oss 100 kroner!
Av M. K. Bhadrakumar.
Bare tre uker gjenstår til toppmøtet til Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO) i Madrid, som forventes å avduke et nytt strategisk konsept som tar sikte på å redefinere «sikkerhetsutfordringene som Alliansen står overfor og skissere de politiske og militære oppgavene som NATO vil utføre for å håndtere dem.»
NATO og EU er i samklang om at verden har endret seg fundamentalt det siste tiåret og den strategiske konkurransen øker, og sikkerhetstrusler i Europa og Asia er nå så djupt sammenvevd at de to kontinentene blir et «enkelt operativsystem».
Den siste uken så noen «finishing touch» til den nye agendaen for den kalde krigen – USAs president Joe Biden var vertskap for statsminister Jacinda Ardern fra New Zealand; tre bittesmå NATO-land på Balkan blokkerer luftrommet sitt når Russlands utenriksminister Sergej Lavrov skal besøke Serbia; og Japan er vertskap for NATOs militærkomitésjef Rob Bauer.
Den første handlet om at Washington gikk inn for å trekke New Zealand, den motvillige stillehavspartneren som står i skyggen, overfor sentralscenen i Indo-Stillehavet. (Biden påkalte faktisk minner fra landingen av amerikanske tropper i andre verdenskrig i New Zealand.) Den andre var et enestående brudd på et diplomatisk tabu, som hunder som markerer territorium – «Serbia tilhører Vesten.» Og Japan og NATO har gitt beskjed om et nytt samarbeidsnivå.
Jeg må understreke at i USAs kamp med Kina og Russland, fremstår Japan som et ankerfeste for denne strategien i Asia. En avtale ble inngått i Tokyo tirsdag under Bauers besøk om at Japan og NATO skal trappe opp militært samarbeid og fellesøvelser. (I mai deltok den japanske militærstabssjefen Koji Yamazaki på et møte med NATO-kolleger i Belgia for første gang.)
Den japanske forsvarsministeren Nobuo Kishi sa etter møtet med Bauer at Japan ønsket NATOs utvidede engasjement i Indo-Stillehavsregionen velkommen. Han sa:
«Sikkerheten til Europa og Asia er tett sammenvevd, spesielt nå med det internasjonale samfunnet som står overfor alvorlige utfordringer.»
Bauer snakket også om «delte sikkerhetsutfordringer» for NATO og Japan. Statsminister Fumio Kishida er invitert til NATO-toppmøtet i Madrid, som vil gjøre ham til den første japanske lederen som deltar der.
Japans sak er at Russlands spesielle operasjon i Ukraina distraherer USA, noe som kan oppmuntre Kina til å forene Taiwan med militærmakt. I virkeligheten ser det imidlertid ikke ut til at Biden-administrasjonen deler Japans paranoia. Forsvarsministrene i USA og Kina skal møtes i Singapore på sidelinjen av den årlige Shangri-La-konferansen. USAs forsvarsminister Lloyd Austin har uttrykt forsiktig optimisme om at hans kommende møte vil bidra til regional stabilitet. Etter sigende endret det amerikanske utenriksdepartementet sitt faktaark over Taiwan denne uken, og satte inn igjen formuleringa «Vi støtter ikke Taiwans uavhengighet», som ble fjernet en måned tidligere.
Japans iver etter å spille en viktig symbolsk og praktisk rolle i Vestens kamp med Russland stammer fra et komplekst sett med motiver. Det er påfallende at Japan ble et av de mest aktive landene i å implementere sterke sanksjoner mot Russland til støtte for Ukraina. Nesten over natta gikk statsminister Kishida over til en åpent negativ holdning til Russland.
Innen fjorten dager etter den russiske operasjonen i Ukraina ble innledet 24. februar uttalte Kishida at «de nordlige territoriene (Kuriløyene) er territorier i Japan» og 8. mars fulgte utenriksminister Hayashi opp at områdene er «ulovlig okkupert av Russland. ” Den 9. mars henviste Kishida Russland overfor Den internasjonale straffedomstolen. Og den 16. mars opphevet Japan Russlands status som en «mest-favorisert handelsnasjon», frøs russiske eiendeler og ekskluderte utvalgte russiske banker fra SWIFT-bankmeldingssystemet. Siden slutten av andre verdenskrig hadde ikke Japan sendt militært materiell til et annet land midt i en krig, men i begynnelsen av mars lastet landets sjølforsvarsstyrker opp et Boeing KC-767 tankfly med materialer på vei til slagmarkene i Ukraina.
I sum viste Japan ivrig sin vilje til å bli en proaktiv partner i den amerikansk-japanske alliansen. Japan forkastet den politiske kapitalen som er møysommelig bygd opp gjennom de siste fire tiårene med forhandlinger for å løse det territorielle spørsmålet og forhandle frem en fredsavtale med Russland etter andre verdenskrig. Faktisk har forholdet mellom Japan og Russland blitt omgjort til et potensielt konfliktpunkt i Nordøst-Asia.
Den gjensidige bekymringa til USA og Japan overfor den økonomiske og militære framveksten til Kina, og Nord-Koreas stadig mer kapable rakett- og kjernefysiske evner kan være en motiverende faktor for både Washington og Tokyo, som ikke lenger ser noen mulighet for en splittelse mellom Russland og Kina, slik det skjedde på 1970-tallet, for å være noen sannsynlig utvikling på kort sikt. Men fundamentalt sett er det et skifte i japansk utenrikspolitikk.
Japans allianse med USA og den nye koblinga med NATO går langt utover et fokus bare på landets overlevelse, men gir utsikter for Japan til å forvandle seg som en leder i Indo-Stillehavsregionen. Uten tvil har forståelsen til USA om sistnevntes støtte i den langvarige striden om Kurilene oppmuntret Japan.
Det er nok å si at Ukraina-krisa har avslørt at asiatiske stater har mye mer forskjellige interesser enn mange hadde vært forberedt på å erkjenne. Nå ville dette fungere som en konfliktmekanisme på veien til de nye tilhengerne av den kalde krigen i Asia. Mens USA, Australia og Japan har vært i forkant av land som er motstandere av Russland, har andre mer blandede synspunkter.
En stor blokk av allierte land i Asia, inkludert India og Indonesia, insisterer på at Ukraina i hovedsak er en regional konflikt, til tross for konsekvensene av den, som forverrer den globale energi- og matforsyninga. I utgangspunktet er visjonen til de asiatiske landene regional integrasjon og modernisering, og bare en håndfull gikk med på å innføre sanksjoner mot Russland, mens flere – faktisk det store flertallet – enten åpent har motsatt seg sanksjonsregimet eller har avstått fra å sanksjonere Russland.
Poenget er at Russland er en etablert makt i Asia og er medlem av alle nøkkelorganene som utgjør regionens multilaterale arkitektur – APEC, ASEAN Regional Forum, ASEAN Defense Minister Meeting, East Asia Summit, etc., bortsett fra å være en dialog Partner i ASEAN siden 1996. Russland har hatt et ujevnt engasjement med Asias institusjoner, men de fleste av regionens deltakere prioriterer forholdet til Moskva. Med mindre Russland skulle redusere sin tilstedeværelse frivillig, noe som er utenkelig, er Asias multilaterale arkitektur fortsatt et hinder for USAs forsøk på å sette sammen en «koalisjon av demokratier» for å isolere Russland.
Akilleshælen til USAs strategi for den kalde krigen er at den mangler en inspirerende økonomisk agenda. Biden-administrasjonen tør ikke tenke på en retur til frihandel, gitt de forankrede proteksjonistiske følelsene i innenrikspolitikken. Til og med tollfritakene som ble utstedt av Biden-administrasjonen på mandag på enkelte solcellepaneler for en 2-årsperiode fra fire ASEAN-land – Kambodsja, Malaysia, Thailand og Vietnam – måtte utformes nøye som en del av innsatsen for å møte «den presserende krisen med et klima i endring … for å sikre at USA har tilgang til tilstrekkelig tilførsel av solcellemoduler for å møte behovene for elektrisitetsproduksjon mens innenlandsk produksjon skalerer opp.» Her ligger motsetninga: USAs strategi for den kalde krigen er først og fremst i militære termer, mens det som imponerer asiatiske land er økonomisk innflytelse.
I mellomtida, mens mange i Vesten har en tendens til å se Kina som fast deltaker på Russlands side, er virkeligheten mer nyansert. Kina har forsøkt å posisjonere seg som verken kritiker eller tilhenger av Russland, som uten tvil, under de gitte omstendighetene, favoriserer Russland, og har ikke vist noen tegn til å endre sin posisjon i møte med vestlig kritikk. Uten tvil befinner Kina seg i en fordelaktig geopolitisk situasjon.
Når det er sagt, vil Kinas nåværende holdning holde varigheten av krigen i Ukraina som noen spår kan gå over til neste år? Den russiske militæroperasjonen har ikke gått så vellykket som Moskva ville ha ønsket eller forventet. Likevel vil den militære operasjonen ikke ende uten å nå de russiske målene. Og disse målene inneholder flere variabler. Samlet sett vil Beijing vurdere hva USAs internasjonale status kommer til å bli på slutten av det hele, noe som selvfølgelig vil ha stor betydning for Kinas framtidige posisjon i verden.
