Hva betyr en «regelbasert verdensorden»?

0
NEW WORLD ORDER wood word on compressed or corkboard with human's finger at T letter.

Kan det forenes med kampen mot imperialismen?

Bjørnar Moxnes skriver på vegne av Rødt på Facebook:

«Rødt er for en regelstyrt verdensorden, bygd på folkeretten og nasjonal suverenitet, og vi er mot all imperialisme. Det er grunnlaget for vår entydige fordømmelse av Russlands aggressive imperialisme. Og det er det prinsipielle grunnlaget for vår Nato-motstand. Så når Rødt blir spurt om vi støtter en utvidelse og styrking av Nato, så er svaret nei. Nato binder småstater som Norge til stormaktsinteresser.»

For dem som ikke er inne i begrepene kan dette virke tilforlatelig. I virkeligheten er det et helt Kinderegg av til dels sjølmotsigende prinsipper og standpunkter.

Det springende punktet er begrepet «regelstyrt verdensorden». Det virker også helt tilforlatelig. Her har man både regel og orden i samme frase. Det må jo være bra?

Men det er slik i politikken, og ikke minst i utenrikspolitikken, at begreper har et innhold og dette innholdet har både sin historikk og sine etablerte tolkninger.

Begrepet «regelstyrt verdensorden» er et slikt begrep. Enda så tilforlatelig det ser ut, er det et begrep som er mettet med betydning, og for å si det kort: det er ikke rettet mot imperialismen, men tvert om designet som en anerkjennelse av vestlig imperialisme. Det brukes ofte synonymt med begrepet «liberal verdensorden», som er en beskrivelse av det globale økonomisk-politiske systemet som ble etablert i verden etter annen verdenskrig, altså det USA-dominerte systemet med sine institusjoner og systemer, først og fremst IMF, Verdensbanken, det USA-dominerte FN-systemet, frihandel på USAs premisser og så videre.

De som sto utenfor dette systemet fra 1945 var de sosialistiske landene. De praktiserte ikke den liberale verdensordenen og ble sett på som pariaer i «det internasjonale samfunnet».

De sosialistiske samfunnenes sammenbrudd la verden åpen for «den liberale verdensorden», som også etter hvert kom til å omfatte nesten alle land i verden, inklusive Kina og Russland. Rundt 1990 kan vi snakke om den liberale verdensordens totale triumf.

Fra 1990 begynte Vesten med USA i spissen å erobre kontrollen over de tidligere sosialistiske landene og deres allierte. Dette skjedde i stor grad gjennom krig, og det var ikke tilfeldig at det begynte med Jugoslavia. Jugoslavia hadde vært lederen for bevegelsen av ikke-allierte land, 77-landsgruppa, som utgjorde en slags «tredje vei» i internasjonal politikk, mellom USAs blokk og de sosialistiske landene, som riktignok var splittet.

Fra NATOs bombing av Beograd.

Ødeleggelsen av Jugoslavia handlet både om å vinne militær kontroll over Balkan og å legge denne regionen inn under den vestlige imperialismens økonomiske kontroll. Siden har det gått slag i slag. Øst-Europa ble erobret gjennom mer eller mindre voldelige fargerevolusjoner der imperialistisk erobring har gått hand i hand med kampanjer for «menneskerettigheter» og «demokrati» som har vært like høylytte som de har vært falske. Ingen av disse revolusjonene har ført til noen av delene. Derimot har de ført til utvidelser av NATO og stadig større kontroll fra de internasjonale finansinstitusjonenes side gjennom Verdensbanken og IMF.

Dette var den «liberale verdensordens» triumf. Etter hvert ble FN-systemet ikke tilstrekkelig for USA-imperialismen siden de ikke kontrollerte Sikkerhetsrådet, men opplevde at Russland og Kina begynte å opptre mer sjølstendig og mer markant. For å gå rundt Sikkerhetsrådet utviklet Vesten begrepet «responsibility to protect», R2P, et begrep som tok av etter 1999, som er definert slik at dersom det er fare for folkemord eller betydelige overgrep, kan ei gruppe land handle utenom Sikkerhetsrådet for å «beskytte» disse landene. De facto betyr det at under dekke av å beskytte menneskerettighetene har Vesten tatt seg rett til å begå en serie forbrytelser mot menneskeheten, slik som krigene mot Irak, Syria og Libya. Det ble konkret brukt for å begrunne krigen mot Libya i 2011, resolusjon 1970.

I hele denne epoken ble ikke begrepet «regelbasert verdensorden» brukt i noen særlig grad. En studie av forekomster på Google viser det seg at «rules-based world order» begynte å ta av rundt 2014. Dette er under Obamas og Hillary Clintons periode, og det henger sammen med hele tankegangen om «soft power», «smart power» og bruken av en hel serie påskudd for å fremme krig og imperialisme med en tilforlatelig overflate.

Les: State Department, Amnesty og «soft power»

Begrepet er så vidt vi kan se registrert i Stortingets database første gang i 2010 i et innlegg av SVs Erik Solheim. Og det brukes hyppig av Jens Stoltenberg, slik som her i 2021:

– For det første skal vi styrke samholdet. Vi skal også ha et utvidet perspektiv på sikkerhetsspørsmål og spille en større rolle når det gjelder å sikre en regelbasert verdensorden, sier Stoltenberg.

Eller her:

«Kina og Russlands aggressive fremvekst. Nato kaller det et alvorlig autoritært tilbakeslag og et brudd med den internasjonale regelstyrte verdensorden. Her må Nato svare på helt andre måter enn i dag.»

Les: Rules-based order: What’s in a name?

Begrepet «rules-based world order» er siden 2014 brukt av Vesten for å trekke opp et skille mellom den vestlige verdens «verdier» stilt opp mot utfordrernes insistering på det vi kan kalle en «Westfalen-verden» der nasjonal sjølråderett og ulike systemers sameksistens er det sentrale.

(Begrepet Westfalen viser til freden i Westfalen i oktober 1648 etter Trettiårskrigen der prinsipper om staters suverenitet og  sjølstyre ble knesatt for første gang.)

Den sterkestes rett

I en regelbasert verdensorden er det de sterkeste som definerer reglene og håndhever dem. Konkret betyr det at Vesten med USA i spissen anser det som sitt privilegium å brennemerke stater for å ha satt seg utenfor reglene og dermed mål for diverse straffetiltak med alt fra invasjon og bombing til sanksjoner og økonomisk blokade.

Å si at man er for en «regelbasert verdensorden» og samtidig imot imperialismen er en sjølmotsigelse. En regelbasert verdensorden er slik den vestlige imperialismen definerer sine kjøreregler og sin internasjonale justis. Det er under denne fanen Vesten prøver å samle verden til kamp mot først og fremst Russland og Kina, men også mot land som Nord-Korea, Iran, Syria, Cuba og Venezuela, i det hele tatt mot enhver som ikke vil underkaste seg Vestens spilleregler.

Utsagnet til Bjørnar Moxnes om at «Rødt er for en regelstyrt verdensorden, bygd på folkeretten og nasjonal suverenitet, og vi er mot all imperialisme,» er det man på engelsk kaller en «oxymoron», en sjølmotsigelse. Enten er du for folkeretten og nasjonal suverenitet, eller så er du tilhenger av imperialismen og dens «regelstyrte verdensorden».

Tilslutning til en «regelbasert verdensorden» kan naturligvis ikke danne noe «prinsipielt grunnlag for vår Nato-motstand», siden NATO er den militære vokteren av det de regner som en «regelbasert verdensorden».

Så kan jo Rødt si at «vi bruker begrepet på vår måte», men det er ikke akkurat slik det fungerer. Uten å si noe nedsettende om Rødt, må det vel innrømmes at USA og NATO har større definisjonsmakt enn stortingsgruppa til Rødt.

Uttalelsen fra Moxnes inneholder også et annet lite gullkorn. Han snakker om sin «entydige fordømmelse av Russlands aggressive imperialisme», noe som vel må bety at Russlands imperialisme er spesielt aggressiv. Det er jo litt pussig hvis vi ser på statistikken over imperialistiske kriger og folkemord i levetida til Bjørnar Moxnes. Faktum er jo at det er USA og Vestens imperialisme som har vært og er spesielt aggressiv og har drept millioner av mennesker og ødelagt mange lands økonomi og samfunnssystem. Stemplinga av Russland som spesielt aggressiv kommer samtidig med at Rødt erklærer at det ikke er «aktuelt å gå ut av NATO» i morgen, og snakker som om NATO er en slags beskyttelse for Norges sikkerhet.

Les: Eksistensiell debatt i Rødt om forholdet til NATO

I det perspektivet er det kanskje ikke så overraskende at Rødts ledelse har gjort Vestens begrep om «en regelbasert verdensorden» til sitt eget. Men det er interessant at det ikke finnes noen dekning for bruken av dette begrepet i Rødts programmer, og partiet har heller ikke redegjort for hvorfor det plutselig har begynt å bruke det.

Forrige artikkelWolfgang Streeck: Krigen dreier seg om USAs kontroll over EU
Neste artikkelUSA vil stjele Syrias hvete
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).