var vi glad for hjelp. Olga og mora hennes bodde i etasjen over firmaleiligheten og jobba som guider for oss. Etter lossing kjørte Olga og jeg først tilbake til tolla for å ordne opp, og deretter til boligblokka.

Etter en dusj og en kaffiprat i firmaleiligheten med et par andre sjåfører som hadde flere leveringer, la jeg i vei mot Finland. Det var blitt relativt seint onsdag kveld, og fikk man ikke lasta i Finland fredag risikerer man å stå til langt ute i neste uke. Med akkordlønn sto vi ikke bare uten fem øre i inntekt hvis ikke bilen kjørte inn penger, deler av lønna blei hver dag omgjort til diett etter statens satser. Til grensa var det 90 mil med tofeltsvei på russisk vinterføre. Og en storby, St. Petersburg man måtte kjøre gjennom, langs Nevas nordøstlige bredd.

Jeg kom bare til den beskytta truckstoppen litt forbi Tver første kvelden, men en torsdag med 80 mil på Russiske vinterveier burde gå greit. Veien til St. Petersburg var stort sett flat og ganske brei.

Billig diesel

Neste dag var det tung trafikk og dårlig flyt. Jeg nådde St Petersburg i kveldinga, og brukt lang tid på å fylle diesel. Bilen hadde en firehundreliterstank, pluss en tohundreliterstank på tralla til aggregatet. I tillegg hang en større stank under tralla, skjult inne i pallekassa. Russisk diesel var billig i 1994, under 25% av norsk pumpepris, og blei billigere for hver tur på grunn av en galloperende inflasjon. Kreativiteten til utenlandske bileiere var stor. En tysker jeg traff hadde jumbotralle med dobbelt golv mellom scenen og kingpinnen med plass til tusen liter diesel. Fikk man med seg tusen liter ekstra inn i Finland uten å bli tatt kunne firmaets fortjenesten på turen fort vekk dobles. Problemet mitt var et Russland i knestående hvor stasjonene var i ferd med å gå tomme. Jeg fikk 200 liter her og 300 der. Kasta bort tid. Kom fram til Olgino, den fantastiske truckstoppen med hotell og beskytta parkplass vest for St Petersburg i syv, åttetida. Fikk meg en god middag og en hyggelig prat og kaffi med nederlendere og tyskere som gjorde seg klar for kvelden.

Fra faxmaskinen i Moskva hadde jeg lasteadresse i Imatra, og bestemte meg for å kjøre helt fram. Drøye 20 mil, ei grei kveldsøkt. Selv om det var vinter, og selv om turen gikk gjennom det vi hjemmefra fikk beskjed om var det farligste område på strekninga, de store skogene mellom St Petersburg og Vyborg. Her var instruksen klar: Ikke en gang stopp for å pisse på grunn av faren for overfall.

Pusher-boggi

Jeg hadde relativt ny bil, en 420 hesters MAN. Etter å ha kjørt to aksla trekkvogn i ti år var denne tre-aksla, med det nye pusher-systemet, en ekstra aksel mellom trekk- og forakselen. På min bil kunne ikke pusherakselen løftes, slik en tradisjonell bakmontert boggiaksel kan. Man kunne bare slippe trykket på luftbelgene, og overføre tyngde til driven, slik at man lettere kom opp bakkene på glatta. Kjørte man uten trykk når man var tom, som jeg var nå, låste dekkene seg umiddelbart hvis man bremsa, fikk stygge slitemerker, blei fort utslitt og kunne deretter kasseres. Derfor var instruksen å kjøre med trykk på pusheraksling selv under tomkjøring.

I grøfta med et smell

Grunn for denne tekniske utgreiinga kommer i det som skjedde etter en liten time. Trafikken var lav, det falt litt forsiktig yr, jeg tok igjen en finsk SUV som kjørte veldig seint. Veien her var brei og asfaltert, men dårlig satt, den «duver». Litt som å være på sjøen i lange dønninger. Jeg lå bak finnen ei stund, men la meg etterhvert ut og kjørte forbi. Veien er også litt svingete, med lange slake buer, og jeg lå i rundt 70 km/t da det skjedde. Høyre kant av høyre øye registrerte gjennom speilen at rompa på tralla fikk et utslag til høyre. En liten og nesten umerkelig dump, ei «bølge» må ha løfta driven så hjula begynte å spinne. Jeg trykte automatisk inn clutchen. Om det var fornuftig veit jeg ikke. Noen verdensmestre forteller av de tar inn sleng med hengerbremsa. Den var uansett montert på golvet på venstresida av sete og ganske utilgjengelig. I neste øyeblikk slo tralla kontra, og bevegelsen fortsatte mot venstre, fortsatte og fortsatte og stansa ikke. Jeg hørte en gjennomtrengende flirrrpppende lyd produsert av friksjonen mellom russisk asfalt og seks svære supersingeldekk som både roterte forover og bevega seg sidelengs samtidig.

Jeg tror ingen som har mista kontroll over et vogntog på denne måten noen gang seinere i sitt liv glemmer den tynne, hylende, fresende lyden av roterende  dekk som skrenser mot asfalten i det tralla er i ferd med å komme opp på sida av trekkvogna, og totalt tar over kontrollen på fart og retning. Du forstår umiddelbart hvor liten du er, hvilke enorme krefter du vanligvis sitter og kontrollerer med ratt, bremse og gasspedal. Plutselig tar de over. Du kan tråkke på hvilke pedaler du vil, dra i hendler og spaker, vri på rattet i alle retninger – det hjelper deg ingenting. Du har nada å stille opp med. Kontrollen er borte. På noen hundredels sekund er du redusert til en viljeløs ting som er med på ferden. Og den går der de fysiske kreftene bestemmer. Tyngdekraft, sentrifugal- og sentripetalkraft, luftmotstand og friksjon. Hvis det er en fjellvegg rett foran er sjansen stor for at du dør. Et stup øker sjansene. Hvordan reagerer du? Det veit du ikke før det skjer. Heller ikke hvordan reaksjonen etterpå blir. Eller når den kommer.

Av en eller annen grunn dukka stemmen til Martin Schankes opp fra et eller annet lager i hjernen: når du kjører utfor skal du ratte til du står stille i grøfta. Om det er sant – eller lurt, veit jeg heller ikke, men det var hva jeg prøvde. Når tralla sto i rett vinkel ut til venstre fra trekkvogna forsto jeg imidlertid at nå er jeg på vei mot grøfta. Da tråkka jeg bremsa i bunn for i alle fall å redusere farten optimalt. Å gå ut i 30 km/t måtte sikkert være bedre enn å gå ut i 70. Først mange år seinere tenkte jeg at et festa sikkerhetsbelte også hadde vært fornuftig. Men de var det ingen av oss som brukte på den tida.

Jeg hørte et smell, kjente et hopp, og så sto jeg stille i høyre grøft. Med alle 14 hjul i skauen. Høydeforskjellen opp til veibanen var mindre enn to meter. Tralla sto parallelt med veien, men mot kjøreretning. Fronten av bilen sto 90 grader inn mot veien. Maskina sveiv. Jeg slo av tenninga i for å unngå brann. Det blei veldig stille.

Den første tanken var at det var underlig jeg ikke var mer redd eller hadde panikk. Så gikk jeg ut av bilen for å se på skadene. De var minimale, en liten bulk på trekkvognas høyre bakre hjørne, og et lite høl i skapet på tralla der høyre hjørne på trekkeren hadde truffet da bil og tralle hadde klappa sammen som en lommekniv. Dieseltankene var heile, og jeg kunne ikke se lekkasje under bilen.

Den finske SUVen stoppa.

 – «Du hadde flaks! Mye flaks. Det er glatt». Jeg gikk opp på veien, som jo var brei nok til at jeg hadde klart å snu 15 – 16 meter bil i fart uten å gå ut på motsatt side, skjøyv fra med den ene foten, og sklei tvers over begge veibanene til motsatt grøftekant. Bilen hadde ikke utvendig temperaturmåler, og jeg hadde ikke forstått at det lille yret som falt var underkjølt regn. Vi befant oss på en skjøytebane. Som ikke blei strødd eller salta slik jeg var altfor godt vant med fra veiene i vest. Finnen fortalte at han jobba som toller – i Estland, Latvia eller en av statene nedi der – og skulle hjem til Finland på friperiode. Jeg kunne få sitte på, men her inn i skauen ville heller ikke han stå. Beskjeden hjemmefra var grei. Her skulle vi ikke stoppe for å pisse. Jeg testa bilen, den starta greit, og kunne bevege seg, men opp en halvannenmeter høy skråning kunne jeg jo ikke komme. Men jeg kunne jo ikke bare la bilen stå!

Jeg avslo, og finnen dro. Så fulgte en periode med masse grubling. Telefonene funka ikke i Russland. Vi hadde en type satelittkommunikasjon, men nå på kveldstid var det ikke folk på kontoret hjemme. Jeg kunne ikke komme i kontakt med noen.

Etter kanskje en halvtime kom det nok en personbil i retning Finland, med to unge gutter. Jeg stansa dem. De tilbød meg lift. Jeg pakka ferdig baggen, tok med alt av verdisaker, tenkte, vurderte, men magefølelsen sa nei, nok en gang. Gutta dro.

Etter noe som kan ha vært en times tid stoppa en russisk politimann. Vi kommuniserte med fingre, armer, brumming og gestikulering. Jeg forklarte at bilen var kjørbar og tilnærma uskadd. Han mente det var mulig å dra den opp av grøfta med hjelp av en annen lastebil. Dermed stilte han seg midt i veien, og prøvde å stoppe en finsk bil og henger på vei mot St Petersburg. Hengeren slo først ut, men etter litt kaving fikk sjåføren stansa et stykke nede i veien. Politimannen rekvirerte slepetrosse, som finnen fant fram. Vi festa den foran på MANen og bak på hans henger, men forvogna bare spant.

Finnen fikk beskjed om å vente. Så dukke et russisk militærkjøretøy opp fra samme side som jeg kom. Det ligna en tanks, uten larveføtter, med mange hjul. Vi kopla trossa til den, og starta slepet. Politimannen ville dra meg rett opp, og jeg hadde problemer med å forklare at vi måtte trekke mer skrått, ellers ville bilen bli ødelagt. Tanksen skifta stilling, jeg starte opp, og langsomt trakk han meg opp på veien igjen uten å kantre, i retning St Petersburg. Jeg var overlykkelig. Spurt politimannen hvor mye det kosta, blei avvist. Prøvde å gi han penger, dollar, blei avvist. Prøvde å gi han en godtepose jeg hadde i bilen. – Til barna. Han avviste meg bryskt på ny.

Så ville jeg snu bilen, men det kom ikke på tale. Her hadde vi blokkert veien med en norsk bil i grøfta, et finsk vegntog og en russisk tanks på en skjøytebane av en vei, men U-sving skulle vi ikke ha noe av. Dermed måtte jeg møysommelig følge han flere kilometer tilbake mot St Petersburg før det fantes ei avkjøring hvor det var mulig å snu tilbake på rett vei. Jeg med smil fra øre til øre. Han like mutt med olje og søle fra fingertuppene til begge albuene.

-o0o-

Videre mot Finland gikk det svært pent og forsiktig. Jeg kjørte inn over grensa ved Nuijamaa, og tråkla meg forsiktig og uendlig seint fram til den finske hovedveien fra Helsinki til Imatra. Det første som møtte meg var en hvit og blå Viinikka bil og henger som lå velta i grøfta med en telefonstolpe bredt over seg som ei dyne.

Når de gutta går ut forstår du hvor glatt det er!

Etterord

En slik utgave av pusherbil burde sannsynligvis aldri vært tillatt innregistrert. Når man kjørte med fullt trykk og tom bil var drivakseltrykket på to – tre tonn, mot 11,5 tonn med fullt lass. Det skulle lite til for at drivakselen begynte å spinne, som fort førte til at bilen gikk sidelengs. Lav friksjon, en liten hump i veien eller litt for tungt gasspådrag kunne være nok.

Dette var ei ulykke hvor både veiens beskaffenhet, med underkjølt regn og duvende veibane, bilens konstruksjon med en boggiaksel som ikke kunne løftes, og min manglende forståelse og feilberegning av forholda spilte inn. Deretter tok tilfeldighetene over, og veiens tilgivende sideterreng akkurat der jeg gikk ut gjorde at det ikke gikk verre enn det gjorde.

Kilder og kommentrarer

Pusherboggi: https://bilfag.portfolio.no/read/9c9f8636-848c-4e64-a45e-74d5f35453e2?no_framework=1