oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
I norsk energidebatt, seinest på LOs årskonferanse, ble krigen i Ukraina framstilt som en av hovedårsakene til den meningsløse energipolitikken i Norge. Men henvisningen til Ukraina er selvfølgelig irrelevant – den aktuelle prisstigningen i Norge startet lenge før krigen i Ukraina. Og utviklingen i Europa skyldtes ikke at russerne stengte ned eksporten av gass til Europa. Tvert om: Europa har i stor grad boikottet russisk gass.
Russland har faktisk i samarbeid med Tyskland bygd en ny gasskabel gjennom Østersjøen som for lengst skulle ha vært satt i drift (North Stream 2). Problemet er at Tyskland, etter press fra USA, har latt være å åpne den nye kanalen. – Vi trenger derfor åpenbart mer faktainformasjon om den globale energisituasjonen for å skjønne hvorfor norske politikere og norsk kraftbransje konsekvent forteller eventyr om kraftsituasjonen i Norge, Europa og Verden.
Allerede fra den 2. verdenskrig hadde USA et problematisk energiunderskudd. Da arabiske oljeprodusenter i tillegg etter hvert innførte restriksjoner på oljeeksporten til USA (pga av USAs holdning til Israel/Palestina-konflikten), var ikke USA lenger interessert i avhengigheten av energiimport «fra ustabile og udemokratiske» regimer, særlig ikke etter revolusjonen i Iran i 1979. USAs energi-sårbarhet, resulterte i et sterkt økt militært USA-engasjement både i Irak og Libya, m.m.
USA startet derfor rundt 2000-tallet – i stor skala – utbyggingen av skiferolje og skifergass ved hjelp av helt spesielle prosesser som dels er kostbare og som dels har en rekke negative klimamessige og helsemessige konsekvenser («fracking» av skiferfjell). Se f.eks.:
Utvinning av skiferolje, fracking – Giftige kjemikaler påvirker menneskeheten
Denne utbyggingen har etter hvert ikke bare gitt USA et kraftoverskudd, men også sikret at nåværende energiboikott av Russland bare rammer Europa, og ikke USA.
Det andre hovedpoenget handler om den globale maktkampen mellom USA og Kina/Russland. Det var etter USAs oppfatning ikke bra for NATO at Europa var blitt så avhengig av russisk energi. Da USA hadde bygd opp produksjonen av skifergass, ble det derfor utformet en plan, «National Defence Strategy» (2018), der det ble slått fast at USA og Europa «er fanget i en nådeløs geopolitisk kamp mot Russland og Kina» (Michael Klare, prof. ved Hampshire College, i Le Monde). Både Obama, Trump og Biden støttet strategien: I tillegg til styrkingen av USAs militærmakt, var mobiliseringen av amerikanske økonomiske og teknologiske ressurser viktig – der energi sto i en særstilling.
Kampen mot russisk gass er altså ikke først og fremst ledd i en prosess som skal få slutt på krigen i Ukraina, men ledd i en global maktkamp mellom de tre store, med Europa som en tapende fjerdepart. Norge kan – også ut fra gjeldende avtaler med EU – enkelt unngå de energiproblemene Europa har rotet seg opp i. Grunnen til at Norge gjennomfører en meningsløs energipolitikk, er at Støres og Solberg har et overordnet mål om å integrere norsk fornybar energi i EUs forvaltning. – Helst fullt norsk EU-medlemskap.
Jeg har vansker med å forstå at det norske folk aksepterer arbeidet for norsk EU-medlemskap, ettersom Norge har hatt to negative folkeavstemninger, og ettersom befolkningens holdning til EU fortsatt er negativ. Kanskje kan aksepten ha å gjøre med at den norske stat tjener enormt på gassboikotten av Russland, og at også enkelte norske kommuner og fylker tjener rått på de høye strømprisene. Men delvis har galskapen trolig også sammenheng med at det norske demokratiet – og demokratiet i LO – ikke fungerer.
Her er litt ekstra info om «fracking»: Dette bør du vite om fracking
